Minerva Debatt

Raja tømmer sitt skap

Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med.

Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med.

Vi blir med morsmelken (sic) lært opp til å være blodtørstige drapsmaskiner med et intenst hat mot jøder, amerikanere, homofile og indere. Det er en beskrivelse jeg ikke kjenner meg igjen i. At han har brukt sterke ord for å få fram et poeng kan så være, men følgende kan ikke gå uimotsagt: ”Som barn får vi gutter innprentet at om noen krenker din profet, så er den personen fritt vilt. Han skal kunne tas, slås, skytes, drepes.”

Ingen har noen gang lært meg at noen skal tas, slås, skytes, drepes! Ikke profetkrenkere, ikke jøder, ikke amerikanere, ikke homofile og ikke indere. Og slett ikke har jeg lært noe slikt i moskeen eller av mine foreldre. Den eneste som skulle tas var eventuelt meg selv, av Gud, om jeg ikke oppførte meg.

Raja og jeg er vokst opp i samme nabolag. Det gjør det vanskelig for meg å mistenke at han har hatt et spesielt forskrudd oppvekstmiljø. Er Raja på bærtur?

Nei. Det er mange skjeletter i mange skap. Jeg har vel selv i et engasjert øyeblikk rundt lunsjbordet på kantina på Blindern utbasunert at jeg hater israelere, gjerne like før jeg har dratt til Ullevål stadion og tilkjennegjort mitt hat overfor Lyn og overfor bønder. Jeg har ment at Vesten er arrogant og at den muslimske befolkningen i Kashmir blir brutalt behandlet av India. Det er i hovedsak resultat av ungdommens ofte forenklete analyse av den politiske virkeligheten mer enn en forgiftet morsmelk. Men politisk forståelse skjer selvsagt ikke i et vakuum. Som ungdom søker man identitet, og den forenklede politiske analysen, med sine helter og sine skurker, er en følgesvenn for langt flere enn norskpakistanere.

Joda: Jeg husker at jeg tenkte meg om et ekstra sekund da jeg hilste på min første jøde i mine ungdomsår. Det jødiske dukket oftest opp i min verden i forbindelse med konflikten i Midtøsten. Jeg husker også første gang en person introduserte seg som homse (hans ord). Hatet jeg ham? Nei. Hadde noen fortalt meg at jeg skulle hate dem? Drepe dem? Nei. På ingen måte. Men det var noe jeg stoppet opp ved, noe som var uvant, noe jeg ikke hadde lært å forholde meg til.

Min far beskriver i en reiseskildring fra Israel fra i fjor, hvor han besøkte meg under min tjeneste for Flyktninghjelpen, sitt første møte med jøder. Han beskriver hvordan han etter sin vane smilte til en ung israelsk mor ved stranda i Tel Aviv, men plutselig tok seg selv i å tenke ”hva er det du gjør? Smiler du til en jøde? Din fiende…”. Den tanken varte i et millisekund, før han selv innså hvor langt på jordet han var.

Det er vel den refleksen Raja til en viss grad forsøker å problematisere. Og det er både bra og viktig. Men skyldes refleksen dårlig morsmelk? Jeg mener det ikke kan sees adskilt fra en opplevelse av den politiske virkeligheten slik den oppfattes av muslimer i verden. Den analysen er ikke nødvendigvis alltid riktig – men det er ikke det samme som at den er hatefull. En norsk venn har fortalt meg hvordan han som barn instinktivt næret de sterkeste antipatier mot den tsjekkiske tennisspilleren Ivan Lendl. Han representerte det kommunistiske Øst-Europa, og bekreftet fordommene om onde kommunister gjennom sine kraftige, svarte øyenbryn og sitt smilløse ansikt.

Muren falt, Lendl emigrerte til USA, og min venn måtte justere sine oppfatninger om østeuropeiske kommunister. For far var det vanskelig å legge fra seg 40 års politisk virkelighet han er vokst opp med, men ikke vanskeligere enn at oppfatningen, så snart den ble tenkt eksplisitt, kræsjet i møtet med et menneske av kjøtt og blod.

Erfaringer og møter med virkeligheten former politiske verdensanskuelser. Jeg som er vokst opp i Norge, har hatt andre erfaringer enn mine foreldre. Etter hvert har jeg møtt flere jøder og flere homofile. Morsmelken og verdiene jeg har fått med meg hjemmefra har ikke lært meg å hate dem. Jeg er selvsagt helt enig i Raja i at mye av dette handler om foreldreansvar og den rollen vi voksne spiller i barns liv. Det handler om fellesarenaer, sterke lokalsamfunn og bedre oppvekstsvilkår. Gode barnehager, skoler og fritidstilbud. Jeg hilser hans initiativ til å ta tak i dette velkommen, men i en kommentar til fordel for ubegrenset ytringsfrihet, som jeg også er helt enig i, tråkker han på barneoppdragelsen til tusenvis av foreldre, ansvarlige moskéledere og mistenkeliggjør ungdom som aldri har hatet verken den ene eller den andre.

At han i samme slengen gir alle fjordmennene i Norge sitt beste argument for at ”muslimer taler med to tunger”, ved å si at muslimene har lært seg at de ikke må si dette rett ut foran nordmenn, gjør at jeg og mange med meg vridde seg i smerte da kronikken ble lest. For de har nå fått et sannhetsvitne! Hvor mange vil ikke tenke at enhver som sier ham imot bare driver med løgnaktig forsvar av en ukultur?

Abid Raja og jeg delte oppvekstmiljø. I et norsk-pakistansk miljø der skoleprestasjoner, fotball og basket var viktigere enn homsehat og vold spilte vi til og med bordtennis og sjakk sammen. Kanskje er det sin sannhet han formidler. Min er det ikke. 

Les også Jan Arild Snoens artikkel om hva meningsmålingene kan fortelle oss om holdninger til USA, terror, blasfemi i muslimske land.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden