Mediekritikk

Rally på Wall Street

Wall Street-okkupantene er mer populære enn Tea Party, men ikke så mye som Alf Ole Ask vil ha det til. Og vil det vare?

Wall Street-okkupantene er mer populære enn Tea Party, men ikke så mye som Alf Ole Ask vil ha det til. Og vil det vare?

Det er publisert flere meningsmålinger i USA om hva det amerikanske folket synes om Occupy Wall Street (OWS), og enda flere om Tea Party-bevegelsen (TP). Noen få spør om begge deler. Aftenpostens Alf Ole Ask velger i dagens nyhetsanalyse å skrive om den målingen som gir OWS best resultat — en temmelig ledende måling. På den måten kan han rettferdiggjøre overskriften ”Halve USA støtter dem” og beskrive dem som ”en bred folkelig bevegelse”.

Meningsmålingene
La oss starte med meningsmålingene. Den undersøkelsen Ask viser til er publisert i Time. Her har 54 prosent et positivt inntrykk av OWS, 27 prosent det samme av Tea Party. (Ask oppgir av en eller annen grunn 53 prosent). Problemet er at spørsmålsstillingen er temmelig forskjellig. OWS er forklart slik:

In the past few days, a group of protestors has been gathering on Wall Street in New York City and some other cities to protest policies which they say favor the rich, the government’s bank bailout and the influence of money in our political system.

Også TP er opptatt av pengenes betydning i amerikansk politikk, om enn på en annen måte enn OWS, og var for eksempel sterkt imot redningspakken for bankene og bilindustrien i 2008.

Frank Newport, som er Gallups sjefsredaktør og en nestor innen amerikanske meningsmålinger, er sterkt kritisk til Times spørsmålsstilling:

TIME’s respondents were provided with a description of the protests, and no description of the Tea Party movement. Further, the description of the protests included explicit rationales for their protesting: “. . . policies which they say favor the rich, the government’s bank bailout, and the influence of money in our political system . . . ” Other research shows these types of descriptions test very well, including in particular Americans’ negative views of the “rich” (i.e., Americans favor taxing the rich more), and negative views of the influence of money on the political system. Presumably had the pollsters for TIME included descriptive phrases describing the motives behind the Tea Party movement (e.g., “. . . big government’s trillion dollar deficit and out of control spending . . .”), the results could have been different.

La oss se på den andre ferske meningsmålingen som spør om begge bevegelsene. Den er fra PPP (et institutt knyttet til demokratene, men vel ansett). Her er det ingen ladet spørsmålsstilling.

35% support and 36% oppose the O.W.S. movement, with 29% not sure. But while more (39%) support the aims of the Tea Party, considerably more (45%) oppose them. Only 16% have no opinion. Asked which movement they prefer, voters choose O.W.S. by a 40-37 margin.

Ser vi på målingene som spør bare om den ene av organisasjonene, er de få for OWS, mange for Tea Party. Dersom ikke annet er oppgitt, er målingene nedenfor hentet fra samlesiden til Poling Report. Det er riktig at OWS akkurat nå kommer bedre ut TP. NBC/Wall Street Journal fant at 37 prosent støttet demonstrasjonene, mens 18 prosent var imot. Hele 45 prosent har ikke noe standpunkt. Ipsos fant henholdsvis 38 prosent for og 24 prosent mot, mens 38 prosent ikke svarte.

Støtten til TP er noe svekket. CNN målte 28% støtte i september, lavest noen gang. Quinnipiac fant 29 prosent og AP 28 prosent i august. Gallup, som regelmessig har stilt dette spørsmålet, men der omtrent halvparten verken erklærer seg som støttespillere eller motstandere, viste også et bunnpunkt for Tea Party i september, med 21 prosent mot og 26 prosent for.

Vi kan konkludere med at per dags dato er OWS noe mer populære enn TP, men forskjellen er ikke så stor som i den målingen Ask viser til.

Så er spørsmålet om støtten til OWS’s mål vil synke eller øke ettersom amerikanerne blir mer kjent med dem. Etter min mening er der gode grunner til å tro at den vil synke, noe jeg kommer tilbake til nedenfor.

Små demonstrasjoner
Når Ask skriver om bredde kan det også henspeile på størrelsen på demonstrasjonene. I USA har disse vært ganske beskjedne i omfang, og betydelig mindre enn mange av Tea-party-demonstrasjonene. Som Washington Posts Dana Milbank skrev i en svært kritisk kommentar 12. oktober:

By the time they got to Woodstock, they were half a million strong. But by the time they assembled on Freedom Plaza on Tuesday morning to plan the day’s civil disobedience, they numbered only 53.

Men det var ett unntak — demonstrasjonen den 5. oktober, som visstnok samlet omkring 15.000. I går melder noen om 10-20.000 deltakere, mens det mer sannsynlig var 5.000. Norske media gjør med rette narr av de kanskje 150 som samlet seg foran Stortinget. Men husk at New York City har omkring 13 ganger så mange innbyggere som Oslo.

Selv overvar jeg en TP-demo i Washington D.C. i mars i fjor som var minst like stor.  Den 15. april 2009 ble det holdt demonstrasjoner omkring 750 steder i USA, med flere hundre tusen deltakere. Demonstrasjonen i hovedstaden 12. september 2009 var vesentlig større enn noe OWS foreløpig har klart å samle. Arrangørene snakker om hundretusener, brannvesenet om 60-75.000. Glenn Becks Restoring Honour Rally den 28. august kan også regnes som en assosiert Tea Party-demonstrasjon. Anslagene over slikt er alltid upresise, og farget av hvem som anslår, men Beck samlet trolig et lavt sekssifret antall. (Beck har for øvrig tapt seg veldig i popularitet etter dette).

Deltakelsen i demonstrasjonene kan altså langt fra tas som et tegn på at dette er en bred massebevegelse.

Amerikanere flest misliker Wall Street
Men bredde kan også bety at OWS tar opp saker som amerikanere flest er opptatt av. Og det er langt på vei riktig, noe jeg allerede har vist til. Wall Street og Big Business har aldri stått sterkt i det amerikanske folk. En fersk meningsmåling i Washington Post viser at 60 prosent av republikanske velgere er negative til store finansselskaper. Det er også et klart flertall i en rekke meningsmålinger som er tilhengere av å øke skattene for de rikeste.

Amerikansk høyreside har stor moro av å gjøre narr av at anti-kapitalistene tar i bruk det kapitalismen har skapt for dem, se bildet nedenfor. Men kapitalismekritikk, særlig når den rettet mot finanshvalpenes grådighet, har altså betydelig klangbunn også på amerikansk høyreside.

Moderate folk?
Ask skriver:

Aksjonistene, slik jeg oppfatter dem etter å ha snakket med mange av dem de siste ukene, er mer opptatt av å restaurere USA som mulighetenes land enn å forandre systemet. De er ikke imot kapitalismen.

Ask har rett til sin egen subjektive tolkning. Jeg ser noe annet på bildene og TV-innslagene fra demonstrasjonene. Demonstrantene er utvilsomt en mangfoldig gruppe. Hvordan man karakteriserer dem er utvilsomt sterkt farget av journalistens eget ståsted, og det bildet man sitter igjen med er derfor svært avhengig av hvem man leser.

Ask skriver videre:

De mener at rike kan betale mer i krisetider, og at USA må kunne ha et visst sosialt sikkerhetsnett.

Det er vanskelig å lese Ask på noen annen måte enn at  USA IKKE har noe sosialt sikkerhetsnett. Det er mulig å mene at dette nettet skulle være mer finmasket eller tilby mer sjenerøse ytelser, men at USA ikke har et ”visst” sosialt sikkerhetsnett er ganske enkelt feil.

Det relativt moderate inntrykket som Ask formidler stemmer veldig godt med det man finner i venstreorienterte medier i USA. Høyresiden fremstiller på sin side OWS nesten konsekvent som en gjeng uvaskede bøller som bare er ute etter ”fred, frihet og alt gratis”.

Når Ask i forbifarten skriver at ”det også finnes en rekke politiske svermere blant dem”, har høyresiden moro av å trekke frem de mer ekstreme av disse kravene.

Tea Party blir ofte beskyldt for rasisme, selv om dokumentasjonen er tynn. Blant OWS er det dokumentert en rekke tilfeller av anti-semittisme, se for eksempel her og her og her. Er dette typisk for bevegelsen? Nei, men samme sjenerøsitet bør også vises når det avsløres skrullinger blant støttespillere til bevegelser på høyresiden.

Det er gjort ett forsøk på en mer analytisk tilnærming. Liberale New York Magazine har spurt 100 av demonstrantene. Det er utvilsomt metodeproblemer med en slik måling, men den gir nok et bedre bilde enn reporteres anekdotiske inntrykk, eller det enkeltstående medlemmer av bevegelsen sier og poster på nettet:

  • 37 prosent mener kapitalismen er iboende ond og ikke kan reddes, mens 46% bare vil regulere den.
  • 75 prosent plasserte seg til venstre for ”strong liberal” (Paul Krugman). Disse består av to grupper: 34 prosent  var enig i at den amerikanske regjeringen ikke var bedre enn Al-Qaeda. 41 prosent  plasserte seg i en slags Nader-kritikk av staten. Ralph Nader fikk 2,7 prosent av stemmene i presidentvalget i 2000, men bare 0,4-0,6 prosent i 2004 og 2009. Det sier seg selv at slike folk har begrenset gjenklang i det amerikanske folk.

Jeg ser likhetstrekk mellom deltakerne i OWS og de som på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av vårt årtusen dro i gang anti-globaliseringsbevegelsen i USA, som startet med massedemonstrasjoner i Seattle i 1999. Det er vel ikke tilfeldig at det nettopp er anti-globaliseringsdronningen Naomi Klein som her om dagen fikk to sider i Dagsavisen for å forklare OWS.

Volden var på et høyere nivå i anti-globaliseringsdemonstrasjonene. Trefningene med politiet har foreløpig vært beskjedne, selv om 700 ble arrestert da de blokkerte Brooklyn Bridge. Det er liten tvil om at bråk med politiet har hevet OWSs profil, noe Nate Silver viser her.  Men i det lange løp er ikke dette en god måte å vinne over flertallet i det amerikanske folk.  

Det gjenstår å se hva som skjer dersom politiet med tiden får ordre om å rydde Zuccotti Park. Fredag ble planer om å rydde plassen avblåst i siste øyeblikk. Ask skriver at dette ”viser at lokale politikere og næringsliv erkjenner denne bevegelsens folkelige oppslutning”.

Vi vet at ”lokale politikere”, og da snakker vi altså om demokrater som dominerer politikken i New York city, har lagt press på ”næringslivet”, altså eieren av området, for å få dem til å unngå konfrontasjon. Jeg har en litt annen tolkning av dette enn Ask. Det demokratiske partiet vet at gatekamper mellom ytre venstre og politiet alltid styrker høyresiden. Eierne av Zuccotti Park vet at de er avhengig av goodwill fra dem som styrer lokalt. Som den uavhengige ordføreren Michael Bloomberg forklarte det:

Brookfield got lots of calls from many elected officials threatening them and saying if you don’t stop this we’ll make your life more difficult,” the mayor said on his radio show Friday morning.

Dette er den sammenblandingen av politikk og næringsliv som OWS (og Tea Party) protesterer mot.

Muligens løser det hele seg opp av seg selv når været blir kaldere.

Politiske implikasjoner
Ask skriver at demokratene vil forsøke å utnytte den bølgen OWS skaper, uten å bli for nært assosiert med dem. Det er jeg enig i. Selv om betydelige deler av det amerikanske folk er enig i viktige deler av OWS kritikk, vil de ha store problemer med å knytte seg til demonstrantene, som ligger mye lenger unna amerikansk mainstream enn Tea Party-folket, og til de metodene som brukes. Den relativt moderate konservative spaltisten George Will skriver:

Conservatives should rejoice and wish for it long life, abundant publicity and sufficient organization to endorse congressional candidates deemed worthy. All Democrats eager for OWS’s imprimatur, step forward. (…)

From 1965 through 1968, the left found its voice and style in consciousness-raising demonstrations and disruptions. In November 1968, the nation, its consciousness raised, elected Richard Nixon president and gave 56.9 percent of the popular vote to Nixon or George Wallace. Republicans won four of the next five presidential elections.

Teaparty har så godt som aldri vært i konfrontasjon med politiet. OWS er det hele tiden. Sentrum-venstre-tidsskriftet The New Republic advarer derfor på lederplass mot at mainstream liberalere skal samarbeide med OWS, mens mange på høyresiden i likhet med Will har et klart håp om at OWS skal kunne knyttes til Obama og demokratene.

Ask viser til at Tea Party påvirket nominasjonen i det republikanske partiet i 2010 og drev partiet til høyre. Det er korrekt, og noen steder førte dette til at en mer høyreorientert representant ble valgt. Andre steder førte det til at republikanerne tapte for demokratene der de ellers kunne ha vunnet, noe jeg skrev om på den tiden. Det er en viktig lærdom også for demokratene.

Twitter: @jasnoen

 

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden