Minerva

Rasister til låns

Illustrasjonsfoto: Max Goldberg - https://www.flickr.com/photos/max-goldberg/24490975695/, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=47421099

Venstresiden og sentrum har gitt oss på høyresiden en del rasister til låns. Forhåpentligvis kan Agenda-rapporten om integrering være deres første steg for å ta noen av dem tilbake.

Det fantes rasister før Fremskrittspartiet også. I hvert fall mennesker som mange i Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i dag anser for å være rasister.

Men hvor var de? La oss se på Egersund, hjembyen til stortingsrepresentant Jette F. Christensen fra Arbeiderpartiet, som denne uken var med å legge frem Agendas rapport om integrering, før Anders Langes parti ble stiftet. I kommunevalget i 1971 fremstod den som en typisk sørvestlandsk motkulturkommune, der ordførervervet stort sett gikk på rundgang mellom Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Også for Venstre var Eigersund en god kommune – de tre partiene fikk henholdsvis 21,6, 16,4 og 13,1 prosent, vesentlig bedre enn landsgjennomsnittet for alle tre.

Spoler vi frem til 2015, som ikke var noe spesielt godt år for Fremskrittspartiet, var bildet ganske annerledes. Sammenlignet med 1971 var KrF redusert med en tredjedel, Senterpartiet med femti prosent, og Venstre med to tredjedeler. Arbeiderpartiet gikk også tilbake, men bare med 2,5 prosentpoeng. Til gjengjeld vokste Fremskrittspartiet fra intet til 16,1 prosent.

Så skulle man da også forvente at det var en del velgere som kjente uro i møte med innvandringen i både Arbeiderpartiet og sentrumspartiene den gang: Den nasjonale arbeiderbevegelsen, den proteksjonistiske bondestanden, lavkirkeligheten og målsaken kunne saktens på hver sin måte fremstå som akseptable alternativer for dem.

Men la oss først reise lenger vestover og lenger tilbake i tid.

So goes Vermont

Da Donald Trump ble nominert som republikanernes presidentkandidat i juli, var det 80 år siden partiet sist hadde holdt sitt konvent i Cleveland, Ohio.

Om Trump ligger an til å gjøre det dårlig i valget, kan han trøste seg med at han neppe gjør det dårligere enn datidens republikanske kandidat, Alfred M. Landon. Han vant skarve to stater mot en Franklin D. Roosevelt på høyden av sin popularitet. Best gjorde republikaneren det blant sosialt liberale velgere i Vermont, med 56,4 prosent av stemmene. (Den andre staten han vant var Maine, hvilket fikk Roosevelts sjefsstrateg til å lage en ny vri på det gamle uttrykket «As Maine goes, so goes the nation», fra den gang guvernørvalgene i Maine ble brukt til å spå utfallet av presidentvalg: «As Maine goes, so goes Vermont.»)

Men om Landon gjorde det dårlig de fleste andre steder, var det ingen steder han ble så fullstendig knust som i sørstatene. Dette var nemlig i raseskillelovenes tid i sør; og Roosevelts New Deal-koalisjon bestod ikke bare av fagforeninger, arbeiderklasse og, etter hvert, svarte velgere i nordstatene – i sør hadde demokratene i stor grad lyktes i å frata dem stemmeretten – men også av arge rasister. Roosevelt var privat kanskje progressiv i rasespørsmål for sin tid – men han var kompromissvillig, og prioriterte som president kampen mot segregasjon lavere enn kampen for New Deal. Da måtte hvite velgere i sørstatene, som massivt støttet segregasjon, holdes inne i partifolden. Derfor unnlot han for eksempel å støtte antilynsjinglovgivning. Trump, som hadde problemer med å ta avstand fra tidligere Ku Klux Klan-leder David Duke, ville formodentlig hatt full forståelse for det. Landon, derimot, hadde i klanens velmaktsdager på 20-tallet gått mot klanens foretrukne kandidater i guvernørvalget i Kansas, og var ingen populær mann i sør. I Mississippi vant han 2,8 prosent av stemmene, og i South Carolina 1,4 prosent mot Roosevelts 98,6. Saddam Hussein ville vært misunnelig.

Utenfor sørstatene fantes det rasister som stemte republikansk også – om ikke annet så fordi folk også den gang var barn av sin tid. Men de som virkelig brydde seg om sin rasisme, gav sin stemme til demokratene. Noen av dem var økonomisk radikale, og var næringsvennlige; noen var for frihandel, andre var mot; not ville ha en mer aktiv utenrikspolitikk overfor et Europa i gryende krise, andre var isolasjonister. Det spilte liten rolle: I hundre år etter borgerkrigen var det at ekte rasister stemte på venstresiden, noe så nær du kom en valglov i USA.

Hvis noen lurer på om det faktisk var rasisme – og ikke for eksempel økonomisk politikk eller bare bitterhet over borgerkrigen – som var årsaken til motstanden mot republikanerne i sørstatene, kan det være nyttig å se på valgkartene fra henholdsvis 1956 og 1964. 1956Dwight D. Eisenhower, en av de store republikanske statsmenn, krigshelt og general, vant stort da han ble gjenvalgt mot Adlai Stevenson i 1956. Han gikk frem nesten overalt – hans beste stat var også Vermont, hvor han fikk 72 prosent av stemmene – og vant rubbel og bit utenfor sørstatene. Men her gikk han tilbake, og tapte det meste: For mens Eisenhower hadde stått for en kraftfull håndhevelse av den viktige borgerrettsdommen i Brown v. Board of Education, var Stevenson en såkalt «moderat», og var motstander av å bruke føderale ressurser på å tvinge gjennom desegregering.

Bare åtte år senere var kartet nesten stikk motsatt. Demokraten Lyndon B. Johnson vant stort over den økonomiske liberalisten Barry Goldwater – overalt bortsett fra de sentrale sørstatene og motstanderens hjemstat Arizona. Det som hadde skjedd i mellomtiden i USA, var selvsagt at Johnson hadde fått gjennom Civil Rights Act, som innebar slutten for rasesegregeringslovene i USA. Selv om loven ble vedtatt med flere republikanske enn demokratiske stemmer, stemte Goldwater imot, fordi han mente delstatene måtte bestemme selv. 1964Og om Goldwater tapte kampen om jordisk makt, fikk han sin lønn i Mississippi. Mens Eisenhower hadde fått bare en fjerdedel av stemmene der, fikk Goldwater 87,1 prosent. Det er som om Vindern ved neste kommunevalg skulle bli en SV-bastion og Stovner et utstillingsvindu for Unge Høyre.

De neste tiårene så bevegelse litt hit, litt dit, mens rasesegregeringstilhengerne og deres arvinger lette etter et nytt politisk hjem. I 1968 stemte de på en tredjekandidat, George Wallace. Fire år senere var de solid for republikaneren Richard Nixon. Men i 1976 var mange tilbake hos den demokratiske tidligere guvernøren i Georgia, Jimmy Carter; vi har lett for å tenke på ham som en snill, gammel mann, men han hadde også brukt mye tid på å forsøke å holde seg inne med segregasjonistene. Men senere har de fleste av disse velgerne funnet seg til rette som en av bestanddelene av det republikanske partiet.

De liberale hvite velgerne i Vermont, derimot, gjorde delstaten i forrige valg til Obamas beste med unntak av hans hjemstat Hawaii. Valgkartet er snudd fullstendig på hodet. Korrelasjonen mellom Landons resultater og Obamas stemmeandel blant hvite velgere i 2012 (få svarte kunne stemme i 1936), er hele 0,76. (For dem som lurer på hvor sterk korrelasjonen det er, er det nesten like mye som korrelasjonen mellom hvor mye alkohol du drikker og midjemålet ditt.)

Republikanerne er blitt partiet for ikke bare rasister, men alle som er bekymret for demografisk og kulturell endring. Slik har det vært lenge, men med nominasjonen av Donald Trump, er det blitt tydelig hvor sentralt dette står for partiidentifikasjon for mange av velgerne. Mange i det republikanske partiet lenge har lurt seg til å tro at det ikke er slik; at grunnen til at velgerne deres stemmer republikansk, er fordi de vi ha lavere offentlige utgifter og lavere gjeld, er mot abort og for en haukete utenrikspolitikk. Trump viser at forklaringen snarere er motsatt: Mange av velgerne var mot velferdsordninger, opptatt av kulturkrigen og for en haukete utenrikspolitikk fordi det ble symboler på en uro, og en identitet – hvit identitet. Når Trump forsvarer velferdsordninger, går inn for mer gjeld, er uklar i abortspørsmålet og vil svekke NATO, flytter disse velgerne seg enten etter ham, eller de bryr seg ikke så mye som mange trodde: Så lenge han vil bygge en mur, og så lenge han gjør opprør mot «politisk korrekhet», følger de med.

For få innvandringskritikere igjen

Mange vil sikkert tenke at problemet her bare er rasistene, og at republikanerne har nøret opp under denne gruppens uro i femti år. Men det er bare én del av problemet. Den andre delen av problemet handler om at det knapt er noen uro igjen i partiet de har forlatt.

I valgkampen i år har Hillary Clinton sagt at hun ikke vil deportere noen ulovlige innvandrere som ikke har begått kriminalitet. Og bor man i Vermont, er det kanskje ikke noe presserende problem heller. Der Bill Clinton, som tidligere guvernør i sørstaten Arkansas, og mens det ennå var demokrater igjen som var opptatt av dette, hadde en moderat holdning i innvandringsspørsmål, og stod bak en velferdsreform og en kriminalreform som gikk mot sentrum, er det lite igjen av dette hos demokratene, som i stedet har fylt på med hvite liberale velgere, og et tilnærmet monopol hos mange minoritetsvelgere.

Det betyr både at de som er bekymret for disse spørsmålene ikke har noen andre alternativer enn republikanerne, og at demokratene er dårlig posisjonert for å forstå bekymringen og uroen: Det er lett slik at all bekymring for innvandring og kulturell endring tolkes som rasisme, og som en del av motstanderens, republikanernes, ståsted som må bekjempes for enhver pris.

Den samme mekanismen har vi sett i Norge. Da Fremskrittspartiet vokste frem gjennom 80- og 90-tallet, ble de møtt med avvisning og fordømmelse, og altfor lenge av en manglende vilje til å ta problemene på alvor. Resultatet ble at de velgerne som har vært bekymret for innvandring, flyktet til Fremskrittspartiet. Det skjedde ikke bare i Eigersund kommune. Ved Stortingsvalget i 2009 var Vest-Agder, den østlige naboen til Eigersund, Fremskrittspartiets beste fylke med 27,6 prosent av stemmene. I 1969, det siste valget før partiet ble stiftet, var det Venstres beste fylke, med 21 prosent. Førtifire år senere var partiet redusert til 4,4 prosent av stemmene. De var til gjengjeld sikkert gode liberalere alle sammen.

Fremskrittspartiets fremgang har nemlig i liten grad skjedd på bekostning av Høyre – som gjorde det vesentlig bedre i 2013 enn i 1969. Det er Venstres tilbakegang som korrelerer sterkest med FrPs fremgang, fulgt av Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Samtidig viser Bernt Aardals valgstudier hvordan innvandringsskepsis henger tett sammen med partivalg langs høyre-venstre-aksen, med SV i en klasse for seg på den ene siden, og FrP på den andre. Og i takt med at FrP har tiltrukket seg innvandringskritikere fra alle andre partier, har partiets økonomiske politikk dreiet betydelig mot sentrum, i hvert fall når det gjelder trygder og offentlige utgifter. Og selv om velgerne oppgir at ligger til høyre, er det lite i den praktiske politikken som tyder på det; snarere kan det, som Trump har vist i USA, handle om at noen av disse sakene sees på som markører for innvandringspolitikken.

Slikt blir det ikke god politikk av, hverken på høyre- eller venstresiden; og debatten blir mer polarisert debatt enn det burde være. Det blir for få FrP-velgere som gir partiet motstand når innvandringsskepsis bikker over i fremmedfiendtlighet, og det blir for få innvandringsskeptikere igjen i sentrum og på venstresiden som gir motstand når antirasisme bikker over i naivitet.

Venstresiden må ta tilbake sine egne rasister

Men det finnes positive tegn i tiden. Denne uken la Tankesmien Agenda frem en rapport for bedre integrering. Det handler selvsagt om islam, og ikke minst muslimske kvinners klesplagg. Flere av punktene, som strengere krav for religiøse skoler, sterkere formidling av felles verdier i skolen og nasjonale tiltak mot barnehijab, ville for noen år siden sett ut som Fremskrittspartiets program, bortsett fra at ordet snikislamisering ikke er brukt. Men bak rapporten står SV, Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. I hvert fall for den gamle «flyktningopposisjonen» representerer dette et skifte i hvordan partiene fremstår offentlig.

Det klart man kan beskylde forslagene for å lefle med fordommer – det har da også flere gjort: Den muslimske feministen Bushra Ishaq kaller forslagene «imperialistisk feminisme»; Morgenbladet-spaltist Mohamed Abdi skriver om debatten i ettertid at SV prøver å være «høyrepopulister». Jeg håper flere tolker dette som Ishaq og Abdi, og at flere velgere med ulike fordommer mot og frykt for innvandring og islam igjen kan søke seg mot disse partiene. For å si det enkelt: Er du rasist, men ønsker høyere skatter og høyere trygder, eller mer landbrukssubsidier, kan det hende Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller Venstre er partiet for deg.

Så er det selvsagt en del av dem som venstresiden ser som rasister, som samtidig ønsker en borgerlig økonomisk politikk. Dem ønsker vi selvsagt fortsatt velkomne her hos oss. Men vi på vår side av politikken trenger også flere som kaster et nytt blikk på liberale og konservative ideer uten å tenke at de aldri kan stemme på et alternativ der FrP inngår, og vi trenger flere velgere med minoritetsbakgrunn.

Det er ikke sikkert innvandringspolitikken flytter seg hverken den ene eller den andre veien som et resultat av slike velgerbytter. Til gjengjeld tror jeg debatten ville bli bedre i alle partier, både om klassiske høyre-venstre-spørsmål og om innvandringspolitikk.

Da trenger venstresiden flere innvandringskritikere. Forhåpentligvis kan Agenda-rapporten være første steg på veien.

*

Illustrasjonsfoto: Max Goldberg – https://www.flickr.com/photos/max-goldberg/24490975695/, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=47421099

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden