Rasjonalitet i Trumps tidsalder

[fact_box fact_box_id="99844"]

I sommer sa en noenlunde perifer slektning til meg at verden ble stadig verre, og at slikt måtte man ta konsekvensen av. Det at den ble stadig bedre hadde hun i alle fall ingen tro på, og hun mente at her måtte det mye tall til om at hun skulle bli overbevist.

Hun er amerikansk og støttet Trump, også i primærvalgene. Mye av grunnen til hennes valg av presidentkandidat var kulturelt, kontekstuelt og religiøst betinget.

Men en ikke neglisjerbar del av hennes stemme var utvilsomt påvirket av en konstant eksponering for et verdensbilde der krisemaksimering er en sentral del av alle mediers strategi.

Sånn sett er Gunnar Tjomlids bok ”Håndbok i Krisemaksimering” (Spartacus forlag 2016) en bok som treffer tidsånden bedre enn man kan anta at forfatteren egentlig ønsker. Boken forsøker å være en håndbok i kritisk tenkning, og Tjomlid gjør et grundig arbeid når det kommer til å bryte ned fremstillingen av enkelte typer saker i det norske mediebildet. Alt fra vaksinemotstand til atomkraft til voldtekt blir ettergått, og de fleste av våre etablerte sannheter blir relativt grundig tilbakevist eller moderert.

Første del av boken går med til å forklare hvorfor denne synkende følelsen av at alt går til helvete sitter så sterkt i mange av oss. At vi tror en stadig tryggere verden blir stadig farligere påvirker jo også vår oppførsel, og leder oss til å for eksempel gi våre barn stadig mindre frihet. Dette på tross av at deres omgivelser reelt sett er stadig tryggere.

Opplevelse av risiko er som kjent mye viktigere enn reell risiko når det kommer til folks handlingsmønster, og forfatteren gjengir flere kjente studier som eksemplifiserer dette godt. Den nye medievirkeligheten er et viktig element i forklaringen på hvorfor det er blitt slik, og norske medier får passet sitt ettertrykkelig påskrevet av forfatteren. Det fortjener de nok i stor grad.

Å kjenne igjen krisemaksimering

Tjomlid strukturerer den andre delen av boken rundt ni måter å kjenne igjen krisemaksimering. Blant punktene finner man konsepter som ”det falske nullpunkt”, ”selvoppfyllende profetier” og ”falsk balanse”, samt ganske mange forskjellige innganger på feil bruk av statistikk.

Koseptet "det falske nullpunkt" går ut på å ikke være seg konteksten til en statistikk bevisst, og det forviller oss gjerne om risikoaspekter ved våre omgivelser. Et godt eksempel på dette er den gangen da norske journalister, i frykt for forhøyede strålingsnivå etter Fukushima-ulykken i Japan, reiste hjem til et høyere naturlig strålenivå her hjemme.

"Selvoppfyllende profetier" finner sted når en episode av SKAM fører til flere voldtektsanmeldelser, men sannsynligvis ikke til flere voldtekter. Altså, det at en sak kommer i søkelyset kan få den til å virke enda verre enn den er. I tilfellet med SKAM kan det da se lett ut som om man har en voldtektsbølge selv om ingen reell økning har funnet sted.

Helt til sist i boken tar Tjomlid opp problemet med medienes bruk av eksperter for å forsøke å være balanserte. "Falsk balanse" oppstår når den balanserende part får langt mer legitimitet enn vedkommende eller saken bør ha.

Dessverre det kan nok påstås at bokens svakhet ligger i fremstillingen av disse krisemaksimeringsmekanismene. Det er ikke det at jobben ikke er grundig gjort. Men av og til graver Tjomlid seg så dypt ned i diskusjonene om sine egne kjepphester at han glemmer målet av siktet. Dermed glemmer også leseren hva som er poenget og hva den prinsipielle debatten handler om. Særlig er det to tema som Tjomlid nær sagt overbehandler. Det første er statistikkene rundt, og medias fremstilling av, voldtekt. Det andre temaet er innvandring.

Begge sakene er viktige og fortjener mer oppmerksomhet, men når det femte poenget på rad blir eksemplifisert ved voldtekts- eller innvandringsdebatten, blir det for mye repetisjon. Ta for eksempel voldtekstdebatten:

Tjomlid viser både hvordan media ved overdrivelser og unøyaktigheter kan vri en sak for å få den til å virke mer sjokkerende, og hvordan bruk av statistikk kan slå feil ut. I Sverige, for eksempel, teller man nå hver enkelt voldtekt for seg. Dette kan åpenbart gi ganske store statistiske utslag om man sammenligner tallene med de fra andre land, så som Norge, hvor vi enkelt sagt teller voldtektsutøvere og offer. Dette skaper, som Tjomlid påpeker, en falsk korrelasjon med Sveriges høye innvandringstall – noe som igjen kan mate et falskt inntrykk av hvor stort problemet er og hvem som utfører forbrytelsen.

For lite prinsipiell diskusjon

I delen om kald statistikk problematiseres fremstillingen av størrelsesordenen på overfallvoldtekter, som oftest rapporteres, versus festvoldtekter, som gjerne ikke blir det. I statistikk og vinkling bruker Tjomlid mye tid på å forklare hvordan tilsynelatende overrepresentasjon i voldtekts- og seksualforbrytelsesstatistikker av innvandrere kan nær sagt skapes av et selektivt eller svakt datagrunnlag, og hvordan dette ikke er kontroller for noen sosioøkonomiske demografiske indikatorer.

Det er viktig å påpeke at Tjomlid har rett i at dekningen til media av voldtekt ofte er unyansert, og at sviktende datagrunnlag er et problem. Sånn sett gjør forfatteren en forbilledlig jobb med å rette opp kunnskapsgrunnlaget til leseren. Men når det er sagt blir det for lite plass igjen i boken til både å diskutere prinsipp og andre saker. Dermed blir boken mindre interessant enn den hadde hatt potensiale til å være. En mer likeverdig behandling av alle temaene tatt opp i boken hadde gjort seg, sånn at prinsippene ikke druknet fullt så mye i (enkelt-)saksfakta.

Boken er god og svært aktuell. Den kan med fordel leses av mange i løpet av det neste halvåret. Men den lener seg for tungt på eksemplene og for lite på prinsippene til å kunne fungere som tankeguide i det lange løp.

Det er synd, for en slik håndbok kunne vi trengt.