Spaltist

Rasjonalitetssirkelen

Bilde: Percita/Flickr, CC BY-SA 2.0

Polarsirkelen er ikke lenger noen moralsirkel – ettersom umoralen har inntatt selv Lindesnes. Men en ny sirkel har kommet i dens sted.

Mens vi satt i salongen på ferga, og ikke spiste svele, må jeg si, for av en eller annen grunn (konkurranseutsetting) var serveringen stengt, brøt kapteinens stemme inn og forkynte at nå var vi i ferd med å krysse Polarsirkelen, noe vi kunne finne bevis for ved å se ut til høyre. (Han sa naturligvis ikke styrbord til oss landkrabber bare på kort tur til sjøs.)

Og ganske riktig: Nede i strandkanten kunne vi se en oppmurt sokkel med en smijernklode på toppen. Nokså lik den som står på Saltfjellet for samme formål. Hvorvidt det står en tilsvarende markering lenger vest hvor hurtigruteleia går, vet jeg ikke, men jeg antar at det på nordgående uansett blir arrangert en seremoni for blåhårete amerikanere og gråhårete tyskere.

Og det som markeres? Jo, at man nå reiser inn i Arktis, hvor man om sommeren kan se midnattssol, og om vinteren har mørketid. Jeg som er like gammel som de blå- og gråhårete, men heldigvis uten farge på det håret jeg ikke har, og som dessuten har vokst opp i Arktis, vil vite at i gamle dager, lenge før internett, ble det gjort en vri på Polarsirkelen, nå ja, på ordet, som ble rimet over til «Moralsirkelen». Da var det ment å bety at nord for Polarsirkelen finner man ikke lenger moral. Kanskje heller ikke Gud. En rimelig forklaring på moralfraværet, hvis vi skal tro Nietzsche.

Men det var likevel ikke Friedrich som lanserte teorien om Moralsirkelen. Den tror jeg må ha hatt sitt opphav hos Hamsun, som lanserer en egen teori om nordlendingers panteisme. Senere bekreftet av Agnar Mykles skildringer av det utagerende sexlivet på hurtigruten i de nordlige farvann.

Mossa og Oluf

Her bør man i dag merke seg at den gang handlet moral, og forresten også skam, utelukkende om sex. Den i dag ekspanderende etikk-industrien var ikke kommet i gang. Men nå har Polarsirkelen uansett sluttet å være en slik moralsk grense, både fordi fri sex har flyttet seg sørover, forbi Lindesnes, og fordi etikk og aseksuell skam, sammen med den globale oppvarmingen, har spredt seg nordover, forbi Nordkapp, ja, til og med opp til Ny Ålesund.

Så er Polarsirkelen i dag utelukkende en anledning for blåhårete og gråhårete turister til å ta bilder av hverandre? Merker vi ingen forskjell når vi seiler inn i Arktis? Faktisk, jo. Det er én forskjell mellom nord og sør for Polarsirkelen som egentlig har vært der hele tiden, men først nå er blitt tydelig fordi andre forskjeller er forsvunnet:

Like sør for Polarsirkelen har vi Helgeland, et område hvor befolkningen er kjent for sin treghet. De er flegmatiske, og lar av den grunn ikke sin rasjonalitet overveldes av sterke følelser. Uten at det er blitt påvist mange tilfeller av annet enn jevn rasjonalitetsbruk i dette området.

Men på den andre, nordlige siden av Polarsirkelen, fra og med Salten av, vil reisende merke en merkbar forandring både når det gjelder emosjonalitet og rasjonalitet. Der vil man finne at befolkningen er stadig mer kolerisk jo lenger nord man kommer. Ikke overraskende, for ifølge Rudolf Steiners teorier er dette den emosjon som karakteriserer fiskere, som må kjempe med hav og vind.

Men i tillegg, og kanskje på grunn av posisjonen mellom Polarsirkelen og Nordpolen, kan man også registrere en emosjonell bipolaritet som innebærer at de koleriske utbruddene ofte etterfølges av sangvinske tilstander. I og for seg også i overensstemmelse med Steiners teorier, som sier at dette er den fremherskende emosjon hos jegere. Noe jo fiskere i en viss forstand også er.

Dette er opphavet til de i Nord-Norge så elskede urtypene Mossa (koleriker) og Oluf (sangvinikeren). Mindre elsket sør for Polarsirkelen. Og det har gitt opphav til nordlendingenes rike register av bannskap, både av kolerisk og sangvinsk slag.

Høy stemme og optimistiske forutsigelser

Det var emosjonaliteten. Men denne er så koblet sammen med tilsvarende rasjonalitet: Kolerikere har naturligvis en tendens til å erstatte logisk argument-vekt med høy stemme og insistering. Mens sangvinikeren kommer med frittsvevende, altså verken logisk utledede, eller empirisk baserte, og derfor overdrevet optimistiske forutsigelser. Og selv om dette er typer av rasjonalitet, er de så meget fjerne fra sterk og fungerende rasjonalitet at det gir grunn til å beskrive dem som typer av irrasjonalitet.

I dag bør vi derfor, i stedet for å omtale Polarsirkelen som Moralsirkelen, heller snakke om Rasjonalitetssirkelen: Nord for denne finner vi like lite rasjonalitet som vi på Mykles tid fant moral.

Så hvor rasjonell er egentlig jeg selv når jeg påstår dette? Vel, jeg var i sin tid, på 60-tallet, en utvandrer fra Arktis som ble innvandrer i Oslo. Den gang manglet jeg følgelig, i likhet med andre nordnorske innvandrere, både moral og rasjonalitet, og hadde en frastøtende tendens, for østlendinger, til sjokkerende bruk av bannskapsord, noe som medførte store integreringsproblemer. Den gang vanlig for slike som meg å isolere seg innenfor gettoer, for eksempel Håløyglaget, eller Nordlendingenes forening, eller Nordnorsk studenthjem, hvor en viss form for radikalisering skjedde, riktignok fullstendig ikke-voldelig. 

Men heldigvis motsto jeg disse fristelsene. I stedet forsøkte jeg aktivt å tilegne meg de verdiene som hersket i dette for meg fremmede samfunnet. På mange vis kunne jeg sammenlignes med en muslimsk innvandrer som bestemmer seg for å omfavne de verdier som uttrykkes i Grunnloven, og som gradvis vestliggjør seg. Jeg ble til og med gift med en østlending, og studerte og underviste selv i rasjonalitet.

Følgelig, på samme måte som en vestliggjort muslim som reiser tilbake til de nordlige områder av Pakistan, og som der med avstand er i stand til å få øye på problemene med demokrati, har jeg når jeg reiser til de nordlige områder av Norge vært i stand til å få øye på problemene med rasjonalitet nord for Polarsirkelen. (Som arrogant søring, representant for de som hjelper nordlendinger med å spille rollen som krenket offer.)

Ganske mye

Den siste tiden har rasjonalitetsproblemene vært større enn før: Først var det jo dette med sammenslåingen av Troms og Finnmark. Et mer paradigmatisk eksempel på kolerisk irrasjonalitet skal man lete lenge etter. Jeg er fortsatt ikke i stand til å finne gode argumenter for den motstanden finnmarkingen mobiliserte. Stort sett fikk de skreket seg til fortsatt mye administrasjon i sin hovedstad, Vadsø. Og at de skulle miste sin Finnmarks-identitet? De flegmatiske og mer rasjonelle helgelendingene har aldri hatt noen identitetsproblemer, selv om de er en del av Nordland.

Under denne debatten har tromsværinger forsøkt å framstå som de rasjonelle, så mye at man skulle tro at rasjonaliteten nå har beveget seg langt nord for Polarsirkelen, og i alle fall siden den gang da Tromsø, med sangvinsk irrasjonalitet, foreslo å arrangere vinter-OL.

Men nei – knapt var dette inntrykket i ferd med å feste seg, før den samme sangvinske irrasjonaliteten på nytt brøt ut i Tromsø. Denne gang fremprovosert av at Jernbaneverket la fram på høring sin utredning om Nord-Norge-banen. 

Der blir det påstått at en bane fra Fauske til Tromsø, med sidespor til Harstad, vil komme på 120 milliarder, inklusive fem Bosporos-lange hengebroer og halvparten av strekningen i tunnel. Vi vet jo da at den endelige sluttsummen normalt vil bli på det dobbelte, 240 milliarder. Etter å ha nevnt noen utvilsomme fordeler ved en slik utbygging, sies det til slutt: «En slik bane vil imidlertid ikke bli samfunnsøkonomisk lønnsom. Beregningene viser et netto tap for samfunnet på mellom 46 og 109 milliarder kroner.» Ganske mye.

Det skal ikke stå på penger

Så man skulle jo da tro at en slik utredning ville legge dødt prosjektet. Men nei. Isteden har den sangvinske nordnorske irrasjonaliteten blitt hjulpet av den koleriske. Det er kommet flere aggressive innlegg som ønsker å overkjøre de økonomiske beregningene etter mønster fra den morsomme trønderske julekalenderen fra noen år tilbake: «The Julekalender». Der kan vi høre en dagsnyttsending på radioen inne på kjøkkenet til bondefamilien, hvor det fortelles om byggingen av en vanvittig stor mur langs hele Trøndelagskysten, som skal beskytte Trøndelag mot dårlig vær fra vest. Til slutt tilføyer radiostemmen: «Det skal ikke stå på penger!»

I beslutningsteori, som er en av flere måter å beskrive rasjonalitet, får argumenter vekt fra produktet av deres sannsynlighet og verdi. Hvis sannsynligheten for en konsekvens er liten, vil argumentet likevel få stor vekt hvis man øker den positive verdi. Hvis sannsynligheten for lønnsomhet med Nord-Norge-banen er liten, kan man likevel få stor argument-vekt ved å oppjustere den positive verdien. Det er det som blir gjort i Troms.

Men hvis sannsynligheten er null, nytter det ikke at verdien gjøres ekstremt høy. Produktet av null og en million er fortsatt null. I Nord-Norge-banetilfellet er sannsynligheten for lønnsomhet definitivt null, bortsett fra for irrasjonelle sangvinikere. Men da kan man si: «Det skal ikke stå på penger!» (Men med 234 000 innbyggere i Troms og Finnmark i 2013, vil utgiftene beløpe seg til ca 500 000 pr innbygger!)

Jeg har ikke plass til å gå inn på alle argumentene her. Men det finnes en annen måte å påvise irrasjonalitet, nemlig ved inkonsistens. Da må vi forflytte oss fra imaginære jernbaner til like imaginære undersjøiske tunneler. Det har seg nemlig slik at avisa Nordlys, som vel er en av hovedstemmene i Tromsø, har gått til harde angrep på et framlegg om å bygge en undersjøisk tunnel mellom to øyer litt nord for Tromsø, Ringvassøya og Reinøya, en forbindelse som går under navnet Langsundforbindelsen.

Kostnadsanslag for prosjektet er ifølge Nordlys på ca 1,2 milliarder, noe som vil gi fergefri forbindelse for ca. 250 mennesker. Rasjonelt nok foreslår Nordlys derfor at man heller bruker disse pengene til å oppjustere de dårlig fylkesveiene i området. Noe som har fremprovosert koleriske innlegg, ikke minst hos aviskonkurrenten iTromsø.

Men dette er jo samme rasjonalitet som vi søringer bruker mot den Nord-Norge-banen som Nordlys så intenst går inn for. Der oppfører Nordlys seg på samme måten, altså med samme kolerisk/sangvinske irrasjonalitet som tilhengerne av Langsundforbindelsen. Akk, på en tydelig inkonsistent, og derfor irrasjonell måte.

Men det er faktisk et håp: Polarsirkelstøttene er «fake». De burde ha stått på hjul. For Polarsirkelen flytter seg i takt med endringer av Jorden helningsvinkel, ca. 14 meter pr år. I dag går Polarsirkelen hele 1 km lenger nord enn der hvor støttene står. En dag vil den kanskje gå like langt nord som moralsirkelen. Slik at hele Nord-Norge omsider blir rasjonelt?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden