Kommentar

Mange ratt, ulike retninger

Jeløya-erklæringen er full av gode mål, men skyver mange konflikter foran seg.

Bilde: Erlend Bjørtvedt, CC 4.0

Venstre gikk i regjering for å få hånden på rattet. Nå velger Skei Grande tilsynelatende det rattet som styrer kunstnerlønn, ikke det som styrer oljenæringen og veibyggingen.

Jeløya-erklæringen fra søndag innebærer noen politiske endringer, men handlingsrommet er begrenset av at den ikke har flertall, og at det ligger en rekke forlik i Stortinget i bunnen.

Men den nye turkise regjeringen, eller blågrønne, som de foretrekker å kalle seg, legger også inn noen endringer som den ikke har flertall for på Stortinget, for å markere retning.

For Frp er det viktig med disse symbolske ”seirene”, siden Venstre i regjering nødvendigvis må trekke tyngdepunktet der noe til venstre. Frp kan nå si at de fikk Venstre med på å kutte eiendomsskatten i de kommunene der den er høyest, og fikk dem med på lengre åpningstider for salg av alkohol. Men dessverre har de tre foreløpig ikke flertall for dette på Stortinget.

Regjeringsdokumentet inneholder en dominerende del selvfølgeligheter, gode ønsker og vage formuleringer, noe vi kjenner igjen fra den blå regjeringen. Det blir ikke bedre når Venstres ønskelister og svada (også kalt partiprogrammet) skal legges på toppen.

Fortløpende vurderinger

Vagheten gjenspeiler også at på en rekke områder skyver de tre uenigheten foran seg, eller de aner rett og slett ikke hvordan de skal nå sine vakre målsettinger.

Fortløpende − det betyr nok at noe av betydning muligens kan skje i 2027.

Et eksempel er NRK-lisensen. Her står det: ”Fjerne dagens lisens og endre finansieringsmodellen for NRK slik at den er mer fremtidsrettet, sikrer redaksjonell uavhengighet og legitimitet, styrker den sosiale profilen og er enkel og ubyråkratisk.” Men HVORDAN, for pokker! Dette er jo samme tåkepratet som sittende kulturminister har holdt på med i årevis.

Eller hva skal vi si om sykefraværet: ”Sykefraværet i Norge er fortsatt for høyt og langt høyere enn land det er naturlig å sammenligne seg med. Regjeringen vil derfor fortløpende vurdere tiltak som kan redusere sykefraværet, særlig langtidsfraværet.” Fortløpende − det betyr nok at noe av betydning muligens kan skje i 2027.

Også når erklæringen er konkret er det usikkert hvordan politikken skal iverksettes i praksis. For eksempel skal det innføres en flat CO2-avgift på 500 kroner tonnet i alle sektorer. Men fordi også denne regjeringen er konfliktsky, er det ingen som egentlig skal tape på dette. De som må betale mer, skal få kompensert gjennom reduksjon i andre skatter og avgifter. Bøndene vil helt sikkert få mer i økte overføringer. Hvordan dette skal skje i praksis må vi vente på fremtidige budsjetter for å finne ut av, og regjeringen må forhandle med KrF etterpå.

Pelsfritt Lofoten

Men noen avklaringer er det. Som ventet blir det ingen oljeboring i LoVe og andre omstridte områder i denne stortingsperioden. Her finnes det, i hvert fall i Lofoten, et annet flertall på Stortinget. Men når det settes bom, er det egentlig ikke fordi Venstre går i regjering. De blå måtte uansett la dette ligge for å få til budsjettforlik. I denne saken har mindretallet på Stortinget bestemt i svært mange år.

Pelsdyrnæringen har fått dødsdommen. Her har de blå ofret forutsigbarheten for en næring, der omkring 400 årsverk må finne seg noen annet å gjøre etter 2024-25, for å oppnå økt forutsigbarhet for at regjeringen skal sitte ut perioden. Men skriften har vært på veggen i mange år nå, så helt sjokkerende er ikke vedtaket. Selv om KrF synes nedlegging går for langt, har regjeringen flertall for dette med SV og MDG.

Konfrontasjoner utsettes

Viljen til å utvide regjering har vært stor – i hele Høyre, og i toppen av Venstre og Frp. Kjemien mellom de tre partilederne er god, og det hjelper alltid i forhandlinger. Deler av grasrota i begge de siste partiene har vært mer skeptisk, men de har foreløpig latt seg overtale til å håpe at dette går bra.

De underliggende spenningene i den nye regjeringen består imidlertid – lite er løst gjennom regjeringsplattformen. Det er i håndteringen av de konkrete sakene underveis, og ikke minst i budsjettene, at konfliktene kan slå ut i åpen strid.

Innvandring og integrering er selvsagt det mest betente området. Venstre har villet ha Sylvi Listhaug vekk fra dette området, for å markere det de kaller en ”rausere” politikk, men det har aldri vært aktuelt for Frp. Det ser riktignok ut til at Listhaug blir justisminister, men hun tar med seg innvandringsfeltet, mens integrering plasseres annet sted.

Da avtalen ble lansert, var det påfallende, men helt forutsigbart hvor forskjellig Siv Jensen og Trine Skei Grande beskrev utfallet på innvandringsområdet. Førstnevnte trakk frem endringer som hun mente innebar en innskjerping, Skei Grande slike der hun mente å finne liberalisering.

For å tilsløre et nederlag sa Jensen på Dagsrevyen søndag at Frp i stortingsperioden hadde gått med på å ta imot flere kvoteflyktninger og at ”det er ikke Fremskrittspartiet imot”. Dagen før sa Listhaug til VG at de var etisk riktig å ta imot færre kvoteflyktninger til Norge. Det Jensen mente var at Frp, fordi partiet nå sitter i regjering, har godtatt å bli nedstemt på dette området før, og vil godta det samme i fremtiden. Men det høres jo ikke helt bra ut for hennes velgere.

Formuleringene i avtalen er riktignok så lite konkrete at de ikke innebærer noe nytt: Kommer det få asylsøkere, vil det bli flere kvoteflyktninger enn Frp ønsker. Kommer det mange asylsøkere, vil det bli færre kvoteflyktninger enn Venstre ønsker.

Et fundamentalt sprik

Man kan alltids hestehandle litt også på innvandringsområdet, men rommet for det er begrenset. Retningen som de to partiene og deres velgere vil gå er fundamentalt motsatt. Da er det vanskelig å tilfredsstille begge grupper over tid. Venstre har de dårligste kortene, både fordi et flertall i folket og Stortinget i de fleste tilfeller er for en strengere innvandringspolitikk enn Venstre er, og fordi saken er viktigere for Frp enn for Venstre.

Asyl-opposisjonen kommer til å plage Venstre hver gang regjeringen foreslår noe som kan tolkes som en innstramning. Skei Grande vil bli avkrevd kommentar hver gang Listhaug eller andre i Frp sier noe oppsiktsvekkende. Det kan bli vanskelig både å beholde den gode tonen innad i regjeringen og beholde Venstres velgere.

Lillesøster kan få lov til å markere seg her fordi storebrødrene i regjeringen holder på med viktigere ting.

Frp trues ikke av et parti til høyre, men dersom innvandringsfiendtlige på nettet får det for seg at Frp gir etter for Venstre, så er sofaen et alternativ for en del velgere. Derfor kan ikke Frp har ro rundt saken. De trenger fiender, og om fienden har kommet seg på innsiden av muren, det vil si i regjering, blir det ikke mindre viktig å konfrontere den.

Stor og små ratt

For Venstre har det fremste argumentet for å gå i regjering vært å få ”hånden på rattet” i viktige prosesser. Derfor er det interessant at VG i dag kan melde at Trine Skei Grande fikk nærmest fritt valg blant departementene, og valgte kultur, det minst viktige av alle, kanskje bortsett fra Barne- og likestillingsdepartementet. Skei Grande har nok valgt et lett departement fordi det gjør det lettere å kombinere med rollen som partileder, men også fordi hun her kan få holde på litt som hun vil. Lillesøster kan få lov til å markere seg her fordi storebrødrene i regjeringen holder på med viktigere ting.

Hadde hun isteden valgt et tungt departement, som olje og energi, eller samferdsel, ville hun automatisk tråkket inn i konfliktområder. Kanskje kunne hun ha fått justert politikken noe mer i Venstres retning, men samtidig måtte hun ha administrert og forsvart mye Venstre ikke er enig i, som fortsatt storstilt veibygging.

Men det må være et merkelig signal til Venstres velgere at partilederen, som før valget var veldig opptatt av å fortelle at Venstre ikke skulle gå i regjering med Frp, nå forteller at det var så viktig for Venstre å få en hånd på rattet når det gjelder inntekten til landets kunstnere at hun gikk bort fra sitt løfte.

Dersom VG har rett, får Venstre statsråden bare på ett felt som er viktig for Venstres velgere, nemlig miljø og klima. (Den tredje statsråden blir i et utskilt departement for forskning og høyere utdanning). Problemet er at for klimaet er det viktigere hva som skjer i energi-, samferdsels- og finansdepartementet enn hva som skjer i miljøverndepartementet. Eller i det minste er det slik at klimaministeren må sloss hardt med disse andre departementene om kursen.

Usikker fremtid for forslag om redusert formueskatt

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden