Spaltist

Redd vaksinene fra tvang

Bilde: Pixabay.

De som antyder at vi bør tvinge alle nølerne er med på å polarisere vaksinedebatten. Vaksinasjonsprogrammet må baseres på tillit.

Den siste tiden har spørsmålet om obligatorisk vaksinering igjen blitt aktuelt, etter at Trøndelag FrP foreslo å nekte uvaksinerte barn adgang til undervisning. Tidligere i år behandlet Stortinget et forslag fra Arbeiderpartiet om det samme.

Forslaget om obligatorisk vaksinering kommer med jevne mellomrom opp, men når to av de store partiene tar til orde for en slik tilnærming, er det verdt å merke seg. Det kan virke som om forslaget får mer og mer støtte. Det er i så fall dårlig nytt for norsk folkehelse, ettersom forslaget er et misforstått helsetiltak som setter helsevesenets aller viktigste ressurs i fare: tilliten.

Forslagene kommer samtidig som verden står i et globalt meslingutbrudd. Årsakene til utbruddet er ikke fullt ut forstått, og kan være både mangfoldige og komplekse. De viktigste årsakene er lokale, og dreier seg om at infrastrukturen kollapser i områder med mye uro og konflikt. Det er forklaringen på meslingutbruddene blant barn i Ukraina, og forklaringen på at polio ennå ikke er utryddet, men fortsatt blusser opp blant barn i konfliktområder som Afghanistan, pakistansk Kashmir og nordlige Nigeria.

Det burde være unødvendig å skrive dette, men vi har ikke noe lignende uro i Norge. Infrastrukturen i vårt helsevesen fungerer godt. Barn har tilgang på MMR-vaksinen som beskytter mot meslinger både i Karasjok og i Oslo.

Et velfungerende vaksineprogram

En annen hendelse som gjorde meslinger aktuelt forrige uke var skremselen som oppsto da det ble oppdaget et meslingtilfelle i Oslo. En person, som tilsynelatende var ansatt ved legevakta i Oslo, fikk påvist meslinger. Vedkommende oppholdt seg i 7 timer ved legevakta én dag i Oslo.

Meslinger er trolig den mest smittsomme sykdommen vi kjenner til blant mennesker. Smittsomhet regnes ved et såkalt “reproduksjonstall” – altså hvor mange sekundærtilfeller en syk person kan “produsere”. For meslinger ligger det tallet stabilt veldig høyt (15-18). Meslinger er så smittsomt at man kan få sykdommen ved å oppholde seg i et rom der en person med meslinger har vært innom 4 timer tidligere.

Dette ble også tema på Dagsnytt Atten der en av Norges fremste smitteverneksperter Preben Aavitsland debatterte mot Ingeborg Senneset. Senneset har tidligere tatt til orde for obligatorisk vaksinering.

Aavitsland påpekte at folkehelseproblemet rundt meslinger ikke dreier seg om sykdommens alvorlighet, men sykdommens smittsomhet. Under 2 av 1000 dør av meslinger, selv om mye kan tyde på at meslinger også kan være farlig ved å føre til en generell svekkelse av immunforsvaret.

At personen med meslinger i Oslo ikke klarte å smitte noen andre, selv om vedkommende oppholdt seg nære sårbare og utsatte syke mennesker, er et bevis på den enorme styrken til det norske vaksinasjonsprogrammet. Det er ikke et bevis på at vaksineprogrammet i Norge står i fare.

Som ved alle andre vaksiner, eksisterer det en risiko for å få sykdommen selv når man er vaksinert. Når politikere på Dagsnytt Atten går hardt ut og anklager de ansatte ved legevakta i Oslo for å være vaksinenølere, gjør det de på sviktende grunnlag, og trolig tok de feil. De ansatte ved legevakta i Oslo –  noe av det mest profesjonelle helsepersonellet vi har her til lands – er selvfølgelig svært bevisste på smittevern.

Det kan virke som at et premiss for hele debatten er at oppslutningen om vaksinasjonsprogrammet er i ferd med å erodere, og at vi trenger nye og sterkere tiltak for å igjen sluse nyfødte inn i det livreddende programmet.

Det er feil. Oppslutningen om vaksinasjonsprogrammet er sterkt som noen gang, og faktisk styrker det seg år for år. På Norgeshelsa Statisikkbank kan man undersøke vaksinasjonsdekningen.

Blant 2-åringer var dekningen av meslingvaksinen 93,5 %, i 2016 var dekningen 95,9 %. Tallene er i tillegg trolig høyere, ettersom rapporteringen til helseregisteret for vaksinering SYSVAK kan være varierende og dårlig for f.eks. innvandrere som er vaksinert i hjemlandet (hvilket de aller fleste er).

Det er gode nyheter for alle som er interesserte i at vaksinasjonsdekningen er så høy som mulig. Det virker som om skadene etter Wakefield-skandalen er i ferd med å forsvinne (enda en ny, stor registerstudie som avkrefter sammenhengen mellom MMR-vaksinen og autisme ble publisert i forrige uke).

Tilbud med tvang

Helsevesenet og medisinen baserer seg på en del sentrale, etiske prinsipper. Ett av disse prinsippene er pasientens autonomi – at pasienten får bestemme over hva som skjer med egen kropp og være med på beslutninger som angår egen helse. Det er vanskelig å forstå i forslagene om obligatorisk vaksinering hvordan det skal sanksjoneres.

Akkurat her er det på sin plass å berømme Trøndelag FrP, ettersom de i det minste er ærlige på akkurat dette punktet. De ønsker å frata barns rett til opplæring om foreldrene ikke vaksinerer dem. Sanksjonen viser hvor håpløst dette fort blir. Å frata retten til opplæring er kanskje den hardeste straffen man kan gi barn – og feilen er det foreldrene som har gjort.

Skal politiet dra hjem til vaksinenektende familier, rive barna ut av hendene på foreldrene og stikke de med sprøyter mot deres vilje? Eller skal foreldrene settes i fengsel? Holder det med bøter? Det er kanskje unødvendig å si, men et slikt helsevesen kan vi ikke ha. Det finnes flere eksempler på tvang i helsevesenet, men spørsmålet om beskyttelse mot meslinger kan ikke rettferdiggjøre en så dramatisk og omfattende tilnærming.

De færreste som lar være å vaksinere barna er nemlig harde “vaksinenektere”, som må behandles med myndige politihender. De fleste er det man i forskningen kaller “vaksinenølere”. De følger kanskje lite med på vaksinedebatten, men mener å ha hørt noe en gang som gjør at de ikke møter opp til tilbudt tid hos helsesykepleieren.

Det er fullt mulig å øke vaksinedekningen i denne befolkningsgruppen uten tvangstiltak, men ved å gå i dialog om hva vaksiner er og ved å være ærlig om både bivirkninger og risikoer (som er veldig lave).

I Norge ligger vi like ved eller på den anbefalte dekningsgraden for å unngå utbrudd av meslinger. Tilfellet i Oslo viste at dette stemmer, siden vi ikke fikk noe utbrudd (som i 2007 og i 2011). Problemet med vaksinasjonsdekningen i Norge begrenser seg til noen få “lommer” i befolkningen. Istedenfor ett dramatisk tiltak for hele befolkningen, trenger vi forståelsesfulle og imøtekommende tiltak for å nå disse få lommene.

Felles for disse lommene er at den generelle tilliten til helsevesenet er lav. De skårer også dårlig på parametere som oppmøte til kreftscreening, og har et høyt forbruk av alternativ behandling. Det betyr ikke at de er “fortapte” konspirasjonsteoretikere.

Mange er for eksempel innvandrere som kommer fra andre kulturer der en kanskje ikke kan ha samme tillit til at helsepersonell har pasientens beste i tankene. Tiltakene som settes inn mot disse gruppene i befolkningen må dreie seg rundt nettopp dette – å etablere tillit mellom pasient og behandler.

Tvangstiltakene enkelte tar til orde for, er det motsatte, og baserer seg på mistro og mistanke rundt den andre partens motivasjoner. Det vil ikke bare være skadelig for vaksinasjonsprogrammet, men det vil være skadelig for hele helseadferden til disse gruppene, og vi risikerer at de ved senere anledninger ikke vil oppsøke den hjelpen de trenger – for eksempel når de har fått smittsomme sykdommer som krever behandling for ikke å spres videre.

Altså kan forslagene om obligatorisk vaksinering paradoksalt nok føre til mer, og ikke mindre, smitte i samfunnet. Vi vet også lite om effektene av et eventuelt tvangstiltak på den jevne borger som ikke er en sterk “part” i en polarisert debatt om vaksinasjon.

Til tross for at vi ikke trenger obligatorisk vaksinering i Norge, må et premiss for denne debatten være at vaksiner kanskje er dét folkehelsetiltaket i verdenshistorien som har reddet flest liv. Derfor er det så viktig at vi får de nasjonale vaksinasjonsprogrammene til å fungere. Da trenger vi ikke hysteriske hastetiltak basert på misforståelser.

Vaksiner er blitt et konfliktfelt der en kan vise hvor “vitenskapelig” en er ved å være ekstra mye “for” vaksiner.

Men vaksiner bør ikke bli et slik stridsfelt man kan være for eller mot. Vaksinasjonsprogrammet står sterkt, er solid og tåler både tvil, nøling og kritiske spørsmål. De som vil basere seg på vitenskap bør forsøke å dempe konfliktnivået og få opprettet dialog og tillit overfor vaksinenølerne. Det er ingenting som tyder på at det eneste som kan overbevise disse er trusselen om fengsel, saftige bøter eller fratakelse av barns rett til opplæring.

Om noe kan det drive dem rett i klørne til vaksinenekterne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden