Politikk

Reformer som vinner valg

Røde regjeringer vinner valg ved å føre blå politikk.

Røde regjeringer vinner valg ved å føre blå politikk.

Renaissance for Reforms
Stefan Fölster og Nima Sanandaji
Timbro, 2014

”We all know what to do; we just don’t know how to get re-elected after we’ve done it.” Luxembourgs tidligere statsminister Jean-Claude Juncker blir gjerne sitert for å forklare hvorfor politikere vegrer seg for å gjennomføre liberale økonomiske reformer. I en bok fra den svenske liberale tankesmien Timbro, Renaissance for Reforms, forsøker Stefan Fölster og Nima Sanandaji å vise at denne passiviserende tankegangen baserer seg på myter. Det er mulig både å gjøre ”det rette” og å bli gjenvalgt.

Gjennom å analysere endringer i den økonomiske friheten i OECD-landene mellom 1995 og 2012, finner forfatterne at liberale reformer er gjennomførbare, at de ofte fungerer slik man intenderer, og – ikke minst – at det er mulig, til og med vanlig, å bli gjenvalgt etter å ha gjennomført reformer i mer markedsliberal retning.

Det er mulig både å gjøre ”det rette” og å bli gjenvalgt.

Det interessante er at liberale reformer, for eksempel lavere skatter, mindre regulering eller privatisering, gjør det mer sannsynlig at venstresideregjeringer blir gjenvalgt, mens forfatterne ikke finner en slik sammenheng for høyresideregjeringene. Det blir heller ikke mindre sannsynlig med gjenvalg når høyresideregjeringer liberaliserer, men det ser ikke ut til å ha stor betydning for velgernes oppslutning om regjeringspartiene.

Økonomisk frihet
Det finnes innvendinger mot metoden Fölster og Sanandaji bruker. Den viktigste er nok at målet på reformer, Heritage Foundation og Wall Street Journals Index of Economic Freedom, kan bli for grovt og til dels måler økonomisk vellykkethet heller enn økonomisk frihet. Det gir seg blant annet utslag i at den norske rødgrønne regjeringens første periode regnes som en periode der det skjedde et betydelig skifte i liberal retning. Forklaringen på Norges forbedring i indeksen i disse årene er at finanskrisen rammet Norge svakere enn andre land og klassifiseringsendringer i indeksen, heller enn politiske endringer.

Renaissance for ReformsDet kan også argumenteres for at indeksen undervurderer den økonomiske friheten i land som Norge, som har et relativt høyt skattenivå, fordi den ikke tar hensyn til sammensetningen av og effektiviteten i skattesystemet. Norge er mer markedsorientert og markedsbasert enn indeksen kan gi inntrykk av (selv om vi også i indeksen regnes som et land med en ”hovedsakelig fri” økonomi). PWCs ”Paying Taxes Report”, viser at måten skattene settes sammen og samles inn på har stor betydning. I følge denne rapporten har et vanlig norsk selskap en skattebyrde som er helt på snittet i Europa (41 prosent), og som er lavere enn i land som USA (46), Tyskland (49), Sverige (52), Spania (59), Frankrike (65) og Italia (66). Det er også langt mindre tidkrevende og byråkratisk å betale skatt i Norge (der et vanlig selskap bruker 83 timer) enn hva som er vanlig i EU (179 timer) og presumptivt liberale land som Storbritannia (110), Canada (131) og USA (175). Med andre ord: Selv om skattenes totale andel av økonomien er høy, er skattesystemet i hovedsak bygd opp på en måte som gjør det gunstig for næringslivet.

Selv om slike innvendinger gjør Fölster og Sanandajis konklusjoner mindre sikre, virker det rimelig at hovedbildet er riktig, eller, i det minste, at det er betydelig rom for både å liberalisere økonomien og bli gjenvalgt. Tysklands Schröder, Storbritannias Blair, Canadas Chrétien og Sveriges Persson er alle sentrum-venstresidepolitikere som har gjennomført betydelige liberaliseringer, for så å bli gjenvalgt. I snitt finner Fölster og Sanandaji at regjeringer som blir gjenvalgt, har økt den økonomiske friheten med 0,49 poeng, mens de regjeringene som ikke blir gjenvalgt, gjennomsnittlig økte frihetsscoren med bare 0,19 poeng (til sammenlikning er forskjellen mellom Danmark og Norge litt over 5 poeng). Mens forskjellene mellom valgvinnende og -tapende regjeringer på høyresiden er liten, er forskjellene blant venstresideregjeringer betydelige: Venstresideregjeringer som ikke reformerer, taper det påfølgende valget, mens vinnerne gjennomsnittlig øker den økonomiske friheten med 0,6 poeng.

Sentrumsfrieri
At høyresideregjeringer ikke øker sine sjanser for gjenvalg ved å kjøre frem reformer vi må anta at mange av velgerne har etterspurt, siden de har stemt på partier som presumptivt er positive til liberalisering, virker kanskje rart. Men en troverdig forklaring er at partier til venstre som liberaliserer, appellerer til nye velgere i sentrum og til høyre, og dermed vinner velgere som tidligere ikke ville stemt på disse partiene.

Dermed er det også interessant at høyresidepartier som ikke liberaliserer, eller som reduserer den økonomiske friheten, ikke oppnår samme økning i oppslutning fordi sentrum-venstrevelgere blir tiltrukket av denne politikken. Det kan se ut som velgerne på vippen heller mot liberaliseringspolitikk, og at muligheten for høyresiden til å appellere til sentrumsvelgere med en status quo-politikk er begrenset.

Når reformene fungerer, blir de populære og bidrar til påfølgende valgseire.

Muligheten for å vinne fremtidige valg er neppe hovedmotivasjonen for å liberalisere økonomien, men man bør ikke se bort fra politikernes egeninteresse når reformer planlegges. Fölster og Sanandaji argumenterer også for at en liberal politikk gir økonomisk vekst og er gunstig også for mer vanskeligstilte grupper, som de utenfor arbeidslivet. For reformerende sosialdemokrater er motivasjonen ofte at markedsreformer bidrar til velferdsstatens økte bærekraft. Forfatterne legger samtidig vekt på at også liberale reformer må være nøye planlagt, fundert i bred enighet og godt gjennomført for å være vellykkede. Men når reformene fungerer, blir de populære og bidrar til påfølgende valgseire.

Vellykkede liberale reformer fører også til videre liberalisering. Når noen reformer er gjennomført, og viser seg å fungere, blir det større rom for nye reformer. Med andre ord: Barrieren mot liberalisering reduseres. Fölster og Sanandaji mener dette er spesielt tydelig i Nord-Europa, der vellykkede reformer på 1980- og 90-tallet har skapt forventninger om ytterligere reformer i dag.

Utviklingen mot en mer liberal økonomisk politikk har fortsatt, også det siste tiåret, selv om den politiske retorikken ofte har hatt brodd mot den ”løsslupne” liberaliseringsbølgen på 80-tallet. Blair reverserte ikke Thatchers reformer, han videreførte og utvidet dem. Det samme har vi sett i Norge, der Brundtland videreførte Willochs reformer, og selv ikke ”Europas mest radikale regjering”, som enkelte kalte den rødgrønne regjeringen, tok nevneverdige grep for å stramme inn på den økonomiske friheten. Og mens liberaliseringstakten er noe redusert i Vest-Europa de siste årene, relativt til hva den var tidligere, har spesielt østeuropeiske og afrikanske land gjennomført omfattende reformer.

En av de klare trendene i Europa etter finanskrisen, er at også røde regjeringer fører en blå politikk. Det blir ofte forklart med at krisen og budsjettrammene tvinger dem til det. I følge Fölster og Sanandaji kan en supplerende forklaring være at de ser at det fungerer og at det lønner seg i neste valg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden