Debatt

Regissøren av «Ways of Seeing» bør ta selvkritikk

Selv om "Ways of seeing" i alle høyeste grad kan problematiseres, er det veldig drøyt å tolke det som «å oppfordre til terror mot norske politikere», skriver Bård Larsen.

Bilde: Leif Gabrielsen, Black Box Teater

Men når Frp i Oslo foreslår å trekke støtten til teateret, er de på ville veier: å drive politisk vendetta gjennom kulturbudsjettet er ikke et liberalt demokrati verdig.

I Dagsavisen angrer ikke regissøren bak det omstridte teaterstykket «Ways of Seeing», Pia Maria Roll på noe som helst. Som kjent for de fleste har stykket vakt mye oppmerksomhet fordi navngitte politikere ble omtalt, men mest for å ha vist filminnslag utenfor boligene til flere Frp-politikere, blant annet justisminister Tor Mikkel Wara. En av adressene ble også lest opp, etter hva jeg har hørt.

Til Dagsavisen sier Roll at «media viser film og foto av andre menneskers eiendommer hele tida.» Særlig det faktum at Waras bolig ble tagget ned og bilen hans forsøkt påtent, har ført til at mange har latt seg hisse opp over stykket.

Om det er en sammenheng mellom hærverket og forsøket på brannstiftelse og teaterstykket vet vi ikke. Men det er ikke umulig, og det burde Roll ta høyde for. Regissøren hadde tjent på å erkjenne at det var et feilgrep å vise film og foto og navngi adresser til politikere hun ikke liker.

Det er viktig å huske konteksten her: Fotoene, videoene og adressene formidles i en atmosfære av sterk misnøye og harde anklager. I de turbulente tidene vi lever i, er det rett og slett å utsette våre folkevalgte for fare. At hun mener dette er helt greit, er lite troverdig. Hvis det hadde dreid seg om politikere hun liker, ville Roll neppe ment det samme.

Selv tror jeg de fleste av oss intuitivt reagerer på at privatlivet invaderes som del av et politisk budskap. Men slik teaterstykket har blitt varmt mottatt minner det oss på hvor sterkt manikeismen rår. Målet helliggjør middelet. Hvis du er «slem», må du tåle steken.

Men her er problemet mer enn fortellinger om lys og mørke:

Roll ser ut til å ha viklet seg inn i den samme blindgaten som en noen kunstnere har for vane å gjøre. I en forestilling om at kunsten er større enn livet. At verdslig etikk og moral ikke spiller noen rolle så lenge det er kunst.

Kunstnere som er samfunnskritiske er dessuten ikke alltid like observante eller smarte. Fortellingene deres er av og til forunderlig banale. Og kritikk fra utsiden blir sjelden tatt godt i mot. Noen kunstnere vil gjerne fortelle oss noe veldig viktig og veldig sant om kompleksitet og det «fæle», gjerne om politikk, men de setter ikke noe særlig pris på at verden snakker tilbake. For selv om kunsten kan forstå verden bedre enn de fleste, kan ikke verden forstå kunsten. Og da faller kritikken til marken.

Det er en del to i denne farsen, og den handler om Frp i Oslo. For når Roll forteller til Dagsavisen at Frp driver sensur, har hun i konsekvens rett. Frp foreslo for bystyret å stoppe støtten til Black Box. Men det ble fornuftig nok nedstemt. «Jeg er skuffet over at ingen andre stemte for å stoppe støtten til Black Box. Da er det fritt fram for å oppfordre til terror mot norske politikere», sa Peter N. Myhre etterpå.

Myhre overdriver selvsagt. Selv om stykket i alle høyeste grad kan problematiseres, er det veldig drøyt å tolke det som «å oppfordre til terror mot norske politikere». Verken Roll eller Black Box kan stilles til ansvar for det galninger måtte finne på. Det burde Frp i Oslo vite, slik de selv har blitt stilt til veggs når det gjelder andre typer ansvar.

«Ways of Seeing» er bare en av mange forestillinger som Black Box setter opp i år. Black Box er muligens en smal institusjon, men det er en viktig kulturarena, med et stort internasjonalt renommé, og som etter forholdene trekker mange folk.

Hvis vi får myndigheter som struper støtten til teatre som blir overmodige eller dumme i sin samfunnskritikk, er vi på ville veier.

For det er sant som det blir sagt av flere i Dagsavisen: Det er ikke politikernes oppgave å blande seg inn i kunstneriske uttrykk. Og en del av kunstens rolle har alltid vært  – og bør være – provokatørens. Være seg i demokratier eller i undertrykkende regimer (der de gjerne blir forfulgt eller satt på gaten).

At Frp i Oslos svar på dette er å foreslå å trekke støtten til teateret, gir altså Roll et poeng eller to: Å drive politisk vendetta gjennom kulturbudsjettet er ikke toner som er et liberalt demokrati verdig. Det er sånt man driver med i ganske så ugreie regimer. Kunsten fungerer sånn sett som kanarifuglen i gruva.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden