Spaltist

Regjeringen makter ikke å regjere

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen

Stortinget instruerer regjeringen mer enn noensinne. Noen mener det kommer av en uansvarlig opposisjon, men det er regjeringens ansvar å regjere.

Denne helga skreiv Kristin Clemet i Aftenposten at «Stortinget har […] aldri vært mer aktivistisk enn det er nå». Bakgrunnen var at Stortinget for tida vedtar en enorm mengde såkalte anmodningsvedtak. Anmodningsvedtak kan sees på som at Stortinget vedtar generelle instruksjoner til regjeringa, som for eksempel at de skal utrede en sak.

Forrige gang problemstillingen ble diskutert var under forrige mindretallsregjering, Bondevik II, da antallet anmodningsvedtak var 200-300 per år. Antallet er nå 400-500 per år.

Clemet skal ha ros for å sette saken på dagsorden. Det er utvilsomt nødvendig å diskutere betydningen av at regjeringen i så stor grad styres av Stortinget. En utstrakt bruk av anmodningsvedtak vil bety at maktfordelingsprinsippet snus på hodet, som Clemet skriver, og at Stortinget på sett og vis blir den utøvende makten, med statsrådene som politisk valgte administrasjonssjefer.

Som vanlig har Clemet i sosiale medier blitt møtt med en del anklager om at hun kun spiller et strategisk spill for å styrke den politiske posisjonen til den borgerlige siden, og partiet Høyre spesielt. Jeg har ingen måte å vite om det er bevisst eller ubevisst fra Civitas leder, men i dette tilfellet blir uansett resultatet at partiet Høyre i stor grad renvaskes, samtidig som den store synderen blir utpekt som Arbeiderpartiet nok en gang.

Clemet skriver nemlig at det påhviler de to store styringspartiene et ekstra ansvar for å unngå «stortingsregjereri». Ettersom Høyre sitter i regjering og «aldri har blitt skikkelig testet» på dette feltet, kan de ikke tilskrives noe skyld.

Men Høyre bør tvert imot tilskrives mest skyld for utviklinga. Den skjer på deres vakt.

Fløyregjeringen

Det er en stor forskjell på Bondeviks regjering og Solbergs regjering. Der Bondeviks to regjeringer lå i sentrum av norsk politikk med en tydelig opposisjon fra høyre, ligger dagens regjering ute på høyre fløy utelukkende med opposisjon fra venstre.

I den grad man kan tolke datasettet som både Clemet og jeg forholder oss til, kan det se ut til at antall anmodningsvedtak går opp når regjeringa fjerner seg mer fra sentrum (inkluderingen av Høyre i Bondevik II).

Datasettet mangler imidlertid antall anmodningsvedtak under Jagland-regjeringa – en regjering som har blitt kjent for å ha blitt utsatt for utstrakt «stortingsregjereri». Når Clemet peker på at Arbeiderpartiet i opposisjon burde vært bedre, mistenker jeg at hun overser historien om den fullstendig lammede Jagland-regjeringa.

Hele årsaken til og hele løsningen på det «borgerlige kaoset» finnes på den borgerlige siden.

Dersom regjeringer som ligger lengre fra tyngdepunktet i flertallet, utsettes for flere anmodningsvedtak, er det først og fremst Solberg og Høyre, som har mislyktes i å samle den borgerlige siden om et felles prosjekt, som har skylda for utviklinga. Det var ikke Arbeiderpartiet under sonderingene i statsministerboligen sa at KrF ikke kunne være med i videre regjeringssamtaler.

Det er sikkert en mer behagelig historie for de borgerlige at venstresida ødela det borgerlige samarbeidet, men hele årsaken til og hele løsningen på det «borgerlige kaoset» finnes på den borgerlige siden. At vi nå har en historisk svak regjering som sliter med å styre landet på en ansvarlig måte, må lederne i de borgerlige partiene ta ansvar for.

Resultatet er uansett klart: Regjeringa vi har nå, bærer preg av å ligge langt ute på én av norsk politikks fløyer, og har ikke Stortingets tillit til å styre slik den vil. Bare for et par måneder siden havnet vi i den spesielle situasjonen at en av regjeringas mest sentrale statsråder ville fått et mistillitsforslag mot seg hvis hun ikke hadde gått av. Sånt skjer ikke med regjeringer som sitter trygt og har god kontakt med Stortingets flertall.

Det ustyrlige styringspartiet

Det er likevel ikke bare regjeringas objektive og målbare avstand til resten av stortingsflertallet som er årsaken til at mange av de andre partiene på Stortinget ikke lar regjeringa jobbe i fred. Enhver politisk engasjert person i dette landet kan fortelle at det er større avstand mellom FrP og de andre partiene enn mellom de andre partiene både i politikk og i form.

Twitter spurte Clemet om ikke MDG ville vært enig med Frøiland-utvalgets konklusjoner om at anmodningsvedtak burde bli brukt i mye mindre omfang. MDG ville helt sikkert vært enige i det, men situasjonen i dag oppleves for mange av opposisjonspartiene som et unntak – noe som er godt illustrert ved den nevnte statsråd Listhaugs avgang.

Folk på borgerlig side av politikken kan spørre seg selv om de under noen omstendigheter ville gitt en regjering der Rødt hadde næringsministeren «fred» til å avvikle næringslivet?

Det ene regjeringspartiet styrer nemlig ikke etter vanlige norske parlamentariske tradisjoner. FrP har en konsekvent strategi med «en fot innenfor og en fot utenfor», der de er i skarp opposisjon til både regjeringen og opposisjonen. Mange argumenterer for at denne opposisjonelle kjernen av hva det vil si å være et populistisk parti er uforenelig med tradisjonell regjeringsdeltakelse, og at det eroderer landets politiske institusjoner.

Veien til mest mulig gjennomslag vil gå gjennom å hindre regjeringa i å gjennomføre sin fløypolitikk.

Det er vel veldig få mennesker som mener at Listhaug og Sandberg forsøker å være hele folkets statsråder på samme måte som for eksempel Røe Isaksen eller Eriksen Søreide. Denne nye forståelsen av hva regjeringsdeltakelse medfører, har av flere, blant annet Marit Arnstad fra Stortingets talerstol og Harald Stanghelle i Aftenposten, blitt kalt «den solbergske parlamentarisme». Og det er nettopp Solberg som sitter på nøkkelen. Dersom hun ikke klarer å samle tilstrekkelig med tillit bak sitt regjeringsprosjekt, må hun gå av. Alternativet er at hun begynner å jobbe på en helt annen måte med forholdet til Stortinget.

Noen må lede

Det er et problem at vi har fått for mange anmodningsvedtak i dagens parlamentariske praksis. Skylda ligger derimot ikke på et «aktivistisk storting». Denne «aktivismen» er lite annet enn en opprettholdelse av den kontrakten opposisjonspartiene har med velgerne sine – nemlig å få mest mulig gjennomslag for sin politikk.

I en tid der den politiske profilen til regjeringen ligger så fjernt fra stortingsflertallet, vil veien til mest mulig gjennomslag også gå gjennom å hindre regjeringa i å gjennomføre sin fløypolitikk. Samtidig har regjeringa utviklet et antagonistisk forhold til Stortinget, som gjør at tilliten i beste fall er tynnslitt. Ansvaret for situasjonen ligger på landets ledelse. Det er de som faktisk må lede.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden