Politikk

Reiseberetning med selektiv hukommelse

Asle Toje savner likheten og brorskapet i et Europa han mener er for opptatt av frihet. Men på veien til den konklusjonen glemmer han de to største katastrofene Europa har opplevd de siste hundre årene.

Asle Toje savner likheten og brorskapet i et Europa han mener er for opptatt av frihet. Men på veien til den konklusjonen glemmer han de to største katastrofene Europa har opplevd de siste hundre årene.

Rødt hvitt og blått – Om demokratiet i Europa,
Asle Toje
Dreyers Forlag, 2012

Asle Tojes bok Rødt, hvitt og blått – Om demokratiet i Europa beskriver en serie møter med enkeltmennesker i et kriserammet Europa. Noen er venner av Toje, noen er tilfeldige møter, noen er mer eller mindre kjente personer eller forskere som han har bedt om møter med. Toje tar oss med på retsinafylla i Hellas, pornoaudition i Praha og Hells Angels-klubb i København. Observasjonene han gjør seg i disse møtene er noe av det beste ved denne interessante og lettleste boken, godt hjulpet av Tojes sans for gode formuleringer. Her er han på pub i Glasgow:

Før ølen er tømt, er jeg blitt tilbudt heroin og å få hodet sparket inn. 

Her forteller han om sin tid som stagiaire ved Natos parlamentarikerforsamling i Brussel:

Siden enkelte av leserne kanskje ikke vet hva en stagiaire er, kan jeg fortelle at dette er en praktikant som jobber gratis, eller nesten gratis i håp om å få relevant arbeidserfaring. Det er litt som “utplasseringsuka” på ungdomsskolen, bare med dress. 

Når møtene er unnagjort knytter han dem til bredere samfunnstrender, uten unntak trender han finner bekymringsfulle. Besøket i Glasgow handler om hvordan arbeiderklassen har blitt til trygdeklassen. Retsinafylla er en inngang til demografiutfordringene i Sør-Europa. I København, Göteborg, Paris og den Haag er det flerkulturens fallitt han ønsker å studere. Den nostalgiske drinken med The Pogues-vokalisten Shane MacGowan illustrerer behovet for en styrket nasjonalfølelse – mer brorskap, i Tojes språkbruk. 

Tojes bok inngår i en lang tradisjon av bøker som kombinerer møter med enkeltpersoner med forsøk på å si noe bredere om samfunnene de presenterer. Anne Applebaum, Anna Funder og Timothy Garton Ash er noen internasjonale eksempler, her hjemme har vi også for eksempel Jahn Otto Johansen og Hans Wilhelm Steinfeld.

Skuffende ofte henfaller han til antydninger.

Toje og boken hans kunne hatt nytte av å ha et litt mer bevisst forhold til sjangeren han har valgt. Han utnytter ikke fullt ut sjangerens klare fordel – muligheten til å trekke opp klarere konklusjoner enn en mer faglig bok ville gitt ham.  Skuffende ofte henfaller han til antydninger. Samtidig veier han ikke opp for dens ulemper – utvalget av intervjuobjekter gjør det umulig å vite hvilke alternative tolkninger som finnes av problemene Toje tar opp. At hans bakgrunn er akademisk, ikke journalistisk, vises i at skillet mellom de ledige intervjuene og gjennomgangen av statistikk og relevant litteratur enkelte ganger kan bli litt brå.

Se Minervas temanummer om Europa i krise, nr. 3-2012

Tilbake til brorskapet
Toje tar altså utgangspunkt i den franske revolusjonens slagord Frihet – Likhet – Brorskap, og ønsker å finne ut hvordan det står til med disse verdiene i Europa. Han er opptatt av hvem som bærer kostnadene av globalisering, innvandring og de økonomiske krisene mange europeiske land nå står oppi. Han stiller ubehagelige spørsmål om hvorvidt de som fatter avgjørelsene virkelig kjenner dem på kroppen, eller om avstanden mellom styrende og styrte er blitt for stor til at problemer blir et politisk tema. Han advarer om at det han kaller “elitenes døvhet” kan føre enkelte over i fora hvor situasjonen heller svartmales, og dermed bidra til enda større konflikt.

I ulike medieopptredener i forbindelse med boklanseringen har Toje bedyret at han ikke er motstander av innvandring, men det er ikke umiddelbart lett å lese ut av boken.

Det dominerende temaet i boken er innvandringens effekt på Europa. I ulike medieopptredener i forbindelse med boklanseringen har Toje bedyret at han ikke er motstander av innvandring, men det er ikke umiddelbart lett å lese ut av boken. Hans beskrivelse av møter med dem som føler at de bærer kostnadene ved integrering av innvandrerne gjør inntrykk – kanskje med unntak av hans intervjuer med Hells Angels i Danmark, som ikke fremstår synderlig mer beundringsverdige enn innvandrergjengene de fører krig mot.

Toje holder Danmarks kulturkamp opp som et svar på innvandringens utfordringer – klare verdier og klare krav om integrering og aktivitet til innvandrerne, men samtidig en vilje til å utfordre og åpne opp dansk identitet. Jeg savner mer om det siste, som avspises med en setning eller to i slutten av et kapittel som dermed forblir nokså dystopisk.

“Flerkulturen hadde aldri støtte i folket. Den er et sosialt eksperiment tenkt ut av verdensfjerne idealister,” fastslår Toje. Men er nå det helt sant? Innvandringsfiendtlige partier har aldri hatt flertall i Norge, heller ikke i langt de fleste europeiske land. At det har vært en kraftig endring i innvandringsdebatten i Europa de siste årene, kan jeg være enig med Toje i, men er det ikke mer sannsynlig at opinionen faktisk har endret seg?

Den stadig tilbakevendende betegnelsen “sosialt eksperiment” om alle utviklingstrekk Toje ikke liker, og hans tydelige sinne overfor eliter som han mener påfører folket disse eksperimentene – men som han aldri konfronterer eller intervjuer – gir boken et lett konspiratorisk preg. Dette forblir påstander, og selv om de ikke er direkte ukjente i den offentlige debatten, burde de vært belagt vesentlig bedre.

Hvilken frihet?
Et lignende bilde av en sentralstyrt prosess presenterer Toje når han snakker om nasjonens svekkede betydning i Europa: “I dag vil Europas toneangivende intellektuelle bort fra denne definisjonen av nasjonen. I stedet skal fellesskapet bygges ut fra oppslutning om visse felles verdier og oppfatninger. […] Dette ble ansett som nødvendig for å håndtere storstilt innvandring og å forsøke å bygge en europeisk identitet. […] Jeg vet ikke hvor agget mot nasjonalstaten og det nasjonale fellesskapet kommer fra.” Det er nesten ikke til å begripe, men Toje ser altså ikke ut til å fatte hvorfor nasjonalismen kan ha mistet noe av sin glans i etterkrigstidens Europa (kanskje ordet “etterkrigstiden” kan være et hint). 

Han anfører Jugoslavias sammenbrudd som et bevis for at nasjonen ikke har mistet sin betydning – utvilsomt et poeng. Men det ser ikke ut til å falle ham inn at Jugoslavias blodige og brutale sammenbrudd også kan ha vært med på å gi nasjonalismen sitt frynsete rykte.

Toje ser nasjonalstaten som bærer av brorskapsfølelsen, det som sikrer lojaliteten og solidariteten på tvers av sosial klasse. Han bekymrer seg for at eliten uten nasjonale rammer vil svikte de svakeste, og at skatteviljen vil svekkes når det å betale skatt ikke lenger føles som en nasjonal dugnad. Det er ikke vanskelig å forstå Tojes poeng. Men så ligger da heller ikke de europeiske nasjonalstatene på sotteseng, Tojes uro til tross.

Tojes hovedtese er som sagt at Europa har ofret likheten for friheten, og til fortrengsel for brorskapet. For å illustrere friheten tar han turen til en pornoaudition i Praha, hvor pornolovgivningen er liberal og dopet som pornoskuespillerne trenger for å orke businessen lett tilgjengelig. Det er noe forfriskende ved Tojes påpekning av at vår stadig mer liberale holdning til porno går på bekostning av faktiske mennesker som spiller i disse filmene. Hans fortelling om dopavhengige pornoskuespillere med skyhøye selvmordsrater er ikke moralisme, det er medfølelse.

Samtidig er det en fattigslig drøfting av frihet som begynner og slutter med pornobransjen. Derfor er det synd at Toje ikke tilbrakte mer tid i Øst- og Sentral-Europa. For der finnes det mange mennesker og mange reisemål som kan si noe om hva frihet er og hva det kan koste når man ikke har den. For eksempel tv-tårnet i Vilnius, hvor fjorten mennesker ble knust av sovjetiske stridsvogner da Toje var sytten år. Eller gressletten mellom Bratislava og Wien hvor en attenårig gutt ble revet ihjel av grensevaktenes hunder da Toje var tolv. Vi snakker altså ikke om urtiden her. Som i flere av de andre kapitlene i Tojes bok ville historiene og konklusjonene hans hatt større tyngde hvis han hadde turt å utfordre sitt eget prosjekt og sin egen fremstilling litt mer.

Han har en genuin empati for menneskene han besøker som gjør større inntrykk enn noe brennende politisk innlegg om de samme temaene kunne skape. 

Hvem er Asle Toje?
Det beste ved Tojes bok er at den er personlig. Han har en genuin empati for menneskene han besøker som gjør større inntrykk enn noe brennende politisk innlegg om de samme temaene kunne skape. . Hans barndomsopplevelser av 17. mai er viktige for hans forståelse av nasjonalstaten i dag. Men boken får meg også til å lure på hvem Toje egentlig er. Han er en akademiker som mener akademikere er roten til mange av Europas verste problemer. Han harselerer med postmodernismen og den akademiske konstruktivismen, men slår i innledningen til boken fast at “[j]eg tror ikke på formell objektivitet”. Han er en tidligere Brusselpraktikant som avfeier byens innbyggere som livsfjerne byråkrater.

Han har aldri lagt skjul på at han tilhører den norske høyresiden, men boken hans gjennomsyres av en lengsel etter tiden da arbeiderklassen var stor og stolt, nasjonen var sterk og forholdsvis homogen og likheten var samfunnets fremste dyd. Han ønsker ikke at boken skal fremstå som nostalgisk – men det er den beste oppsummeringen jeg kan komme opp med.

Les også Minervas intervju med Asle Toje «Vil verne om folk og fedreland»

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden