Ytringsfriheten i kapitalismens tid

La oss forestille oss følgende scenario:

En dag i siste halvdel av forrige århundre kommer den pakistanske familien Azonips hit til Oslo. De flykter fra religiøse konflikter og fattigdom og manglende muligheter til utdannelse. Dette var før innvandringspolitikken i Norge ble streng. Tvert imot tok man imot innvandrere med åpne armer som et viktig bidrag til arbeidsstokken. Faren i familien lærte seg raskt norsk og tok handelsutdannelse og etablerte en vellykket såkalt innvandrerbutikk i Oslo, etter hvert med flere avleggere. Den nesteldste sønnen, Churab, var enda mer evnerik enn resten av familien, og fant seg raskt til rette i det norske skolesystemet. Dessuten gikk han på koranskole i den moskeen familien følte tilknytning til.  Også her utmerket Churab seg, ikke minst ved raskt å lære seg arabisk, i tillegg til å kunne koranversene utenat på dette originalspråket.

Men så begynte problemene å hope seg opp. På koranskolen opponerte etter hvert Churab mot selve teologien som ble forfektet. I den norske kulturen han var havnet var det ikke vanlig å bare svelge kunnskaper. Riktignok var han ikke uenig i den strenge monoteismen i Islam. Han så på den som langt mer overbevisende enn den merkverdige og selvmotsigende treenige monoteismen i kristendommen. Men så begynte han å gjennomtenke den muslimske monoteismen på egen hånd, noe som ikke falt i god smak hos imamen. Ikke minst vakte det forskrekkelse at han mente at konsekvent monoteisme innebar at Allah ikke kunne stå utenfor skaperverket. Ja, han begynte å tenke i en panteistisk retning, noe som var like farlig som polyteisme.