For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Amerikas kalvinistiske arv
Det kan nok stemme at Amerika opplever en kristen krise, som Andreas Masvie skriver. Men det er fremfor alt en krise for det liberale demokratiet.
Verken katolisisme eller lutherdom er helt kompatible med kulturen i USA. For den er dypt preget av kalvinismen i ulike varianter. Slik formulerte en av mine amerikanske venner sin karakteristikk av amerikansk samfunn og kultur. Etter å ha lest artikkelen til Andreas E. Masvie om «Den kristne krisen i Amerika» mintes jeg denne karakteristikken. Bidraget fra Masvie er for øvrig et av de mest reflekterte jeg har lest om presidentvalget i USA, dets kulturelle bakgrunn og forutsetninger. Kanskje noen historiske perspektiver kan virke utdypende. For allerede tidlig på 1600-tallet slo radikale kalvinister (puritanere) seg ned i Nord-Amerika for å unnslippe religiøs undertrykkelse fra den anglikanske statskirken. Det la føringer for den religiøse og kulturelle utvikling i det som senere skulle bli USA, merkbart helt opp i vår tid.
Kalvinismens politiske føringer
Det er viktig å få tak i kalvinismens gudstro, som adskiller seg både fra katolsk og luthersk. Calvin la all vekt på Guds oververdslige majestet. Han er absolutt og suveren i sitt verdensstyre. Vi er kalt til å ære ham og være ham lydige mot hans vilje som han har åpenbart i Bibelen. I sitt suverene verdensstyre har Gud forutbestemt hvilke mennesker som skal bli frelst og hvilke som skal gå fortapt. Denne lære utløste hos de troende et behov for visshet om å være blant de utvalgte. Det gjaldt å finne tegn (psykiske eller ytre materielle) på at man ville bli frelst. Slik ble det religiøse jeg tematisert. Det åpnet for en teologisk utvikling bort fra den strenge kalvinismens metafysiske determinisme. Mennesket ble tilkjent frihet til selv å si ja eller nei til Guds frelse. Men den kalvinistiske arven levde videre ikke minst i det politiske liv.
For Masvie er protestantismens historiesyn viktig. Det er begrunnet i Det gamle testamente, i Israels historie, i jødenes eksil i Babylon. Der levde fremtidshåpet om å vende tilbake til Zion/Jerusalem, til hjemlandet der de hadde levd og skulle leve. I historiesynet som er karakteristisk for kalvinistisk tradisjon, er den jødiske teologi om landet (en hellig geografi) tatt inn. Men man hentet også et annet motiv fra Israels historie: Guds forhold til verden blir bestemt av hans pakter med menneskene – med Adam, Noa, og med Israel ved Abraham, Moses og David. Ved å ta utgangspunkt i paktene får kalvinismen et prosessuelt syn på historien. Dens mål er Guds rikes fullstendige og universelle gjennomslag – religiøst-etisk, sosialt, og politisk – ved Guds herrevelde over verden. Ved den nye pakt som opprettes ved Jesus og hans verk, skal Guds rike nå sin fulle realisering.
Kristen politisk innsats får da som sitt mål at Guds rike skal få stadig sterkere gjennomslag i samfunnet, ja i hele verden. Politikken drives i lydighet mot Guds ord i Skriften. Også landet kan etter mønster fra GT fremme Guds rikes vekst. Et land kan – slik som USA – være «God’s own country» og ha sin (metafysiske) forankring i den «God we trust». Det gir en særegen (politisk-religiøs) misjon i historien, slik at landets politiske og militære innsats kan bli sett på som korstog. Crusade in Europe (1948) var tittelen på general Eisenhowers memoarer fra Den annen verdenskrig.
Polarisering og enhet
Masvie gir en dramatisk karakteristikk av den politisk-ideologiske polariseringen innen amerikansk politikk og kultur. I Tocquevilles Amerika med en orden basert på moralsk (kristen) enhet i samfunnet med vekt på den enkeltes integritet er det kommet «jakobinere» som vil realisere det autonome individ, frigjort fra enhver tradisjon så vel religiøs som vitenskapelig. Individet skal fritt definere seg selv. Og enhver trussel mot dets autonomi er illegitim og må bekjempes med nær sagt alle midler. Mot dette står konservative krefter som ser på Trump som redningsmann, «pave, konge og bøddel». Vi står overfor to «demoniske motpoler», skriver Masvie. Han benytter et inntrykksfullt grep som et stykke på vei er adekvat. Men noe mangler.
Så vel dagens amerikanske «jakobinere» som deres konservative motpol har sine røtter i en ideologisk samforstand som ligger forut for den store franske revolusjon av 1789. I Declaration of Independence fra 1776 heter det: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness—That to secure these Rights, Governments are instituted among Men, deriving their just powers from the consent of the governed, ...»
I denne teksten reflekteres ideene til den britiske opplysningsfilosof John Locke. Gudstanken er grunnleggende for Lockes politiske filosofi, og den er begrunnet ved «common sense». Av det følger som naturgitt realitet, mener Locke, at vi alle er frie og like, og vi er alle fornuftige. I pakt med naturens lov skal vi derfor sikre både oss selv og «menneskeheten» en lykkelig fremtid. USA ble til ved en samforstand mellom puritanisme og opplysning. Den var selvsagt spenningsfull, men var altså mulig.
Det gis en viss korrelasjon mellom Calvins gudsbegrep og opplysningens deisme. Både for deismen og Calvin er guddommen radikalt oververdslig. Deismen ser på Gud som en «ingeniør» som har satt verden i bevegelse etter naturlovene. Deretter trakk han seg tilbake fra verden. Hos Calvin er Gud så oververdslig at han aldri helt og fullt er blitt inkarnert i Kristus, er heller ikke nærværende i kirkens sakramenter. Suverent bestemmer han over menneskers frelse. Deres vilje, «tro», religiøse bevissthet er uten betydning. Gud kan ikke gå inn i verden. Det endelige kan ikke romme det uendelige.
I den modererte kalvinismen får den kristelig personlighet teologisk betydning i og med sin frihet i forhold til Gud. Denne vending mot menneskets jeg har sin parallell i opplysningens subjektsentrerte oppfatning av menneskers erkjennelse. Puritanisme og opplysning kunne derfor enes nettopp om frihetsideen, med særlig vekt på samvittighetsfrihet og religionsfrihet for den enkelte og for de troendes fellesskap. I dette lå også blokkering av statlig religions- eller konfesjonspolitikk fra sentralmaktens side. Men konflikten mellom puritansk religion og opplysning er der.
Konflikten berører både historiesyn og antropologi. Den store franske revolusjon innførte en ny tidsregning. 22.09.1792, da republikken ble innført, ble dag én i den nye kalender. Den nye tid for menneskeheten kom ikke med Kristi fødsel, men med revolusjonen. Den antikristelige markering var tydelig. Det var også revolusjonsideenes universalitet. Frihet, likhet og brorskap gjaldt alle mennesker, slik som det kristne evangelium. Det skal utbres over hele verden og gjelder alle. Det gav opplysningen en sekularisert eskatologi eller utopi, som var i dyp konflikt med den kristne gudsriketanke.
Konflikten er også antropologisk. Opplysningens politiske menneske er autonomt, opplyst av fornuften og har myndighet til å realisere seg selv i et fritt samfunn. Protestantismens «opplyste» politiske aktør har ikke bare tilegnet seg opplysning fra Guds Ord og er forpliktet på det. Det er et nytt menneske, gjenfødt ved en (mystisk) religiøs erfaring (Joh 3,3-5). «A born again Christian» får ved sin gjenfødelse også politisk kraft. Men den viktigste konflikten med opplysningen skyldes protestantismens «lydighet» mot Guds Ord.
Konflikt mellom «bibelfundamentalisme» og opplysningens rasjonalisme er ikke ny i USA. Nå slår den kraftig ut i synet på familie og kjønn, seksualmoral og abort, på et felt der opplysningen nettopp søker å realisere menneskets frihet og myndighet. Da kolliderer den med det syn som har sin normative kilde i Bibelen.
Det er en «kristen krise i Amerika», mener Masvie. Det kan nok stemme. Men det er fremfor alt en krise for det liberale demokrati, som også merkes i andre deler av den vestlige verden. I sin demokratikritikk fremhevet Carl Schmitt at man ikke må overser at politikkens innerste vesen består i skillet mellom «venn og fiende». Og dette skillet kan ikke overvinnes ved samtale for eks. i «den borgerlige offentlighet». Schmitts perspektiv synes å ha fått en urovekkende relevans. Konflikten mellom de politiske motstandere er i ferd med å bli en «krig» mellom «fiender».
