Religionen forgifter alt

Det er påske og dermed tid for religionskritikk. Jeg trekker frem igjen min gjennomgang av nyateistiske bøker - Hitchens, Dawkins, Onfray.

Publisert   Sist oppdatert

Det er påske og dermed tid for religionskritikk. Jeg trekker frem igjen min gjennomgang av nyateistiske bøker - Hitchens, Dawkins, Harris.

 

Artikkelen er tidligere publisert i Minerva nr 3-07.

 

Inntil nylig var de fleste ateister lunkne. Religion var usant, men hadde mistet mye innflytelse og var ikke lenger så skadelig. 9/11 endret dette. Religionen fremstår igjen som farlig. I flere bestselgende bøker blåses det til ny kamp.

 

De siste par årene har det kommet en rekke religionskritiske bøker, og flere av dem har nådd svært langt opp på bestselgerlistene. Det gjelder ikke minst Richard Dawkins’ Gud: En vrangforestilling, som tidligere i år kom på norsk (Monstro forlag, 2007), og Christopher Hitchens enda ferskere god is not Great. How religion poisons everything (Twelve, 2007). I sommer er også franskmannen Michel Onfrays Vi trenger ikke gud utgitt av Kagge forlag.

 

Det er nok først og fremst islams rolle i angrepet på tvillingtårnene som ligger bak den nye interessen, selv om de fleste bøkene er mer opptatt av kristendommen enn islam, og dermed fremstår mer som et oppgjør innen den vestlige kulturen enn mellom kulturer. Den verdenskjente biologen Richard Dawkins, som tidligere har bestselgere som The Selfish Gene på merittlisten, har først og fremst levert en vitenskapelig kritikk av religion, og nesten utelukkende med kristendommen som skyteskive. Selv om de er briter, er Dawkins og Hitchens særlig opptatt av kristendommens dominerende stilling i amerikansk samfunnsliv. Det deler de med filosofen Sam Harris, som med sin Letter to a Christian Nation (Knopf, 2006) utfordrer sine landsmenn på det kraftigste. I Europa, der for eksempel kreasjonismen står langt svakere enn i USA, kan deler av engasjementet virke litt overflødig.

 

SV Med Sakramenter

I Norge er kristendommens svekkede kraft tydelig. Det er stadig færre som lar religiøse dogmer styre sitt liv. Dekningen av kristendommen i norske medier domineres av sluttkampen om seksualmoralen, der kristendommen i mange tiår er drevet fra skanse til skanse. Ekteskapets særstilling er utvannet, abortkampen tapt, homofile er i ferd med å få tilnærmet samme rettigheter som heterofile og aksepten for homofili er økt betydelig. Konservative kristne har ikke bare tapt denne kampen i storsamfunnet, men i økende grad også internt i kirken. Det vil ikke gå særlig lenge før prestestanden og bispekollegiet er dominert av kvinner. Selv om Bibelen er klar i sin fordømmelse av homofili, har dagens kristne rett og slett valgt å se bort fra dette, og de bibeltro er nødt til å tape. Om noen år vil vi få vår første lesbiske biskop.

 

Kirkens politiske agenda er også endret. Kampen for at kristendommen skal påvirke statens lover og regler i spørsmålene ovenfor er tapt. I dag har Kirken isteden overtatt venstresidens politiske program, ikledd kristen retorikk. Pasifisme, u-hjelp, miljøvern og motstand mot kapitalismens materialisme står i dag sentralt i Kirkens politiske budskap. Det er ikke tilfeldig at Helen Bjørnøy var blant de heteste kandidatene til å bli biskop i Oslo, men isteden havnet som miljøvernminister for SV.

 

Istedenfor å se islam som en rival, er islam blitt en alliert i kampen mot sekularisering. De to gruppene går derfor sammen i sitt krav om ”respekt” for religionen. De var helt enig i at det var galt å trykke karikaturene av Muhammed, og at de som gjorde det burde be om unnskyldning. Begge ønsker aktiv bruk av blasfemiparagrafen. Selv Vebjørn Selbekk var tilhenger av denne paragrafen helt til han oppdaget at den kunne brukes mot ham.

 

Men ateister som meg er ikke bekymret over at Kirken mer og mer blir til SV Med Sakramenter. Verken SV eller Kirken blir mektigere av denne alliansen. Vi har heller ikke vært så bekymret over kristendommens fortsatte makt over norske sinn. Det skjer en viss oppblomstring av karismatiske kristne bevegelser, men de forblir perifere og relativt harmløse. Nyreligiøsiteten, med Märtha Louises engletro som mest slående utslag, ler vi bare av. Den truer oss ikke. Retningen har vært klar — det blir færre og færre som lar sitt liv styre av troen på hellige bøker, og de som gjør det, tolker dem stadig mer liberalt. Kort sagt: Det ordner seg med tiden av seg selv.

 

Møtet med det illiberale

Fra 1990-tallet er denne roserøde forestillingen utfordret av islam. Vi er blitt akutt oppmerksom på at det i Norge finnes en voksende gruppe som ikke passer inn i dette bildet av religionens irrelevans. For meg og mange andre begynte det i 1989 med fatwaen mot Salman Rushdie. Tusenvis av norske muslimer marsjerte i Oslos gater til støtte for dødsdommen og med krav om forbud mot Sataniske Vers. Rushdies forlegger William Nygaard ble utsatt for drapsforsøk.

 

Siden er vi blitt rystet av religiøst motiverte æresdrap her og i våre naboland, og av den betydelige utbredelsen av tvangsekteskap. Kvinners undertrykte stilling innen islam er lett å se. Med ankomsten av mange somaliere har vi også fått kjønnslemlestelse inn på livet. Selv om bare et mindretall av muslimske grupper praktiserer dette, kan den ikke ses uavhengig av religion. Uten religion, ingen kjønnslemlestelse.

 

Lenge var det tilsynelatende ”liberale” svaret at parallelle kulturer skulle få utvikle seg, i toleransens navn. Kanskje var dette også et uttrykk for at vi egentlig ikke brydde oss. De får holde på med sitt, så lenge de ikke plager oss.

 

I dag er det flere som nekter å se en annen vei. Men det betyr også at vi kommer opp i mange vanskelige avveininger og konfronteres med en rekke liberale dilemmaer, som dypest sett handler om hva sivilsamfunnet kan tillate seg før staten må gå inn for å beskytte individet. Borgerlige innstilte mennesker, som har idealisert familien og sivilsamfunnet, må gi sosialistene litt rett i at ikke bare staten er opphav til undertrykkelse. Også Edmund Burkes ”little platoons” kan undertrykke.

 

Vi er alle truet

Vi har altså fått religionens negative sider tettere innpå oss igjen. Religion handler nå om mer enn pikante innslag om homofile prester på nyhetene. Dessuten: Religionen, spesifikt jihadistiske lesninger av islam, er en direkte trussel mot oss selv. Sterkest er dette budskapet i Sam Harris’ The End of Faith (Norton, 2004). Her kommer han med en uvanlig sterk advarsel, basert på to utviklingstrekk. Både før og etter angrepet på tvillingtårnene har vi fått bevist at det finnes mange som motiveres av religionen til å begå massemord. De kan ikke avskrekkes på rasjonelt vis, siden de er del av en dødskult, der martyriet premieres på det mest fantastiske på ”den andre siden”.

 

Videre kommer vi stadig nærmere massiv spredning av masseødeleggelsesvåpen, også atomvåpen. Pakistan, med sterke islamistiske strømninger, har allerede Bomben. Iran, som styres av islamister med tro på en snarlig dommedag, er bare noen år unna. Som Hitchens uttrykker det: ”Mens jeg skriver, er en versjon av Inkvisisjonen i ferd med å slå kloa i atomvåpen”. Vi kan også forvente at ikke-statlige grupper på et eller annet tidspunkt får tak i ”skitne bomber”.

 

Harris mener vi er i et kappløp med tiden. Siden vi ikke kan hindre spredningen av atomvåpen til evig tid, må vi bli kvitt religiøse selvmordskulter før de får tak i våpnene. Ekstremistene næres av de store religiøse massene. Harris mener derfor at det ikke er nok å bekjempe ekstremismen, men at man må gå til roten — selve Troen. Kampen mot religionen dreier seg altså om intet mindre enn sivilisasjonens overlevelse: ”Ord som Gud og Allah må gå samme vei som Apollo og Baal, ellers vil de ødelegge vår verden”.

 

Perspektivet er dystert, særlig fordi slike religiøse selvmordskulter ikke er begrenset til islam. Vi har sett lignende fenomener i Japan, Sør-Amerika og Afrika. Ateister og agnostikere er i klart mindretall i verden, så uansett hva Harris måtte ønske, er det ikke mulig å fjerne ondets rot i overskuelig fremtid. Hitchens og Dawkins er klare på at dette er helt umulig. Løsningen må derfor være en kombinasjon av ikke-spredningstiltak og å redusere antallet overbeviste ”jihadister” i alle religioner til et minimum.

 

Er det sant?

Selv om det ikke bare er Harris som er opptatt av den overhengende trusselen, er de andre forfatterne mer fokusert på to hovedspørsmål. Er religionen sann, og uavhengig av det, er religionen nyttig.

 

Som biolog er Dawkins særlig opptatt av å påvise at en darwinistisk forståelse av verden gir langt flere svar enn en religiøs. Religionens essens koker ned til at siden det er mangt og meget vi ikke kan forstå rasjonelt, må vi søke irrasjonelle forklaringer - en gud. Dawkins utfordrer dette på to måter. For det første mener han at naturvitenskapen faktisk kan gi oss svært mange svar, og at den stadig gjør fremgang i jakten på livets mysterier. Dernest avviser han totalt at det å innføre guder i diskusjonen på noen måte bringer oss nærmere innsikt.

 

Mange som tror på Gud godtar utviklingslæren, men hevder at det må ha vært noen som skapte det første livet og satte prosessen i gang. Dawkins viser til beregninger av antall planeter i universet, som tilsier at det er kanskje 3.000.000.000.000.000.000 av dem. Er det da så usannsynlig at liv har oppstått spontant på minst en av dem?

 

Dessuten hjelper det ikke å blande guder inn i dette. Hvem skapte Gud? Hva fantes før Gud? Dersom svaret er at Gud skapte seg selv, eller alltid har vært der, hvorfor kan da ikke svaret like gjerne være at livet oppsto spontant, eller alltid har eksistert? Gud forklarer ingenting, bare skyver mysteriet ett hakk bakover.

 

En nyttig oppfinnelse?

Flere av bøkene trekker frem selvmotsigelser i de hellige skrifter, den tilfeldige måten de er sammensatt på, og at mange av historiene står i motstrid til arkeologiske funn og andre vitenskapelige bevis. Alt dette for å underbygge ateismens grunnleggende tese: Det finnes ingen guder. Følgelig kan det heller ikke finnes skrifter inspirert eller diktert av guder. Religionen, med dens angivelig ”hellige” skrifter er oppfunnet av mennesket for å fylle ulike menneskelige behov.

 

Selv om religionen ikke er sann, kan den likevel være en nyttig illusjon — en nobel løgn? En annen måte å si dette på er at de religiøse skriftene ikke skal tas bokstavelig, men gjennom tolkning kan de gi oss innsikt og lære oss noe om moral, og dermed hjelpe oss til et bedre liv og en bedre verden.

 

Men hvis du velger bort alt som ikke ”passer”, hvilken autoritet har da det som blir igjen? Dette er det springende punkt. Så snart vi begynner å underlegge ”hellige skrifter” kritisk analyse, og godtar noen deler og forkaster andre, har vi innført rasjonell vurdering som kriterium. Dette er utvilsomt et skritt i riktig retning, i den forstand at den muliggjør diskusjon med dem som ikke tror, men hva er da igjen av det guddommelige, av religionen? Ja visst kan vi la oss inspirere av passasjer fra Bibelen eller Koranen, og mange av dem kan være kloke og lede oss alle til et bedre liv, men disse skriftene har ingen særstilling i forhold til tankene til sekulære filosofer. De har ingen egen autoritet som ”Guds ord”.

 

Personlig lykke

Religionen er et svar på behovet for forståelse av seg selv og verden. Det er lett å se at noen sentrale aspekter i religionen kan virke oppmuntrende, særlig troen på evig liv. Det er like lett å finne mer nedtrykkende budskap, som for eksempel den stadige terpingen på hvor syndefulle vi er, særlig knyttet til sex, med tilknyttet evig pine etter dommens dag.

 

Lykkeforskningen, slik den blant annet er oppsummert i Richard Layards noe mangelfulle bok Happiness: Lessons from a New Science, kan tyde på at å tro på en gud faktisk gjør folk noe lykkeligere, iallfall dersom man sammenligner individer innen et land. Sammenligner man land, blir bildet et annet. Sekulære land i Vest-Europa skårer jevnt over bra, islamske land gjennomgående dårlig. Lykkeforskningen er imidlertid et usikkert felt, og lykke er ikke noen absolutt verdi. Det kan for eksempel være slik at den religiøse blir lykkelig over å fordømme eller endog forfølge den vantro. Dette er ikke et søkt eksempel. Hitchens viser til Tertullian, en av de tidlige kirkefedrene, som fremholdt at en av de mest intense gleder i himmelriket besto i å tenke på hvordan de fordømte ble torturert. Det bør derfor ikke trekkes for sterke konklusjoner av lykkeforskningen.

 

Dawkins siterer George Bernard Shaw: ”Det faktum at en troende er lykkeligere enn en skeptiker, er ikke mer relevant enn det faktum at en full mann er lykkeligere enn en edru en”. Vi kan også tenke på Huxleys Brave New World, der folkets lykke ble sikret gjennom dop.

 

Moralens anker

Et standardargument for religion er at uten gudenes autoritet, og gjerne den ultimate straffedommen som de fleste religioner holder seg med, bortfaller grunnlaget for moralen. Det finnes ingen faste holdepunkter for rett og galt — alt flyter i en total relativisme. H.L. Mencken hadde følgende kommentar til dette: ”Folk sier at vi trenger religion, når det de virkelig mener er at vi trenger politi.”

 

Utover trusselen om straffeforfølgelse i dette liv, hvorfor skal vi være gode fremfor onde, dersom det ikke finnes noen gud? Dostojevski oppsummerte dette i Brødrene Karamasov: ”Dersom gud ikke eksisterer, er alt tillatt”.

 

Ateistens retoriske svar er å spørre den religiøse om han virkelig mener at han selv, uten troen på Gud, ville føle seg fri til å stjele, drepe og voldta uten begrensninger. Moral kan altså begrunnes uavhengig av religion. Dessuten er religionenes leveregler langt fra moralske, og empirien gir ingen holdepunkter for at religiøse mennesker oppfører seg mer moralsk enn andre, eller at samfunn gjennomsyret av religion er mer moralske enn der folk tar lettere på religionen eller avviser den helt.

 

Dawkins leter naturlig nok etter et darwinistisk opphav for moralen, og moderne spillteori går i samme spor. Han identifiserer fire gode, darwinistiske grunner for at folk skal være altruistiske, sjenerøse eller moralske mot hverandre: Genetiske slektskapsbånd, gjenytelser og forventinger om dette, fordelen ved å ha et godt rykte og til slutt status.

 

Hitchens er mindre teoretisk og appellerer til den sunne fornuft. Trenger vi virkelig Moses sine bud for å skjønne at vi ikke skal stjele, myrde, lyve og hore? Ingen samfunn har unnlatt å beskytte seg mot disse tingene, skriver Hitchens. Bibelens ”gylne regel” finnes i alle kulturer. Religion er overflødig.

 

Onfray snur Dostojevski på hodet. Ser vi religionen i historisk lys er snarere konklusjonen: ”Fordi gud eksisterer, er alt tillatt”. Både Dawkins og Hitchens trekker frem en rekke hårreisende historier fra bibelen, primært det gamle testamentet. For dem som leser Det gamle testamentet med kritisk blikk forekommer det meg å være en naturlig konklusjon at guden fremstår som en morderisk og stormannsgal kontrollfrik. (Dawkins anvender et batteri av like lite flatterende karakteristikker). Det fremste moralske budskapet, som gjentas side opp og side ned, er blind lydighet overfor Føreren.

 

Mord og atter mord

Enhver kan slå opp i det gamle testamentet og nesten overalt finne etnisk rensing, folkemord og de mest uforholdsmessig harde straffer for småting, alt sanksjonert av Gud.

 

Gud og Moses var faktisk pionerer innen folkemord. I 4. Mosebok, kapittel 31 får vi for eksempel høre om den gangen Gud beordret Moses til å ta hevn over midianittene. Angrepet var en suksess. Israelittene drepte hver eneste mann, og tok kvinner og barn hjem som fanger. Men Moses ble forbanna for denne veikskapen, og beordret alle ikke-jomfruelige kvinner og alle guttebarn drept. Jentebarna (ikke mindre enn 32.000 av dem) fikk i all barmhjertighet lov til å være slaver. Og hva gjorde krigshelten Josva, etter at Jerikos murer falt? Jo, han drepte selvsagt alt som pustet — kvinner, barn og sauer inkludert.

 

Abraham regnes som stifteren av alle de tre store monoteistiske religionene, den ultimate patriark. Hans heltestatus stammer ikke minst fra at han uten å mukke var villig til å ta livet av sin egen sønn Isak (hos muslimene er det en annen sønn, Ismail), uten annen grunn enn at hans gud tilfeldigvis krevde det av ham som en lydighetsprøve (1. Mosebok, kap. 22). Lydighet fremfor alt.

 

Jammen, Det gamle testamentet teller ikke

De fleste av dagens kristne blir forlegne eller unnvikende når slikt trekkes frem. Kan dette virkelig være Guds Ord, og et eksempel til etterfølgelse?

 

Isteden sier kristne gjerne at vi ikke skal ta dette bokstavelig, eller at fortellingene må ses i historisk lys. Noen går så langt som å avskrive hele Det gamle testamentet. Kristendommen reduseres til feel-good-historier om snille Jesus. Men en slik Jesus kan bare konstrueres gjennom selektive lesninger av Det nye testamentet. I Bergprekenen (Matteus, 5. kapittel) understreker Jesus at ikke en bokstav skal endres i Loven (Det gamle testamentet).

 

Andre steder bekrefter han dødsstraffen for å forbanne sine foreldre. Man må også hoppe over ubehagelige fakta som at helvete var en ny oppfinnelse i Det nye testamentet. Hitchens viser til at den gammeltestamentlige gud riktignok drev med massakre og folkemord, men da han var ferdig med sine fiender, lot han de døde ofrene være i fred. Det var Jesus som kom på den uendelig barmhjertige ideen om at de vantro burde pines også etter døden.

 

Sammenlignet med Det gamle testamentet er Koranens oppfordringer til å drepe de vantro langt færre og mindre utbroderte. Til gjengjeld er det ikke langt mellom advarslene om pinen etter døden. Forskjellen er at få, kanskje ut over lommer i Israel og USA, tar Det gamle testamentet bokstavelig, mens andelen innen islam er langt større, noe vi blant annet ser bevis på hver eneste dag i Irak.

 

Kriminalitet i religionens navn

Når Bibelen inneholder så mye barbari, er det ikke overraskende at kriminelle og voldelige handlinger i stor skala fremdeles utføres i religionens navn. Vi behøver ikke å gå langt tilbake i tid. Hitchens mener at mye av det som egentlig er religiøse konflikter fremstilles som ”etniske”. Han forteller at den greskortodokse presten som viet ham senere ble en entusiastisk tilhenger og pengeinnsamler for de ortodokse serbiske massemorderne Radovan Karadzic og Radko Mladic. De sendte ut sine soldater med store ortodokse kors over bandolæret og bilder av Jomfru Maria tapet til geværløpene, som de med stor lyst benyttet til å slakte muslimer og romerskkatolikker. Ingen katolsk SS-offiser, og dem var det mange av, ble lyst i bann av den katolske kirke, som tvert imot samarbeidet nært med både tyske og italienske fascister, og blant annet var behjelpelig med å gi nazistene kirkebøkene, slik at de kunne røyke ut alle jøder. Bare en eneste ledende nazist ble bannlyst, nemlig Goebbels, fordi han giftet seg med en protestant. Lydighet (mot kirken) fremfor alt.

 

Hitchens trekker også frem at Rwanda er det mest kristne landet i Afrika, og kirkens sentrale rolle i massemordet der. India ble delt på en særdeles blodig og kaotisk måte, hovedsakelig på grunn av religion, og i dag er Kashmir-konflikten trolig den som ligger nærmest til å utløse en atomkrig.

 

På den annen side kan det heller ikke benektes at mye godt gjøres i religionens navn og er inspirert av denne. Hitchens trekker frem Martin Luther King. Selvsagt er det heller ikke slik at militant ateisme er noen forsikring mot barbari, eller at religionen har monopol på det onde, noe kommunismen er det fremste eksemplet på. Den aggressive tonen i disse bøkene kan bidra til å undervurdere andre kilder til krig og konflikt.

 

Enveis toleranse

Hitchens er fullt ut villig til å la dem som tror være i fred. (Men forbeholder seg retten til å karakterisere deres tro som tøv og galskap). Problemet er at mange religiøse ikke gjengjelder denne toleransen. Dødsstraffen for frafalne i islam er velkjent, men også 5. Mosebok, kapittel 13 gjør det klart at dersom din bror prøver å lokke deg bort fra gudstroen, skal du slå ham i hjel. Kirken har mistet for mye fysiske makt og moralsk overbevisning til å iverksette denne trusselen. Ettersom kristendommen mister sitt klare flertall, reduseres også evnen til å gripe inn i vår frihet på mindre dramatiske måter. Det samme gjelder dessverre ikke islam. Selv om drap på konvertitter er sjelden, er trusselen reell, og den har stor støtte. Det ble verden minnet om med fatwaen mot Rushdie, som få ledende muslimer tok til motmæle mot.

 

Vi fikk en ny påminnelse om holdningen til vantro under karikaturstriden. Det jeg trodde var en moderat muslim, AP-politikeren Aslam Ashan, slo i Tabloid 30. januar 2006 fast at redaktøren av Magazinet hadde ”bedt om” å bli drapstruet og måtte ”ta konsekvensen av” det han hadde gjort.

 

Toleranse, ikke respekt

Siden ateister konkluderer med at religion er en skadelig fiksjon, blir det også opplagt for mange at religiøse ikke har krav på respekt, i motsetning til toleranse. I Norge er det riktignok mange ateister som ikke liker denne militante tonen. Den ferske lederen i Human-Etisk Forbund, Åse Kleveland, sa det slik til A-magasinet i sommer: ”Jeg vet hva jeg tror, men det gir meg ingen rett til å påstå at din opplevelse av en høyere makt er innbildning. Jeg har stor respekt for andre menneskers gudstro og forventer den samme respekt for mitt livssyn.”

 

Klevelands relativisme og respekt står i sterk motsetning til våre forfattere. Allerede i forordet siterer Dawkins Robert M. Pirsig: ”Når ett menneske lider av en vrangforestilling, kaller vi det galskap. Når mange mennesker lider av en vrangforestilling, kaller vi det Religion.” Harris er inne på det samme når han skriver at ”det er en historisk tilfeldighet at det anses som normalt i vårt samfunn å tro at verdens Skaper kan høre dine tanker, mens det er et tegn på mental sykdom å tro at han kommuniserer med deg gjennom å få regnet til å banke i Morse-kode på ditt soveromsvindu. Og dermed, selv om religiøse mennesker ikke er gale i generell forstand, er deres grunnleggende overbevisninger galskap.”

 

Dawkins går direkte i rette med dem som mener at troende har krav på respekt for sin tro. Det lengste han strekker seg er til å sitere H.L. Mencken: ”Vi må respektere vår nestes religion, men bare på den måten og i den grad vi respekterer hans teori om at hans kone er vakker og hans barn smarte.”

 

Hitchens avslutter introduksjonen til sin bok slik: ”Mens jeg skriver disse ordene og mens du leser dem, er de troende på sine ulike måter opptatt med å planlegge din og min ødeleggelse, og alle de hardt tilkjempede menneskelige prestasjoner som jeg har berørt. Religionen forgifter alt.

 

Mine sitater er oversatt fra den engelske utgaven. Det gjelder også Onfrays bok.

**

Tilleggsmateriell til denne artikkelen er lagt ut her. For balansens skyld: Her er min kritikk av muslimenes viktige høytid Eid al-adha.