Ren bløff om Ullevål sykehus

Bystyret kan ikke beslutte fortsatt drift av Ullevål sykehus. Hvorfor later likevel ni partier som om de kan?

Publisert   Sist oppdatert

Nedleggelse eller fortsatt drift av Ullevål sykehus seiler opp som en av de største sakene i årets kommunevalgkamp i Oslo. 

I forrige uke avholdt hele ni partier en felles pressekonferanse på Christiania Cafe i Oslo der de erklærte at det er uaktuelt å legge ned sykehuset. På siste meningsmåling ligger de ni partiene, som er alle utenom Høyre og Arbeiderpartiet, an til å få flertall sammen i bystyret. Dermed kan det gå mot at bystyret vedtar at Ullevål ikke skal legges ned. 

Blant de ni partiene som strekker standpunktet om fortsatt sykehusdrift på Ullevål lengst, er det særlig Senterpartiet som utmerker seg:

Til Aftenposten sier stortingsrepresentant Kjersti Toppe, som representerer Hordaland fylke, at dersom Senterpartiet havne på vippen i Oslo, vil de selge sin stemme til den av blokkene som kan garantere fortsatt sykehusdrift på Ullevål. Dette budskapet må av åpenbare grunner virke forlokkende på de 10 000 ansatte på ved Ullevål, som ikke har nevneverdig lyst til å flytte på seg – selv om det bare er snakk om 3 kilometer på elsykkel til Gaustad. 

Samtidig er dette en attraktiv strategi for Senterpartiet, som ikke har lykkes med å vinne et sete i bystyret siden Arne Haukvik stilte til valg for dem 1991. I kommunevalget 2015 fikk KrF inn en representant etter å ha mottatt 7828 stemmer. Så for et parti som har som ambisjon å få inn en representant, er det ingen dum strategi å henvende seg så direkte til en helt spesiell målgruppe med en så tydelig sak. 

Ikke bystyrets ansvar

Likevel hefter det et betydelig problem ved akkurat denne politiske kampanjen: Det er nemlig ikke slik at det er Oslo kommune og bystyret som bestemmer hvorvidt det skal være sykehusdrift på Ullevål. Det ansvaret ble for tyve år siden delegert til staten og det som senere har blitt til helseforetakene. 

Så er det selvsagt lov å mene at helseforetakene er en elendig styringsmodell og protestere på alt de måtte beslutte om hvordan sykehusstrukturen skal se ut. Det forandrer likevel ikke det faktum at det ikke er Oslo kommunes avgjørelse – akkurat slik det, så dumt det enn måtte virke, er slik at den moderne mobilitetsaktøren Vy ikke lenger har noe med kvaliteten på togtilbudet å gjøre. 

Men i motsetning til Vy, som på nærmest parodisk vis ser ut til å ta avstand fra tidligere arbeidsoppgaver – og har abdisert alt ansvar for å forsøke å påvirke egne rammebetingelser – har Senterpartiet valgt den motsatte ytterlighet, ved å late som at bystyret kan beslutte noe bystyret helt åpenbart ikke kan. 

Den eneste muligheten bystyret har til å motsette en eventuell nedleggelse av Ullevål er gjennom å sende et brev til staten der man protesterer på avgjørelsen - et brev alle med et minimum av kjennskap til slike prosesser vet at ikke tillegges stor betydning. Eventuelt å motsette seg reguleringsplanen for nytt sykehus, men også dette kan overkjøres av staten. Sagt med andre ord så poserer Senterpartiet for velgerne i Oslo med en sak de ikke reelt sett kan påvirke.

Riktignok er ikke Senterpartiet det eneste partiet som å benytte denne strategien. Før kommunevalget i 2015 fremsatte miljøpartiet i Oslo et ultimatum om at planene om ny E18 gjennom Asker og Bærum måtte stanses. 

Det ultimatumet fikk partiet også gjennomslag for i forhandlingene med Arbeiderpartiet, men ettersom veien ligger i et annet fylke er det nærmest umulig for Oslo kommune å påvirke det. Så til til tross for at Oslo byrådet gjentatte ganger har vedtatt at de er mot veien, så blir den bygget likevel.

Gresk riksdag

Oppvisningen minner mye om folkeavstemningen i Hellas 5. juli 2015. Der gikk et flertall av de politiske lederne, inkludert statsminister Alexis Tsipras, inn for å si nei til betingelsene som Europakommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF hadde satt for å hjelpe Hellas gjennom gjeldskrisen. Samtidig var de samme lederne tydelige på at de skulle ha bistand fra disse organisasjonene til å håndtere gjeldskrisen, og de skulle bevare euroen.

Som med Ullevål sykehus burde det helt sentrale for greske velgere ha vært ikke om de foreliggende betingelsene var gode eller ikke: Det helt sentrale burde vært å forstå hva de selv  kunne bestemme, og hva de ikke kunne bestemme. For problemet var selvsagt at summen av ønskene greske velgere hadde, ikke var noe Hellas kunne bestemme. Det var ikke opp til dem om skattebetalere i andre land skulle gi Hellas støtte, eller om de fortsatt skulle kunne få  bruke euroen hvis de brøt sine gjeldsforpliktelser.

Derfor gikk det som det måtte gå: Alexis Tsipras vant folkeavstemningen. Det, mente han, skulle gi ekstra fohandlingstyngde med kreditorene. Åtte dager senere  måtte han akseptere betingelser som var enda strengere enn dem som var avvist i folkeavstemningen. Alternativet vart bankerott og kaos – men resultatet var ytterligere svekket tillit til politikken

Oslo kommune kan ikke bestemme hvor et sykehus som sorterer under et statlig helseforetak, skal bygges. Å late som noe annet fører til kaotiske prosesser og svekket tillit til politikken. Én ting er å legge en realistisk plan for å påvirke helseforetakene; noe annet er å bruke en sak man ikke kan bestemme over, til symbolmarkering og innholdstomme politiske ultimatum.

(Forfatteren av denne kommentaren er vara til bystyret for Oslo Høyre, men stiller ikke til gjenvalg)