Kommentar

Ren rikingskatt

Mye høyere bunnfradrag i formuesskatten, slik Venstre foreslår, vil være til stor glede til eierne av dyre boliger. Her Bygdøy alle 61 og 63, Oslo.

Bilde: Kjetil Ree, CC lisens CC BY-SA 3.0

Skal formuesskatten være en skatt på rikinger, eller skal middelklassen også bidra? Venstre drar i retning av det første.

I Dagens Næringsliv i dag foreslår Venstres finanspolitiske talsmann Terje Breivik å øke bunnfradraget i eiendomsskatten til minst 10 millioner kroner, og er samtidig åpen for å øke satsen på det som da gjenstår. Han sier at samlet formuesskatt ikke vil falle svært mye.

Kraftig økt bunnfradrag har tidligere vært luftet av både Høyre og Frp, men uten noen tilhørende økning i skattesatsen, altså en ren lettelse. Innad i regjeringen, og i budsjettoppgjørene med KrF og Venstre, har balansen mellom økt bunnfradrag og redusert sats stadig vært et tema. Høyre har vært mest opptatt av satsen, i likhet med NHO. De andre har vært mest opptatt av bunnfradraget.

Dette speiler ulikt syn på hvorfor det er viktig å redusere formuesskatten. En kraftig økning i bunnfradraget vil eliminere skatten for det store flertall som har litt penger i banken og andre finansplasseringer, men først og fremst må betale denne skatten fordi verdien av boligen deres har økt så kraftig.

Det vil også hjelpe småbedrifter, og det er dette Venstre legger vekt på, siden partiet forsøker å dyrke en småbedriftsprofil. Det er også åpenbart at en lettelse som er rettet inn mot disse gruppene vil være mer populær enn en som reduserer skatten for de rikeste. På denne måten blir mesteparten av middelklassen fritatt for formuesskatt, og den blir en ren rikingskatt. Det har igjen som effekten at den blir politisk enda vanskeligere å fjerne i neste runde, for eksempel dersom vi en dag skulle få en blå regjering med flertall på Stortinget.

For de litt større og store norskeeide bedriftene hjelper en slik økning lite – for dem er skattesatsen viktigst. Og dersom man som Venstre antyder, skal trekke inn i igjen hele eller deler av lettelsen ved å øke satsen, vil mange av dem komme enda dårligere ut.

Det er ikke minst for denne gruppen at argumentet om ulike vilkår sammenlignet med utenlandske eiere veier tungt. I noen tilfeller blir de utkonkurrert. I andre tilfeller blir de kjøpt opp. Og i noen tilfeller, som med Stein Erik Hagen, flytter de formuen til utlandet. Det er bred enighet i Norge om at norsk eierskap er viktig, (selv om jeg selv ikke er så overbevist av dette), men i debatten om formuesskatten synes dette å være tungtveiende bare for Høyre. Det skjer mye nyskaping og utvikling i norsk næringsliv, men mye av dette skjer i de store bedriftene, og få nye bedrifter vokser seg riktig store. Formuesskatten, som få andre land har, kan bidra til at det er slik.

Høyt bunnfradrag vil som nevnt være særlig gunstig for eierne av større boliger. Selv om jeg selv er i denne kategorien, mener jeg dette ikke er noe prioritert område for skattelette. Tvert imot har jeg tatt til orde for økt boligskatt – mot at andre skatter reduseres. Effekten av Venstres forslag kan lett bli å gjøre investering i bolig mer gunstig, på bekostning av det de elsker å kalle ”arbeidende kapital”.

En mulig løsning, som nok er politisk dødfødt, er å ta vekk verdsettelsesrabatten for første bolig, som i dag er på 75 prosent, samtidig som bunnfradraget øker til kanskje 10 millioner. Det ville gi den vridningen til fordel for småbedriftseierne som Venstre sier de ønsker – men det er kanskje boligeierne de frir til?

Les også min kommentar om skattevalget 2017 fra torsdag. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden