Kommentar

Resett-metoden

Helge Lurås, Sisa

Resett vet hva som skal til for å bli en skikkelig avis. Når det ikke skjer, er det ikke evnen det skorter på, men viljen.

Torsdag forrige uke viet NRK Debatten til nettstedet Resett. Bakgrunnen var at det var kommet oppfordringer i sosiale medier til selskaper som – ofte uten å vite om det – har annonsert i Resett via Googles automatiske annonsesystem, om å reservere seg mot annonser hos Resett.

Blant dem som twitret om dette, var Sveinung Rotevatn, statssekretær for Venstre i Klima- og miljødepartementet. Rotevatn besvarte kritikk om at en slik oppfordring fra et medlem av regjeringsapparatet innebar et angrep på den frie presse, med at Resett ikke kan regnes som presse, fordi nettstedet ikke følger de normene som skiller pressen fra andre aktører som publiserer tekster.

Som Aksel Fridstrøm har vært inne på i Minerva tidligere, finnes relevant kritikk av Rotevatns rolleforståelse uavhengig av hvordan man forstår Resett – for eksempel at en av bedriftene han kom med oppfordringen til, er et fornybart energiselskap hvis rammebetingelser påvirkes av beslutninger i Rotevatns eget departement. I etterkant av debatten om annonsører hos Resett, stoppet også betalingstjenesten Vipps en kort stund sin tjeneste for Resett. Helt uavhengig av hva man måtte mene om annonsekampanjen eller Resetts pressestatus, var dette prinsipielt hårreisende, og sannsynligvis et brudd på finansavtaleloven. Betalingstjenestestoppen ble heldigvis raskt opphevet, men rakk å illustrere at for mange for raskt forlater viktige prinsipper i møtet med aktører de misliker.

Men Rotevatns spørsmål er likevel interessant: Er Resett en avis? Svaret avhenger åpenbart av definisjoner; men jeg mener et rimelig svar er at nei, det er ikke en avis i alminnelig forstand – og jeg skal begrunne det om litt.

Men om man gir et slikt svar, melder et annet, og kanskje vel så interessant spørsmål seg: Hvorfor i all verden tar ikke Resett de grepene som skulle til for å bli en avis?

Rommet for en nasjonalkonservativ avis

I Debatten hos NRK snakket medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud om bakgrunnen for at et nettsted som Resett kan få så mange lesere: De tradisjonelle mediene er for dårlige til å speile visse forståelsesrammer – spesielt det som ofte upresist kalles «innvandringskritiske», men mer presist bør forstås som nasjonalkonservative innfallsvinkler – og som et resultat har en andel av befolkningen lavere tillit til disse mediene.

Det betyr at et medium som plasserer seg i dette landskapet, automatisk vil være potensielt attraktivt for mange lesere. Resett har posisjonert seg her, og fordi de tilbyr en større bredde i saker enn for eksempel Rights og Document, som konkurrerer om samme lesergruppe, har de raskt vokst til å bli et stort medium.

Selv om nasjonalkonservatisme er en kontroversiell politisk retning, er det selvsagt ikke i utgangspunktet noe som tilsier at det ikke skulle være mulig å lage en ordentlig og redelig avis med et slikt utgangspunkt. Minerva rommer for eksempel også nasjonalkonservative stemmer. På en annen politisk fløy er Klassekampen en ordentlig og redelig avis, trass sin omstridte og til dels kommunistiske forankring.

Men en ordentlig og redelig avis vil ikke nå hele det potensielle segmentet. Grunnen – og her har Rotevatn rett – er at en avis er noe annet enn en politisk påvirkningskampanje. Selve formålet med en avis er å opplyse leseren om hendelser og debatter. Presseetikken – for eksempel i form av Vær Varsom-plakatens punkter om at ulike syn bør komme til uttrykk, om saklighet i fremstilling, om å unngå misvisende overskrifter og om tilsvar i form av samtidig imøtegåelse – er blant annet et hjelpemiddel i så måte.

Politisk kampanje?

Men ikke hele det nasjonalkonservative lesersegmentet ønsker seg et slikt medium. En andel ønsker seg noe som ligner mer på en politisk kampanje – og som holder seg med andre dyder: Et nettsted som styrker et bestemt politisk standpunkt hos leserne, nører opp under bestemte politiske emosjoner, som inspirerer til politisk handling. Dette er gjerne den mest lojale og mest engasjerte lesergruppen: dette er «heiagjengen».

Det finnes normer også for politiske kampanjer – om de enn følges i varierende grad – som å unngå direkte løgn. Men det er andre normer enn for en avis. Verre: Normene som gjelder for en avis, vil jevnlig være til hinder for å fungere som politisk kampanje. Det er mulig å være både en politisk kampanjeblogg og et i lovens forstand redaktørstyrt medium, slik generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening nylig understreket. Men det følger altså ikke at man blir det vi vanligvis forstår med termen avis.

For medier med en klar politisk forankring kan det derfor komme et punkt der man må vurdere hva man er, hvilket lesersegment man er er til for, og hvordan man håndterer spenningen mellom kampanjen og journalistikken.

Klassekampen valgte for eksempel stadig tydeligere å prioritere journalistikken fremfor kampanjen, og pådro seg dermed misnøye fra den tidligere heiagjengen, nå kretsen rundt Facebook-gruppen «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen». Avisen kunne rett og slett ikke utviklet seg til å bli en ordentlig avis i den betydning jeg legger i det her, hvis folk fra den gruppen skulle bestemt den redaksjonelle profilen, eller hvis avisen skulle tatt hensyn til denne lesergruppen.

Resett har etter alt å dømme gjort motsatt valg: Nettstedet vil være til for den ivrigste heiagjengen – og tar konsekvensen av det, gjennom ikke å presentere åpenbart relevante sider ved en sak som bryter med grunnfortellingen, gjennom ikke å gi samtidig imøtegåelse som ville opplyse saken fra en annen side, gjennom misvisende titler, og gjennom å oppfordre leserne til ikke å lese andre medier.

Mye av dette skjer gjennom kommentar- og meningsstoff, der spaltister diskuterer hvem som kan regnes som «kollaboratører», beskylder regjeringen for «landssvik» eller tar opp alle problemene med at Hadia Tajik og hennes kjæreste inviterte til «øl og halal-pølse». Men det skjer også i nyhetssaker der forholdet til pressens etiske normer blir enda mer akutt. Vedvarende brudd på Vær Varsom-plakaten var begrunnelsen for at Norsk Redaktørforening avslo medlemssøknaden fra Resetts redaktør Helge Lurås i fjor høst. Men for Resett selv er disse bruddene helt nødvendige virkemidler for å fortelle den historien man ønsker å fortelle, for å tilfredsstille heiagjengen, og for å oppildne til det sinne – og i blant hat – hos leserne som dessverre synes å være en integrert del av nettstedets prosjekt.

Manglende tilsvar som bevisst strategi

Resett har lenge vært kjent med kritikken av denne type journalistikk. Mye av kritikken har for eksempel fremkommet i diskusjonen om Resetts dekning av den norsk-somaliske forfatteren og debattanten Sumaya Jirde Ali. Jeg skrev selv i slutten av januar om Resetts «rage bait»-saker mot Jirde Ali. Flere andre hadde også tidligere påpekt det samme. Men disse sakene kan også sees nettopp i lys av at de er avhengige av brudd på pressens normer for å fungere.

Resett har kanskje omsider begynt å skrive mindre om Jirde Ali. Men lite tyder på at det har ført til intern oppvask og endret praksis mer generelt. Noen grundige eksempler kan være nyttige for å belyse hvordan bruddene på presseetikk muliggjør en journalistikk som oppildner sinne – som det ville vært langt vanskeligere å gjøre uten.

Mange saker i Resett illustrerer særlig godt hvorfor imøtegåelsesretten er viktig. En nyhetssak etter terrorangrepet i Christchurch i mars i år har for eksempel som overskrift at samfunnsdebattanten Umar Ashraf anklager Resett for terroren på New Zealand. Saken er basert på en kronikk Ashraf fikk publisert i VG. Det er verdt å sitere det Ashraf skriver om Resett in extenso:

På sosiale medier leser jeg også om støtten terroristen mottar. Helt ukritisk deler bloggen Resett en sak. «Rykter i sosiale medier sier at skytterne gjorde dette som et tilvar på islamistisk terror» skriver de over innlegget. Motvillig og med angst går jeg inn i kommentarfeltet. «Kan ikke forsvares, men kan forklares», skriver en person. En annen skriver «Angrep er det beste forsvar… jeg mener all den innblanding av muslimer i Norge ikke sunn for landet». «Ja der får de smake på sin egen medisin» skriver en til. «På tide», skriver en annen herremann under fullt navn.

Det kryr av hatefulle kommentarer. «Var jo bare et spørsmål om hvor lang tid det ville gå før noe slikt kunne eller ville skje… mange vil nok si ’they had it coming’». Breivik er innelåst, men ideologien lever videre. Hver dag opplever vi stor forakt for muslimer og religionsfriheten.

Litt senere i teksten skriver Ashraf uten spesifikk referanse til Resett:

Kanskje er regjeringen naiv nok til å tro at det hatet vi ser på nettet kun er ord som ikke kan omsettes til handling? Denne naiviteten er skremmende all den tid vi vet at handlinger på norsk jord er inspirasjon til at muslimer blir drept på den andre siden av kloden.

Selv på en dag som dette klarer ikke vår statsminister å kalle en spade for en spade. «Det dette ser ut som, er et terrorangrep fra høyreekstreme mot innvandrere og flyktninger (..)», sier hun. Nei, ikke innvandrere og flyktninger, det handler om muslimer. Det handler om min religionsfrihet og det hatet som er rettet mot en moské. Det er et angrep på min identitet. Dette er muslimhat i sin verste form.

La oss se hvordan dette fremstilles av Resetts Einar Hammer: Tittelen på saken er altså «Samfunndebattant Umar Ashraf anklager Resett for terroren på New Zealand». Det finnes det intet belegg for i Ashrafs tekst, og utover å gjengi at Ashraf mener det er naivt å tro at ord ikke kan omsettes til handling, gjør Resett heller ikke noe forsøk på å følge opp påstanden i tittelen i brødteksten. Så gjengir Resett en setning fra VG-kronikken om Ashrafs møte med Resetts kommentarfelt:

– Motvillig og med angst går jeg inn i kommentarfeltet, skriver samfunnsdebattant Umar Ashraf i VG.

Det fant han noen sitater.

Dessverre for Resetts lesere gjengir ikke artikkelen noen av disse sitatene – «på tide», «egen medisin», «angrep er det beste forsvar». Uten å gjengi denne konteksten, og sitatene fra eget kommentarfelt, går artikkelen videre til Ashrafs utsagn om at Breiviks ideologi lever videre. Litt senere oppsummerer artikkelen Ashrafs artikkel slik:

Nordmenns ytringer er et angrep på Umar Ashrafs identitet og han kaller det muslimhat.

Inntrykket som skapes av artikkelen, er dermed at Ashraf mener helt vanlige nordmenns islamkritiske ytringer er muslimhat og et angrep på ham, at de kan sammenlignes med Breiviks ideologi, og er ansvarlige for terroren på New Zealand.

Det er vanskelig å tro at de journalistiske valgene som er foretatt underveis her, ikke er bevisste. For eksempel skulle man tro journalisten ville forsøkt å demonstrere påstanden i overskriften i brødteksten, hvis han mente det var dekning for den. Hvis han ønsket å vise leserne hvilke typer ytringer Ashraf reagerte mot, ville han sitert eller parafrasert. Hvis han ønsket å opplyse leseren om hva det er Ashraf kaller et angrep på hans identitet og muslimhat, ville han klargjort at teksten her henviste ikke til ytringer i det hele tatt, men til selve terrorangrepet i New Zealand.

Det er selvsagt ikke bare imøtegåelsesretten som svikter i denne artikkelen. Men feilfremstillingene i denne saken kunne ikke enkelt overlevet møte med den. Samtidig fungerer fremstillingen, som mange andre Resett-artikler, slik at den hisser til et stort antall ubehagelige utsagn i kommentarfeltet:

Gjennomgående

Manglende tilsvar er en gjennomgående problemstilling med alle Resetts journalister, med et unntak for Erling Marthinsen. Og svært ofte er effekten nettopp at en person henges ut til kommentarfeltets spott og spe – og svært ofte på galt eller svært mangelfullt grunnlag.

Et eksempel fra april inkluderer en sak om Jon Wessel-Aas, som tvitret humoristisk om annonser for datingsiden Rampete piker. Journalist Kenneth Olsen fremstilte dette som et resultat av «retargeting annonsering», som innebærer at annonser dukker opp hos lesere som har besøkt nettsiden. Det er mulig Olsen skriver dette i god tro – men hadde Resett innhentet kommentarer fra eksperter eller bedt om tilsvar fra Wessel-Aas, ville de raskt funnet ut at det neppe er forklaringen her.

Et annet eksempel fra de siste ukene er en sak av John Skorstad Øyen om byråd i Oslo Lan Marie Berg og Eivind Trædal, som i påsken var på shoppingtur med bil ved Svinesund. Artikkelen var basert på en sak hos Ja til bilen i Oslo (JTBIO), et annet nettsted som benytter fravær av tilsvar og balanserende informasjon til å generere saker med negativt personfokus. Resett har gitt artikkelen tittelen «Liv og lære for Lan og Eivind – på svenskehandel med leiebil», og skriver at «grensehandel med personbil står i kontrast til MDGs partiprogram». Det artikkelen ikke opplyser om er Berg og Trædal kjørte med en elbil fra et bilkollektiv. Igjen ville en slik utelatelse ikke kommet seg helskinnet fra samtidig imøtegåelse. Men om leseren fikk vite at Bergs og Trædals påskeferie bestod av et par timers biltur med elbil fra bilkollektiv, ville den ikke fungert til å hisse opp et lesersegment som allerede på forhånd misliker de to MDG-politikerne.

Manglende vilje, ikke manglende evne

At manglende vilje, snarere enn manglende evnen, fremstår som den sannsynlige forklaringen på at denne journalistikken vedvarer, illustreres kanskje aller best ved den fortsatte dekningen av Sumaya Jirde Ali selv.

13. januar beklaget redaksjonssjef i Resett, Lars Akerhaug – som for ordens skyld tidligere jobbet som journalist i Minerva – også at uakseptabel hets mot Jirde Ali var sluppet gjennom Resetts forhåndsmodererte kommentarfelt. I Debatten hos NRK erkjente han også at dekningen av Jirde Ali kan ha blitt «uproporsjonal».

Noen slik erkjennelse kom imidlertid ikke umiddelbart fra redaktør Helge Lurås. I hans svar i Resett til min artikkel aksepteres det ikke at dekningen har vært uproporsjonal. I stedet påstår Lurås at min artikkel har «to grove feil» (leseren kan selv lese de to sakene og vurdere Lurås’ påstand om artikkelen). Siden Akerhaug i januar beklaget kommentarene som var sluppet gjennom, har Resett publisert 37 artikler der Jirde Ali er nevnt. Mange av artiklene handler rett nok om dommen mot kvinnen som ble dømt for hatytringer mot Jirde Ali – det er åpenbart et legitimt tema å dekke, selv om antallet hos Resett er overveldende. Men flere av sakene handler mer direkte om Jirde Ali, og i flere av sakene er den samme mangelen på tilsvar eller nøytral omtale en uomgjengelig betingelse for at sakene skal ha den hissende effekten de har, på leserne.

Så sent som 15. mars har for eksempel Resett følgende overskrift: «Sumaya Jirde Ali går hardt ut mot «hvite menn» etter terrorangrep». Saken er basert på en tweet fra Jirde Ali, der hun skriver som handler om terrorangrepet i New Zealand: «Den skremmende radikaliseringen av unge, hvite menn er høyst reell. Hvor mange angrep som dette må finne sted før vi anerkjenner det?» Det er selvsagt ikke et angrep på hvite menn som sådan – ikke mer enn bekymring for radikalisering blant muslimer er et angrep på muslimer som sådan. Jirde Ali får ikke samtidig imøtegåelse i saken. Kommentarfeltet er som forventet:

Et annet eksempel på at fokuset på Jirde Ali har fortsatt, er en kommentarartikkel av Maria Zähler. Den handler om en artikkel skrevet av Anja Sletteland i Morgenbladet, som i sin tur i hovedsak handler om journalisten og forfatteren Reni Eddo-Lodge. Eddo-Lodge har vært i Norge, og ble her intervjuet av Sumaya Jirde Ali. Jirde Ali er derfor nevnt tre ganger Slettelands tekst, to ganger i forbifarten, og en gang som følger:

Valget av Sumaya Jirde Ali som ordstyrer var kanskje naturlig, både fordi hun har bidratt til å åpne tematikken i den norske offentligheten, og fordi hun er så klok og sjarmerende at man kan regne med at arrangementet blir interessant. Til tider ble samtalen likevel for innforstått, slik at kjernen i konflikten ikke kom frem.

Hos Resett blir dette til en artikkel med tittelen «Det finnes ikke «hvite privilegier» – bare bortskjemte oljebarn som sutrer for mye» – illustrert med et stort bilde av Jirde Ali. Omtalen av Jirde Ali, presentert over, utlegges slik:

Hyllestene av selve ikonet på norsk offermentalitet og mistenkeliggjøring av majoriteten, Sumaya Jirde Ali, sitter løst.

Joda, det står at hun er klok og sjarmerende. Det står også at samtalen ble for innforstått, og at kjernen i konflikten ikke kom frem. Dette er kommentarartikkel, og ikke direkte en sak om samtidig tilsvar, og det er snakk om tolkninger. Men et nettsted som velger den tittelen, et bilde av Jirde Ali og den beskrivelsen – uten sitering – av Slettelands omtale av henne, er ikke et nettsted som har tatt på alvor at det kanskje ble litt mye Jirde Ali i monitor.

Oppvask og angrep

Resett er ikke alene om å bryte presseetiske normer. De aller fleste aviser trår feil i blant, noen oftere enn andre, og i blant reflekterer det også kulturen i en redaksjon. Den siste store diskusjonen i så måte har vært saken om VGs dekning av Trond Giske.

Hadde Resett ønsket å rette opp i feilene, ville første redaksjonsmøte etter erkjennelsen av at det har vært for mye personfokus på Jirde Ali, og at kommentarfeltene har vært for drøye, vært et oppvaskmøte: Hvordan kunne dette skje? Har god journalistisk praksis vært fulgt i sakene om henne? Er dette systematiske trekk ved Resetts journalistikk? Det man ville kommet opp med da, ville lignet på det som står i denne artikkelen.

Hvis gjentatte eklatante brudd på presseetiske normer avdekkes i andre aviser, blir det intern oppvask, det skrives rapporter, og journalister og redaktører skammer seg. Slik er det ikke i Resett. Jeg nevnte over Lurås’ svar på min kritikk av fokuset på Jirde Ali – skjønt kritikken i den runden ikke først og fremst fokuserte på vanlige presseetiske normer. Et tydeligere, og mer nylig, eksempel er i stedet Resetts håndtering av Sveinung Rotevatn. I forbindelse med Rotevatns støtte til kampanjen overfor selskaper med Google-annonser på Resett skrev Resett flere saker om Rotevatn. En av dem inneholdt sterke angrep fra Per-Willy Amundsen; en annen antyder at Rotevatn kan ha gjort seg skyldig i lovbrudd. Ingen av dem har samtidig imøtegåelse fra Rotevatn.

Først etter at Rotevatn skrev på Twitter at han ikke hadde fått tilsvar, fikk han mulighet til dette – men da i en egen artikkel, snarere enn som samtidig imøtegåelse. I etterkant har Resett skrevet ytterligere mange artikler uten tilsvar. Rotevatn uttalte seg om dette blant annet på Debatten. Snarere enn å ta noen oppvask med manglende ivaretagelse av retten til samtidig imøtegåelse ved sterke anklager, går Resett rett i angrep: Nettstedet har publisert to artikle der de kritiserer detaljer ved Rotevatns fremstilling. Budskapet her er blant annet: nei, vi har ikke publisert 25 eller 35 artikler om Rotevatn, det er bare 22 artikler som handler om ham, i de øvrige er han bare tagget, og av de 22 artiklene som handler om saken, er ti kommentarsaker, og «bare» tolv nyhetssaker.

Det er mulig Rotevatn har telt galt med hva som er tagger og hva som er omtale, og det er sant at det ikke er vanlig med samtidig imøtegåelse til kommentarartikkel. Noen veldig offensiv måte å håndtere den gjentatte og faktiske mangelen på tilsvar, er det imidlertid ikke.

Resett-metoden

Akerhaug ønsket i Debatten konstruktiv kritikk av Resett velkommen. Det er enkelt å peke på systematiske brudd på presseetiske normer i Resett – et lite antall eksempler er gitt i denne artikkelen.

Problemet er at alt tyder på at utfordringen ikke er at Resett eller Akerhaug ikke er kjent med disse normene eller bruddene på dem. Akerhaug har tidligere selv skrevet i Minerva om hvordan systematiske skjevheter og uhederlig omtale utgjorde et journalistisk problem på et innvandringskritisk nettsted – nemlig Rights. Han kalte den systematiske mangelen på presisjon, som hadde som funksjon å skape et etterlatt inntrykk det ikke var dekning for, for HRS-metoden.

For det vi kan kalle «Resett-metoden», har dessverre mange fellestrekk med HRS-metoden – men med det tillegget at flere av journalistene også systematisk bryter med også helt basale presseetiske prinsipper som samtidig imøtegåelse. Funksjonen er den samme: Å skape et etterlatt inntrykk det ikke er dekning for.

Akerhaugs råd til HRS var å øke presisjonsnivået. Rådet mitt til Resett er litt annerledes. Det er at man må forstå hvordan og hvorfor systematiske skjevheter og urimeligheter er gjennomgående trekk ved Resetts saker; og at journalistikken er slik at det ofte ikke er mulig både å overholde presseetiske normer, og å skape det etterlatte inntrykk Resett synes å ønske seg – av et Norge befolket av en landssviker-elite, hyklerske Trædaler og muslimer som beskylder alle gode nordmenn for ekstremisme og terrorisme. Man kan som kjent ikke tjene både Gud og Mammon, og man kan heller ikke alltid tjene både presseetikken og dette ønskede etterlatte inntrykket.

Det er her Resett må velge: Skal man ta et oppgjør med Mammon – og deler av egen leserskare? Eller skal man la Resett være Resett og fortsette med å rette skytset mot dem som påpeker åpenbare presseetiske utfordringer?

Inntil svaret på det spørsmålet endrer seg, er Resett ingen avis.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden