Kulturkommentar

Resultatet av Kulturløftet: ingenting

Stadig flere går i opera uten å være interessert i opera, viser SSBs tall.

Bilde: Flickr / henri.tomic [CC BY 2.0].

Det er ikke flere som bruker kulturen nå enn før, og de som gjør det, blir eldre.

Det er snart femten år siden Kulturløftet ble lansert av Arbeiderpartiet, SV og SP. Et av de viktigste målene var å bringe kulturen ut til folket.

Målet er ikke nytt. Helt siden krigen har det vært en i grove trekk tverrpolitisk enighet om at kulturen skal åpnes opp for alle, at alle skal bli med.

Sosialdemokratens begrunnelse har typisk vært at den kulturelle kapitalen skal spres likt utover befolkningen, mens den borgerliges har vært at alle skal opplyses.

Problemet har vært at målet ikke har lyktes. Men så lanserte altså de rødgrønne Kulturløftet. Og den borgerlige regjeringen har i all hovedsak fortsatt kultursatsingen.

Nå foreligger SSBs Norsk kulturbarometer 2016. Det forrige kom i 2013, og jeg skrev om det her på Minerva med følgende tittel: «Kulturlivet mister kontakt med folket». Hva nå, fire år senere? Kanskje kulturlivet bare trengte litt tid på seg for å nå ut til folket?

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 49,- i måneden!

Ikke flere som bruker kulturen

La oss først se på tallene over hvor mange som bruker ulike kulturtilbud.

Når det gjelder «finkultur» som teater, museum og kunstutstilling, er tallene varierende (fig. 1). Teater holder stand, museum er stabilt, mens kunstutstilling synker. Når det kommer til de aller fineste sjangrene, altså opera og ballett, er bruken svakt stigende (fig. 2). For operaen er det imidlertid slik, viser tallene, at mens 55 prosent av dem som gikk i operaen i 1994 var ganske eller meget interessert i opera, så var tallet bare 35 prosent i 2016.

Mange har altså opplevd det samme som meg: Å sitte i operaen og kjede meg. Selv har jeg tatt konsekvensen og sluttet å gå i operaen, men alle er ikke som meg.

Når det gjelder mer «populær» kultur, som kino, konsert og idrettsarrangementer, er utviklingen noe annerledes (fig. 3). Idretten er stabil, mens både kino og konsert vokser.

For litteraturen er utviklingen interessant (fig. 4): Mens bruken av bøker er svakt økende, har folkebibliotekene sunket svakt i bruk siden 2004. I 2004 hadde 54 prosent av befolkningen brukt folkebibliotek de 12 siste månedene, i 2016 var tallet 46 prosent.

SSB spør også hvor interesserte folk er i ulike typer kultur. Hovedtendensen er tydelig. Interessen for finkultur som teater, kunstutstillinger og museum synker fra 1994 til 2016 (fig. 5). For teaterets del fra at 32 prosent var ganske eller meget interessert, til at 21 prosent er det, og for kunstutstillingenes del fra at 33 prosent var ganske eller meget interessert, til at 20 prosent er det. Det er store fall. Interessen for opera har på sin side vært stabil, mens ballett har sett en vekst fra at 7 prosent var ganske eller meget interessert i 2008, til at 13 prosent var det i 2016.

Interessen for populærkulturen er stort sett stabil (fig. 6). For folkebiblioteker og bøker er tallene imidlertid dårligere (fig. 7): Mens 62 prosent var ganske eller meget interessert i bøker i 1994, var tallet nede i 51 prosent i 2016. For bibliotekenes del gikk tallet fra 39 til 27 prosent, en dramatisk nedgang gitt hvor mye fokus det har vært på bibliotekene den siste tiden.

Les også intervju med kulturforsker: – Barn og unge velger vekk bibliotekene.

Så er vi altså der vi var for fire år siden: Kulturløftet har ikke vært i nærheten av å gi de resultatene sosialdemokratene har hatt visjoner om. Og de eventuelle borgerlige som drømmer om at alle til slutt skal bli så dannede at de går i symfonien, må foreløpig gi opp.

Konklusjonen skal strammes til enda et hakk: For hvordan er den gruppen som bruker kultur, og hvordan utvikler den seg? Det er nok mye man kan si om dem, blant annet at de er langt høyere utdannet, og at kulturbruk dermed er lagdelt slik som alle andre klasseskiller, men det er én ting som slår meg ved synet av de nye tallene: De blir stadig eldre.

Brukerne blir eldre

Jeg vil se på to grupper, de som er 16-24 år gamle, og de som er 67-79 år gamle, og trekke fram eksempler fra ulike felt. Det overrasker kanskje ikke at de eldre bruker stadig mer kultur, ettersom de lever lenger og har mer penger, men det er overraskende hvor stor endringen er.

Les også: Høyt utdannede gikk dobbelt så ofte på utstillinger i 1991.

Teater først (fig. 8): Mens 23 prosent av de gamle brukte teater i 1991, og tallet var 48 prosent for de unge, har gamlingene nesten tatt igjen de unge i 2016, med 44 mot 50 prosent. På andre finkulturelle felt, som kunstutstillinger, museer, opera og ballet, ser man samme utvikling.

Faktisk ser man den også i populærkulturen: Mens andelen eldre som gikk på konserter (fig. 9) var 31 prosent i 1991, så steg den til 51 prosent i 2016, mens de unge i samme periode sank fra 60 til 54 prosent. Andelen eldre som går på kino (fig. 10) har økt fra 10 til 40 prosent, mens de unge har ligget helt stabilt på 91 og 90 prosent.

Når man ser på antallet ganger folk går på kino, ser man imidlertid at de unge i praksis flykter fra kinosalen (fig. 11): Fra at de gikk på kino 12,2 ganger i året i 1991, til 4,3 ganger i 2016. Foreløpig går de eldre bare på kino 1,2 ganger i året, men det er opp fra 0,2 ganger i 1991.

Til slutt, i folkebibliotekene, som vel har et spesielt ansvar for unge, ser man samme utvikling (fig. 12): Andelen eldre som bruker bibliotekene har økt fra 27 prosent i 1991 til 42 i 2016, mens de unge har sunket fra 63 til 46 prosent. Og mens de eldre har økt antallet ganger de bruker biblioteket fra 3,2 til 4,3, har de unge sunket fra 7,3 til 4,1 (fig. 13). Det er en betydelig endring.

Vi velger en annen kultur

Gjør alt dette noe? Nei, med mindre man er sosialdemokrat eller insisterende dannelseskonservativ, trenger man ikke mene at det er et problem, utover at det er uklart hvor greit det er å bruke et stadig høyere antall milliarder på mål man ikke når.

Men selv om kulturinstitusjonene ikke når ut til hele folket, kan de likevel lage kultur av himmelstormende kvalitet. Selv om veksten kommer blant de eldre, betyr ikke det at en institusjon med stolte gråhårede i salen skal være noe mindre stolt. Og selv om folk ikke slutter seg til det offentlig finansierte og borgerlige kulturlivet, betyr ikke det at de blir kulturløse

Det er egentlig helt opplagt: Kultur er ikke bare Nasjonalmuseet. Kultur er så mye av det folk foretar seg for å ha det gøy, ha sterke opplevelser, bli inspirert eller bli opplyst at et statistikkbyrå aldri kan ha full oversikt over det, og at en politiker aldri vil kunne styre det. Og en annen ting som er like opplagt: Nå er vi øyeblikk på internett alle sammen, og der er det så mye … vel, av det meste at vi strengt tatt verken trenger å gå på kino eller konserter eller kunstutstillinger lenger.

Vi velger kanskje ikke den kulturen politikerne vil at «alle skal bli med» i, men vi velger kultur. Hvem er det et problem for? Ikke for publikum i hvert fall.

*Tall for bøker er hentet fra SSBs mediebarometer for 2016.

Les også: – Alle varselklokkene i alle landets folkebiblioteker må ringe.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden