Intervju

Retten til narkoreform

Narkotikaforbudet er ikke bare lite effektivt; det bryter med menneskerettighetene til millioner av mennesker over hele verden. Minerva har intervjuet Ethan Nadelmann.

Narkotikaforbudet er ikke bare lite effektivt; det bryter med menneskerettighetene til millioner av mennesker over hele verden. Minerva har intervjuet Ethan Nadelmann.

Den engelske versjonen av dette intervjuet kan leses her.

Ethan Nadelmann er en av pionerene i kampen for narkotikapolitikkreform, og har fra 1980-tallet og frem til idag vært blant USAs ledende kritikere av dagens politikk. Etter en akademisk karriere ved Princeton har Nadelmann viet seg til denne kampen, og er grunnlegger og leder av organisasjonen Drug Policy Alliance, en organisasjon som jobber for en narkotikapolitikk «grounded in science, compassion, health and human rights».

Minervas redaktør Nils August Andresen satte seg ned med Nadelmann under Oslo Freedom Forum, hvor Nadelmann deltok for å snakke om hvordan kampen for reform av narkotikapolitikken også handler om menneskerettigheter.

Du snakker om narkotikareform som et menneskerettighetsanliggende. Mange vil stusse over en slik vinkling. Hva mener du?

– Grunnleggende sett har menneskerettigheter å gjøre med frihet fra forfølgelse fra myndighetene eller andre for handlinger som ikke skader andre. Når mennesker mister jobb, eiendom eller frihet utelukkende basert på hva de velger å konsumere, er det også et spørsmål om et brudd på deres grunnleggende rettigheter.

– Så mye av utviklingen av strafferetten i Vesten har, i tråd med idealene fra opplysningstiden, handlet om å begrense strafferetten til å kriminalisere og straffe handlinger som skader andre – tyveri, ran og vold. Men så har vi dette massive unntaket når det gjelder rusmidler, som fører til en innesperring av mennesker i enorm skala over hele verden, for handlinger som ofte ikke skader andre overhodet, og som typisk er basert på frivillige interaksjoner.

Vi bidrar til å skape kaos i andre land.

– Dertil kan vi snakke om brudd på menneskerettighetene til bønder rundt om i verden, hvis forfedre har dyrket opium eller koka i tusener av år, og som opplever at jordbrukstradisjonene deres kriminaliseres. Vi kan snakke om brudd på menneskerettighetene til mennesker i Mexico, Latin-Amerika, Afghanistan eller Vest-Afrika, som opplever at kriminelle bander tar kontroll på grunn av forbudspolitikken.

Noen vil kanskje si at dette synet på strafferett og menneskerettigheter er i overkant liberalistisk. Det finnes jo også andre unntak fra denne utviklingen, andre handlinger og frivillige interaksjoner som er kriminalisert. Prostitusjon og gambling er typiske eksempler. Har du samme tilnærming til disse spørsmålene?

– Mitt grunnleggende syn på slike handlinger er at det er statens forpliktelse å minimere bruken av tvangsmidler så mye som det er mulig og som samtidig er forenlig med hensynet til befolkningens sikkerhet og helse.

– Jeg er ingen absolutist. Jeg er ikke en økonomisk liberalist, og ikke en ideologisk rettighetsliberalist: Det er et spørsmål om å finne den riktige balansen. Den beste ruspolitikken er den som kombinerer to hensyn: For det første å begrense de negative samfunnskonsekvensene av rus – avhengighet og død, sykdom og ødelagte familier og lokalsamfunn; og for det andre å redusere de negative konsekvensene av statens tvangsmidler, i dette tilfellet forbudspolitikk.

– Hva slags politikk er det så som treffer den rette balansen? Er det et totalforbud? Er det et total frislipp? Jeg tror ikke det. Men det er en politikk som reduserer sin avhengighet av strafferetten og rettsvesenet så mye som overhodet mulig, og som samtidig innretter seg på å ivareta befolkningens helse og sikkerhet.

Det er mange ulike argumenter for en ny tilnærming til rusfeltet. De siste årene er en av faktorene som har bidratt til å åpne opp debatten, en økende erkjennelse av at forbudet, for mange narkotiske stoffers vedkommende, og i særdeleshet for heroin, ikke bidrar vesentlig til å redusere forbruket. Hvilke argumenter tror du til syvende og vil være avgjørende for å endre opinionens forståelse av narkotikapolitikken – prinsipielle rettighets eller mer konsekvensetiske argumenter? Eller er det to sider av samme sak?

– Det kan være interessant å sammenligne med opphevelsen av alkoholforbudet i USA i 1933. Det var minst et dusin argumenter for å oppheve det: Du hadde argumentet om at forbudet førte til organisert kriminalitet og vold; du hadde argumentet om at forbudet undergrov respekten for loven; du hadde argumentet om at det ga perverse incentiver for ungdommer som begynte å se på smuglere som forbilder; du hadde argumentet om at forbudet stred mot grunnleggende individuelle rettigheter; du hadde argumentet om at forbudet førte til at alkoholen ble farligere, fordi den ble produsert ulovlig uten noen form for kontroll; du hadde argumentet om at forbudet var hyklersk, fordi loven ble brukt så mye hyppigere mot fattige enn mot rike.

– Men til syvende og sist var det argumentet som kanskje var mest virkningsfullt, det økonomiske argumentet; det var depresjonen. Da depresjonen rammet USA med full tyngde fra 1929 og i årene som fulgte, spurte folk seg selv: Hvorfor bruker vi milliarder av dollar på et forbud som ikke lar seg gjennomføre, når staten i stedet kunne tjent milliarder av dollar på å skattlegge den samme varen?

Ser du likheter i dagens situasjon, hvor mange land, og mange amerikanske delstater, står midt i store fiskale utfordringer?

– Det er mange likheter. Alle de samme argumentene som fantes for å oppheve alkoholforbudet, er der for å oppheve narkotikaforbudet idag. I tillegg har vi argumentet om hva som skjer syd for det amerikanske grensen, i Mexico og resten av Latin-Amerika: Vi bidrar til å skape kaos i andre land.

– Da resesjonen rammet oss for et par år siden, bidro det til å få fortgang i den tankeendringen som allerede var på vei. Både republikanske og demokratiske guvernører tar nå til orde for – og undertegner lover som har er ment å bidra til – å redusere omfanget av bruk av fengselsstraff. 2009 var det første året de siste 30 årene antallet innsatte i amerikanske fengsler gikk ned. Og ifjor gikk fangebefolkningen ned i over halvparten av de amerikanske delstatene. Så trenden er i ferd med å snu.

– Stadig flere, i California og andre delstater, bruker nå argumenter om at legalisering og påfølgende regulering av cannabis vil gi milliarder i skatteinntekter, og hundrevis av millioner i besparelser i politi- og rettsvesen. Et annet viktig argument er at legalisering ville gjøre at politiet kunne konsentrere seg om mer alvorlig kriminalitet, et viktig argument for mange som ellers er ambivalente i dette spørsmålet.

De fleste amerikanere følger ikke virkelig med på de internasjonale konsekvensene av vår ruspolitikk. Det typiske har vært å skylde på disse landene som sender sine narkotiske stoffer til oss.

Du nevnte Mexico. En av forskjellene mellom alkoholforbudet i USA – eller spritforbudet i Norge – i mellomkrigstiden og narkotikaforbudet idag er at det meste av den organiserte kriminaliteten, mafiavirksomheten og volden den gang skjedde hos oss selv. Idag skjer en så stor del av de negative virkningene av forbudet i andre land. Vi ser det ikke. I Norge snakker vi lite om disse internasjonale konsekvensene. Debatten begynner og slutter med den norske rusmisbrukeren, og inkluderer sjelden eller aldri den afghanske landsbybeboeren eller bonden, Taliban, korrupsjonen og volden. Er Vesten blinde for konsekvenser av vår politikk som finner sted andre steder? Og om det er tilfellet, hva kan vi gjøre for å bringe disse spørsmålene inn i debatten?

– Jeg er jo amerikaner, og landet mitt er notorisk likegyldig til det som skjer utenfor våre grenser. Vi er et stort land med et hav på hver side og bare to naboland, et selvinvolvert folk, omtrent som franskmenn, bare enda mer. De fleste amerikanere følger ikke virkelig med på de internasjonale konsekvensene av vår ruspolitikk. Det typiske har vært å skylde på disse landene som sender sine narkotiske stoffer til oss, å legge det moralske ansvaret på avsenderen og avsenderlandet, enten det er bonden eller smugleren.

– Dette er i ferd med å endre seg noe. Skjønt narkotikahandelen har hatt transnasjonale elementer i flere hundre år, har de transnasjonale kriminelle organisasjonene blitt mer markerte de senere årene. Stilt overfor transnasjonale kriminelle nettverk som driver med tvangsarbeid, menneskesmugling, annen smugling, og som spiller en stadig viktigere rolle, er det lettere å henlede oppmerksomheten på de internasjonale konsekvensene av ruspolitikken.

Både cannabis- og heroindebatten er i økende grad preget av debattanter som ikke diskuterer hvorvidt man skal avkriminalisere og regulere, men om hvordan man skal avkriminalisere og regulere. I Europa er det forbudet mot disse to stoffene som har størst negative samfunnseffekter i form av kriminalitet, straff og annen lidelse, og det er derfor forskere har vært så interessert i Sveits-modellen for heroinutdeling til registrerte heroinbrukere. Men i USA er sammensetningen av narkotikabruk annerledes, og noen av de største problemene knyttet til forbudet har å gjøre med kokainproduktet crack. Hva slags politikk ser du for deg for å håndtere kokain?

– Kokain og metamfetamin, som er sentralstimulerende midler, er de vanskeligste stoffene å håndtere regulatorisk. Utsiktene for å få en pragmatisk politikk overfor kokain er ikke veldig gode før vi har fått bredere folkelig oppslutning om en pragmatisk tilnærming til cannabis og opiater.

– La meg ta et par skritt tilbake og så svare på spørsmålet i en litt annen kontekst. Det er tre viktige elementer i en ny ruspolitikk, som har begynt å slå rot, og som i økende grad vil vokse frem, og som etter hvert vil bidra til å redusere de negative effektene av forbud:

Det første elementet er det avkriminalisering av oppbevaring til eget bruk, slik at ingen fengsles eller straffes for å ha rusmidler til eget bruk, så lenge de ikke skader noen, setter seg bak rattet på en bil eller lignende. Det vil altså være en variant av Portugal-modellen, som har vist seg å være vellykket, og som ikke har ført til noen økning i forbruk, men som har resultert i mindre rusrelaterte sykdommer, avhengighetsproblemer, kriminalitet og sløsing av politiressurser. Og det er en politikk som bør gjennomføres på hele feltet, inkludert sentralstimulerende midler som kokain og metamfetamin.

Det andre elementet er lovlig regulering av cannabis – altså, å behandle cannabis på en lignende måte som vi behandler alkohol, tilsvarende en streng alkoholregulering. Og husk at det store flertallet av alle illegale rusbrukere i verden bare bruker ett eneste illegalt rusmiddel, nemlig cannabis. I USA er halvparten av alle narkotikaarrestasjoner cannabisrelaterte. En lovlig, regulert omsetning av cannabis vil altså hjelpe de millioner av mennesker globalt, som typisk er mindre velstående, og i mange land typisk mørkhudede, som idag blir arrestert, fengslet eller på annet vis straffet for bruk av cannabis; og det ville gi betydelige skatteinntekter.

Forskning er nå mer eller mindre samstemt på dette feltet – heroinforeskriving er sikkert, det reduserer kriminalitet, reduserer helseskadene knyttet til heroinbruk, og øker ikke konsumet.

Det tredje elementet er det som nylig ble diskutert i Norge, og som trass midlertidige tilbakeskritt forhåpentligvis snart vil bli implementert her: Foreskriving av heroin til heroinavhengige. Debatten om dette spørsmålet er ikke lenger en faglig debatt: Forskning er nå mer eller mindre samstemt på dette feltet – heroinforeskriving er sikkert, det reduserer kriminalitet, reduserer helseskadene knyttet til heroinbruk, og øker ikke konsumet. Motstanden mot heroinassistert behandling er ikke grunnet i forskning.

– I mange land er politikere likevel nølende, og mange etterlyser mer forskning som en måte å utsette en smertefull politisk beslutning på. Danmark har nylig vist handlekraft i dette spørsmålet, og sagt at de ikke lenger vil vente på mer forskning, av tre grunner: For det første er forskningsgrunnlaget fra andre land allerede overbevisende. For det andre er det ingen grunn til å tro at dansker er så ulike sveitsere, tyskere eller nederlendere. Men for det tredje, og dette er et viktig poeng her, fordi det er viktige etiskes spørsmål knyttet til å fortsette med slik forskning når vi vet at gruppen som ikke får heroin – kontrollgruppen i en eventuell studie – vil ha høyere dødelighet enn gruppen som mottar heroin.

– Og for så å komme tilbake til spørsmålet ditt om kokain: Utfordringen – og etter min mening forpliktelsen til myndighetene – er å utforme en politikk som gir en legal adgang til stoffet til de tunge brukere og avhengige som er fast bestemt på å bruke stoffet hva enten det er lovlig eller ulovlig, på en måte som minimerer skaden som påføres dem så vel som samfunnet. Det kan innebære en modell basert på begrenset utgave av heroinassistert behandling.

– Det ville innebære at rekreasjonsbrukere fortsatt ville gå til det illegale markedet. Men husk at selv om rekreasjonsbrukere, de brukerne som ikke er avhengige, utgjør et flertall av brukerne for ethvert rusmiddel, står de for en mindre andel av konsumet. I mange land står ti prosent av alkoholkonsumentene for mellom 60 og 70 prosent av alkoholkonsumet. Hvis du kan flytte en stor andel av storkonsumentene over til et legalt marked, vil det innebære en dramatisk reduksjon i det markedet som kontrolleres av kriminelle, i Latin-Amerika, Afrika, Afghanistan, eller i USA og Europa. Det vil redusere profitten, makten og alle de negative konsekvensene av den feilslåtte forbudspolitikken.

– Dessuten er det slik at for kokain, som for andre stoffer, er det dosen som gjør at det blir en gift. Koka-te er ikke noe sterkere enn espresso, men er ekvivalent med å konsumere små mengder kokain. På slutten av 1800-tallet var det en vin i Europa, Vin Mariani, en Bordeaux-vin med en liten koka-tilsetning. Den var svært populær – paver, konger og keisere, sportsstjerner, alle drakk den. Så vidt vi vet, var den ikke noe mer avhengighetsskapende enn vanlig Bordeaux-vin. Coca Cola inneholdt kokain frem til 1900, og så vidt vi vet, var det heller ikke noe større cola-avhengighetsproblem da enn nå. Dette er i noen grad det argumentet Evo Morales, presidenten i Bolivia, bruker: Tillat produktene fra koka-planten, og regulerer heller styrken og bruken av de ulike produktene.

– For å oppsummere: For et hvert rusmiddel som idag er totalforbudt, og som er mindre farlig enn en kombinasjon av vodka og Redbull, bør vi finne en lovlig reguleringsform.

Hva er de største hindringene for ny politikk på dette feltet. Du har ofte snakket om de private fengslene i USA og de perverse incentivene de har, og lobbyvirksomheten de bedriver. Men i Europa er dette mindre fremtredende, vi har ikke de samme sterke økonomiske interessene her, og fengselsbefolkningen er ikke på langt nær så stor. Politiet kan fortsatt ha en interesse i å opprettholde lover som gjør at de får flere ressurser, eller som hjelper dem å bedre oppklaringsstatistikken. Men det virker som en av de viktigste problemene er at narkotikafeltet fortsatt er så sterkt preget av oppfatninger om moral og umoral at det er vanskelig å få til en god diskusjon om konsekvenser av de alternative tilnærmingsmåtene og reguleringsregimene.

Hvis du kan flytte en stor andel av storkonsumentene over til et legalt marked, vil det innebære en dramatisk reduksjon i det markedet som kontrolleres av kriminelle, i Latin-Amerika, Afrika, Afghanistan, eller i USA og Europa.

– Jeg ser fire hovedtyper av hindringer for en ny politikk: Uvitenhet, frykt, fordommer og profittmotiv.

Først: Uvitenhet. De fleste tror at illegale rusmidler er dramatisk mye mer skadelig enn alkohol og sigaretter, til tross for at de aller fleste forskere vil si at det ikke er slik. Men tobakk og alkohol er det vi kjenner, de er våre temmede rusmidler, og de andre er villdyr vi ikke kjenner. Slik uvitenhet er en stor hindring for reform.

For det andre: Frykt. Den kommer i to utgaver: For det første har de fleste foreldre et slags ønske om å putte barna sine i en boble, hvor de kan beskytte dem fra all verdens ondskap. De frykter at ikke bare narkotika, men til og med en debatt om narkotikapolitikk, kan gjøre at den boblen brister. Den andre frykten har å gjøre med synet på menneskenaturen. Hvis du mener at et stort antall mennesker er grunnleggende og fundamentalt sårbare for å bli rusmisbrukere, og derfor må bli beskyttet fra sin egen svakhet, er det lettere å ende opp med dagens politikk. Noen frykter at Norge eller USA vil ende opp som Sodoma og Gomorra om vi legaliserer narkotika.

For det tredje: Fordommer. Det du kaller oppfatninger om moral og umoral, ville jeg kalle fordommer. Det er mange gode holdninger involvert her, fordi holdningene bak ønsket om å motarbeide rusmisbruk og rusavhengighet er gode: selvkontroll og ansvar, indre styrke og disiplin. Men når man føler seg tvunget til gjøre sin egen moralfølelse om til lov, slik at den påtvinges andre som kanskje har andre grenser, slutter denne moralfølelsen å være moralsk, og transformeres til en form for fordom. Og dertil er narkotikaspørsmålet – skjønt dette kanskje er mindre fremtredende i Norge enn i mange andre land – ofte tett knyttet til rasespørsmål, rasisme, frykt for innvandrere og for mørkhudede. I USA, og i mye av den vestlige verden, anvendes narkotikalovgivningen på en måte som en fryktelig slagside i forhold til hudfarge, særlig når det gjelder hvem som ender opp i fengsel.

Til sist er det profittspørsmålet. I USA er det snakk om det fengselsindustrielle komplekset. Og kanskje burde jeg her legge til et femte element, som ikke er så meget profittjag som ønsket om makt. I USA har påtalemakten fått enormt stor makt, i hvordan loven utformes og anvendes. Påtalemakten har derfor blitt en av de viktigste hindringene for å få på plass sprøyteprogrammer for heroinister og andre skadereduserende tiltak. Dette er veldig annerledes enn i Europa, hvor politiet i mange land har vært pådrivere for tiltak som heroinassistert behandling. Gjelder det også i Norge?

Nei, ikke i det hele tatt. Politiet i Norge er nok fortsatt en av hindringene for å få på plass heroinassistert behandling.

– I Sveits, derimot, var politiet en viktig pådriver her. Og i Tyskland sto politisjefene i de største byene frem i Der Spiegel alt for femten år siden og støttet heroinassistert behandling. Hvorfor? Fordi det fra deres perspektiv ville redusere det illegale markedet, antallet vinningsforbrytelser begått av narkomane, og det ville være positivt for politiets forhold til helsevesenet.  Så i mange europeiske land har politiet vært en viktig pådriver, og jeg tror en endring må skje i Norge i politiets holdning for at man skal lykkes med å få dette på plass her.

Hvis vi ser fremover: Er du optimistisk? Vil vi lykkes med å få på plass narkotikareform? I USA ser vi stadig nye cannabisinitiativ og –folkeavstemninger. Nylig har vi sett latinamerikanske presidenter snakke åpent om legalisering. Hvor er vi på vei?

– Budskapet visepresident Joe Biden ga da han var i Mexico og Honduras i mars, og som president Obama gjentok på toppmøtet i Organization of the Americas i Cartagena, var at amerikanske myndigheter nå støtter en debatt om legalisering, og er villige til å se på områder der amerikansk narkotikapolitikk gjør mer skade enn gavn. Det er en ny uttalt politikk.

– Under overflaten gjør USA imidlertid fortsatt alt landet kan for å stoppe denne debatten. Men formelt anerkjenner altså myndighetene at det er en legitim debatt. Og denne endringen har åpnet opp et nytt rom for virkelig debatt i Latin-Amerika.

Du nevner Joe Biden. For et par uker siden, i opptakten til at Obama gikk ut å ga sin støtte til homofile ekteskap, snakket Biden om hvordan TV-serien Will & Grace hadde vært med på å endre hvordan folk tenker på homofile. Tror du vi om noen år får se Biden snakke om hvordan The Wire endret måten vi ser på narkotikapolitikken på? Eller mer generelt: Hva er de viktige drivkreftene som kan endre hvordan folk oppfatter narkotikapolitikken og narkotikabrukere?

– For et år siden lovpriste justisminister Eric Holder The Wire, og sa at han ønsket seg en ny sesong. David Simon, skaperen av serien, svarte at han var rede til å gå i gang med en ny sesong, dersom justisdepartementet tilsvarende var rede til å revurdere det misforståtte, ødeleggende og de-humaniserende narkotikaforbudet.

For et hvert rusmiddel som idag er totalforbudt, og som er mindre farlig enn en kombinasjon av vodka og Redbull, bør vi finne en lovlig reguleringsform.

– Men når vi snakker om Will & Grace, er det en slående likhet mellom kampen for rettigheter for homofile og kampen for cannabisreform. For det første er grunnprinsippet lignende. For noen år siden snakket jeg med Barney Frank, et homofilt kongressmedlem som også er positivt innstilt til narkotikapolitikkreform. På vei ut av kontoret hans sa jeg: ”Du vet at det samme prinsippet gjelder både for homofile rettigheter og marijuanareform?” Han så på meg og spurte hva jeg mente. Jeg sa: ”Vel, ingen bør straffes for hva de putter i munnen, hva enten det er en joint eller en penis.” Frank lo av det – og jeg tror han er enig. Prinsippet er retten til å få være i fred og ikke bli demonisert og kriminalisert for personlige valg.

Det høres ut som et sitat fra Det nye testamentet: Det er ikke det som går inn i munnen som gjør mennesket urent, men det som kommer ut.

– Den andre likheten er betydningen av at folk kommer ut av skapet, både kjente mennesker og vanlige mennesker. I kampen for homofile rettigheter begynte det å skje i økende grad etter at vi ble rammet av AIDS-epidemien. Krisefølelsen det skapte gjorde at veldig mange begynte å snakke ut. For 40 år siden kjente alle i USA en homofil. De bare visste ikke at de kjente dem. Derfor var deres forestillinger om homofile formet av det de leste og så i aviser og i mediene, av karikaturene eller av historiene om dem som ble arrestert på herretoaletter, eller av de flamboyante homofile.

– I dag kjenner alle i USA en homofil, og de vet at de gjør det. Det kan være en fetter, en kollega, sjefen deres – og det er normalisert, og tanken om å diskriminere dem blir mer og mer illegitim. Tilsvarende kjenner alle i Norge idag en cannabisbruker – og kanskje brukere av andre illegale rusmidler. Men de vet fortsatt ikke at de gjør det. Derfor er deres forestilling om den illegale rusbrukeren fortsatt tatt fra mediene, og bygget på dem som arresteres, på dem som blir avhengige, på de dramatiske bildene man ser på TV.

– Men dette er i ferd med å endre seg. For 30 år siden var homofile i amerikanske komiserier stort sett nettopp flamboyante. For 10 år siden var vi kommet til Will & Grace. Idag er homofile alminnelige karakterer som tilfeldigvis er homofile. Det er tilsvarende med cannabis. For 30 år siden var det Cheech & Chong. Men idag er marihuana i økende grad bakgrunnsstøy. Det finnes knapt nok en sitcom i USA de siste 15 årene som ikke har hatt en episode som har omhandlet ”medical marijuana”. Så en tilsvarende endring er i ferd med å skje. Hvis du ser på meningsmålinger, vil du se at fra 2006 til 2010 vokste støtten for cannabislegalisering enda raskere enn støtten for homofile ekteskap.

I mange europeiske land har politiet vært en viktig pådriver, og jeg tror en endring må skje i Norge i politiets holdning for at man skal lykkes med å få dette på plass her.

– Politikerne har kanskje ikke tatt lederskap ennå. Men opinionen er i endring. Så jeg forblir optimistisk. Og om få år – jeg tipper delstaten Washington vil være først ute – vil en guvernør gjøre det samme for marihuanalegalisering som New Yorks guvernør Andrew Cuomo gjorde for homofile ekteskap ifjor, da han sendte et lovforslag om homofilt ekteskap til delstatssenatet. Og for meg vil det telle som en stor seier for menneskerettighetene til alle de menneskene som idag jaktes av politiet, fengsles og straffes bare på grunnlag av hvilke stoffer de velger å putte i kroppen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden