Rettferdige, frie markeder

John Tomasi vil forene liberalisme og sosialdemokrati og kalle det ”markedsdemokrati”. Det kan minne om Norge, men vi har ikke trengt teoriene for å komme dit.

Publisert

John Tomasi vil forene liberalisme og sosialdemokrati og kalle det ”markedsdemokrati”. Det kan minne om Norge, men vi har ikke trengt teoriene for å komme dit.

Kan man forene Hayek og Keynes, liberalister og sosialdemokrater, i en omforent politisk-filosofisk teori? I norsk politikk er det jo nå slik at liberalister stort sett omfavner både en betydelig velferdsstat, regulering av markeder og en viss grad av paternalistisk påvirkning av menneskers liv, mens sosialdemokrater tyr til markeder, handel og individuelle rettigheter, også sterke eiendomsrettigheter, for å nå sine mål. Kanskje er det derfor ikke så umulig.

John Tomasi, professor ved Brown University, har med boken «Free Market Fairness» satt seg fore å  fusjonere to av de filosofiske hjørnestenene i henholdsvis liberalismen og sosialdemokratiet, ved å kombinere Friedrich Hayeks økonomiske frihet og John Rawls’ sosiale rettferdighet, i et program han kaller «markedsdemokrati». Hayeks eiendomsrettigheter og spontane orden ligger i bunn, men suppleres med Rawls’ vektlegging av demokratiske institusjoner som oppfattes som rettferdige og legitime av befolkningen. For å aksepteres, må institusjonene være designet slik at fordelene ved dem kommer alle, og spesielt de mest trengende, til gode. Som hos Rawls, blir det i denne teorien avgjørende at de minst bemidlede har mest mulig, og mindre viktig at andre har relativt mye mer. At de med minst skal ha mest mulig, trumfer imidlertid ikke andres grunnleggende, individuelle rettigheter. Rettighetene setter menneskene i stand til å leve frie liv.

Men rettighetene, inkludert eiendomsretten, må veies mot andre rettigheter og mot andres rettigheter. Økonomien kan, som ytringsfriheten, i følge Tomasi reguleres gjennom nøye juridisk vurdering av fordeler og ulemper. Dermed, mener han, kan det finnes en balanse der reguleringene verken er for få, slik at mulighetene til meningsfulle liv for alle undergraves av noens handlinger, eller for mange, slik at myndighetene underminerer det personlige ansvaret og dermed meningsfulle liv. Hovedstrategien for å løfte de svakeste er likevel økonomisk vekst skapt av økonomisk frihet.

Heller enn å jakte det perfekte, må vi forsøke å rette på de problemene vi ser rundt oss, med små og stadige skritt, ikke med mål om å nå frem, men om å realisere stadig mer av det potensial som finnes.

Unødvendig teoriØkonomen Tyler Cowen, selv moderat liberalist, hevder boken er blant de beste arbeidene innen liberalistisk filosofi noensinne. Det er en sterk overdrivelse, selv om boken fortjener lesere. Tomasi har en rekke viktige innsikter og et overordnet syn på målet for politikk som undertegnede deler. Spesielt er hans påpekning av at liberalismen grunnleggende sett er sosial, god. Dette er en faktor motstanderne ofte har undervurdert og forsvarerne ofte tar for gitt. Som helhet oppleves hans teori likevel som noe unødvendig.

Det er to grunner til det. For det første har liberale og liberalistiske tenkere lenge kombinert ønskene om frie markeder og rettferdige resultater, også når frie markeder ikke automatisk leder til rettferdighet. Liberalere har i hvert fall siden Adam Smith vektlagt markedsøkonomiens løfting av de svakeste og at markedsøkonomi må kombineres med velferdstiltak og annen omfordeling fra rik til fattig. At Tomasi forener kapitalisme og omsorg for de svakeste er dermed lite originalt (selv om vi fortsatt leter etter mer hensiktsmessige måter å få til dette i praksis på).

For det andre vil en slik altomfattende teori som Tomasi tar til orde for, møte de samme vektige innvendingene som Rawls har møtt, først og fremst fra Amartya Sen. Samfunnet har ikke én oppfatning av rettferdighet, og oppfatningen er enda mindre kommet til bak et Rawlsiansk slør av uvitenhet. Rettferdighet har mange dimensjoner og ses forskjellig fra person til person eller fra tid til annen, og det blir derfor fåfengt å forsøke å lage perfekte institusjoner som kan skape en omforent «rettferdighet». Heller enn å jakte det perfekte, må vi forsøke å rette på de problemene vi ser rundt oss, med små og stadige skritt, ikke med mål om å nå frem, men om å realisere stadig mer av det potensial som finnes. Jeg deler grunninnstillingen til Tomasi om at både markeder og legitime institusjoner er viktig, men han mister meg når teorien blir for idealisert og mister fotfeste i den virkelige verden, med de begrensninger den setter for hva som er politisk mulig.

Sens metodeDet norske samfunnet befinner seg på mange måter innenfor det kontinuum der Tomasi vil ha oss, i en symbiose mellom frie markeder og institusjoner som ivaretar våre interesser på de områdene der markedene ikke alene gir rettferdige resultater. Men vi er kommet dit uten at noen har satt opp en teori for hvordan det hele skal gjøres og gjennomføres. Snarere er dagens samfunn blitt til gjennom Sens metode, stadige små endringer som er blitt til gjennom konkurranse og samarbeid mellom forskjellige interesser og ideer.

Dette er veien videre også.