Bøker

Revolusjonens barn

Også de "gode" og undertrykte kan begå grusomheter, skriver Aga Sadlowska.

Bilde: Omnibus forlag

Ny bok minner oss om at kravene om ensretting og renselse – og brutaliteten det fører til – er det samme hos ytre venstre som hos ytre høyre.

NY BOK

  • Revolusjonens barn
  • Politiske utopiers makt i Norge: Venstresiden mellom demokrati og diktatur 1911-2018
  • Frode Fanebust, Stéphane Courtois, Antonio Elorza m.fl
  • Omnibus forlag, 2019

Jeg har bestandig latt meg provosere av at kommunistiske symboler ikke blir møtt med de samme sanksjonene som nazistiske og fascistiske. Det samme synes å gjelde romantisering av politisk vold i en rød kontra en brun drakt. Ansvarlig for denne ubalansen synes å være en fortelling som er utbredt i det offentlige ordskiftet i Vest-Europa:

At de grusomme venstreorienterte regimene som har preget det 20. århundret, og som fortsatt utspiller seg noen få steder i verden, nærmest har vært arbeidsuhell, en forvrenging av røde ideer som, i motsetning til de hatefulle brune, er iboende gode.

Ifølge forfatterne bak den nye boka Revolusjonens barn sitter den samme ubalansen i røttene til den demokratiske venstresida i Vesten, også i Norge. Den har preget oppgjøret flere sentrale skikkelser i Arbeiderpartiet har tatt med partiets tilknytning til Komintern og lojaliteten til Sovjetunionen: selv om lederstilen i øst var dårlig og resultatene utilfredsstillende, var utopien fortsatt et verdig mål å strebe etter.

Forfatternes prosjekt er å forklare hvordan den venstresida som vi i dag kjenner som demokratisk gjennom store deler av historien kunne la seg inspirere av revolusjonære bevegelser og se bort fra deres grusomhet. En grusomhet som har krevd blodige ofre, fra den franske revolusjonen via mer moderne kommunistiske regimer som Sovjetunionen og Maos Kina til ekstrem islamisme som den demokratiske venstresida, ifølge forfatterne, for ofte viser unnfallenhet overfor.

Selv om boka bidrar med mange innsikter om hvordan venstresidas svermeri for totalitære regimer og voldelig fanatisme kunne oppstå, gjør den – ved å vise hvordan vestlige intellektuelle har lukket øynene for virkeligheten – det enda vanskeligere å forstå romantiseringen av politisk vold og immuniteten for fakta.

Det er skremmende aktuelt å lese om hvordan radikale strømninger kan stimuleres av dem som har politisk interesse av å gjøre det.

Fire forfattere bidrar med hver sin tekst: Stephane Courtois om den franske revolusjonen og den revolusjonære kommunistiske ideen, Torgrim Titlestad om revolusjonære strømninger innen norsk venstreside fra 1911 til 1933, Frode Fanebust om samme tema, men etter andre verdenskrig, og til slitt Antonio Elorza om totalitarisme og totalisme med islamisme som modell.

Ifølge markedsføringen er Revolusjonens barn banebrytende fordi den stiller venstresida til ansvar for usmakelige forbindelser. Det stemmer ikke helt: Bård Larsen har skrevet side opp og side ned med kronikker samt boka Idealistene om den norske venstresidens svermeri for totalitære sosialistiske regimer og lek med udemokratiske ideer.

Men boka kommer på et veldig passende tidspunkt. For selv om tidsperspektivet i Revolusjonens barn strekker seg så langt tilbake i tid som til den franske revolusjonen, er den meget aktuell i en tid der radikale tankesett til både høyre og venstre igjen løfter sitt hode, og det offentlige ordskiftet preges av en sterk polarisering.

For eksempel er det skremmende aktuelt å lese om hvordan radikale strømninger kan stimuleres av dem som har politisk interesse av å gjøre det. Om Kominterns støtte til revolusjonære krefter utenfor Sovjetunionen skriver Torgrim Titlestad at: «’Moskva-gullet’ ble brukt til å nøre oppunder en kunstig stimulans til klasekampfanatisme og førte til en unødvendig skjerping av samfunnsmotsetninger i hele Europa.» Det er ubehagelig å lese i dag, i lys av det vi vet om russiske bidrag til både europeisk og amerikansk polarisering.

Boka er lettlest, selv om den er spekket med navn, datoer og historiske hendelser. Flere av opplysningene som kommer frem er nokså oppsiktsvekkende for den jevne leser. Hvem skulle tro at Einar Gerhardsen smuglet gullmynter og smaragder på Kominterns befaling? Revolusjonsromantikkens absurditeter ofte er presentert med en ironisk og sarkastisk tone, spesielt i Frode Fanebusts fremstilling av den norske venstresidas totalitære trekk etter 1945.

I tillegg til detaljerte historiske skildringer kretser tekstene rundt to konsepter, som synes å være de bærende stolpene i et totalitært tankesett: ensretting og det nye mennesket.

Ensretting handler om lojalitet og underkastelse. I Revolusjonens barn påpeker Stephane Courtois at arven etter den franske revolusjonen består blant annet av det revolusjonære kravet om meningsuniformitet og lojalitet. I en tid der man kjemper for den nye orden er det nemlig ikke tid til nøling og uenighet. Torgrim Titlestad identifiserer Lenins kommunistparti som det første fullstendig totalitære partiet i verden. Det kommer til uttrykk i tre monopoler: monopol på politisk makt, utvikling av ideologi, og til slutt monopol på økonomiske ressurser.

Både mellomkrigstidens Arbeiderparti, Tron Øgrims og Pål Steigans SUF og NKP lot seg inspirere av Lenins «demokratiske sentralisme», som foreskrev at debatt innad i partiet kan finne sted innen et vedtak er fattet – etter det gjelder lydighet. Frode Fanebust påpeker at den demokratiske sentralismen i praksis ble nesten alltid mer sentral enn demokratisk.

Paradoksalt nok gledet den sosialistiske fredsbevegelsen seg da Maos Kina lagde seg en atombombe.

Ut av denne enigheten skulle det nye mennesket vokse frem. Tanken om at noen mennesker er bedre enn andre finner forfatterne allerede i Robespierres konsept om Dyden, som noen mennesker besitter, og andre ikke. Robespierre sa rett ut at den kun var de førstnevnte som var autentiske representanter for folket, og som var borgere berettiget til beskyttelse.

For Trotskij handlet det om å skape et overmenneske på biologisk nivå: ikke bare skulle instinktene endres og hjernene tilpasses regimets formål, men også kroppen skulle bli mer harmonisk, bevegelsene mer rytmiske, stemmen mer melodisk.

For å praktisere denne menneskelige ingeniørkunsten hadde man i Sovjetunionen ideologiske skoler. De tok imot studenter fra utenlandske kommunistpartier, og var frekventert også av skandinaver. Også Maos kulturkamp, som SUF trykket til sitt bryst, handlet om å skape det nye mennesket. Forfatterne fremhever at det å skape det nye mennesket handler om renselse. Det gamle skal vekk, og de som ikke vil renses kan ikke tolereres.

Det handler om nasjonal renhet og rase hos de ene, internasjonalisme og klasse hos de andre.

Det er ikke vanskelig å se et grunnlag for rettferdiggjøring av revolusjonære grusomheter i dette tankesettet. I Norge ble revolusjonens ild aldri tent. Men i Revolusjonens barn er det dokumentert at heller ikke norsk venstreside var fremmed for å karakterisere klassemotstandere som djevler, kjeltringer, umennesker og blodsugere, og at Lenins eller Maos terror ikke stod i veien for samarbeid så lenge det ideologiske fellesskapet var til stede. Paradoksalt nok gledet den sosialistiske fredsbevegelsen seg da Maos Kina lagde seg en atombombe. Senere, på 2000-tallet, uttrykte de støtte til selvmordsbombere i Irak, siden hensikten var å få USA til å trekke seg ut.

Man kan ikke unngå å bemerke at de to stolpene og den avhumaniseringen og utrenskingen av politiske motstandere som ofte har utspilt seg under hvelvet de bærer ikke er veldig forskjellig fra ytre høyre til ytre venstre. Det handler om nasjonal renhet og rase hos de ene, internasjonalisme og klasse hos de andre. Men brutaliteten som skapes gjennom krav om ensretting og renselse, er den samme.

Det er verdt å huske på, siden ytre høyre og ytre venstre alltid har likt å gjøre et stort poeng av innbyrdes hat og forakt. Torgrim Titlestad påpeker at det sovjetiske terrorveldet først ble et problem for Arbeiderpartiet da Stalin signerte avtalen med Hitler i 1939.

Revolusjonens barn er nyttig lektyre i polariseringens og identitetspolitikkens tidsalder. I en virkelighet der man, ofte på et sviktende grunnlag, er rask til å dele menneskeheten i de undertrykkende og de undertrykte, de onde og de gode, kan bokas oppgjør med voldsromantikken og revolusjonssvermeriene tjene som en påminnelse om at også de undertrykte og gode kan begå grusomheter.

Samtidig gir det selvsamme innholdet i boka en grunn til å tvile på om det hjelper.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden