Debatt

Ridderne av Kongens bord

Bilde: Sandberg/Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0

St. Olavs orden gis først og fremst til gamle, mannlige akademikere, og sekundært til folkekjære artister. Har vi ikke bedre folk å slå til riddere, bør ordenen heller legges ned.

Hvert år utnevner Kongen en del personer til riddere eller kommandører av St. Olavs orden. Noen ytterst få – stort sett kongelige og statsoverhoder – får Storkorset. Disse er holdt utenfor i nedenstående oversikt. I perioden 2010–nov. 2017 er det 187 privatpersoner som har mottatt denne orden. Det blir en ny ridder omtrent hver annen uke. Kjønnsfordelingen er 82 prosent menn og 18 prosent kvinner. I denne perioden på åtte år er yrkessammensetningen slik:

  • Professorer og andre akademikere: 75
  • Direktører og andre ledere: 27
  • Kunstnere: 35
  • Offiserer: 6
  • Andre yrker: 44

Statuttene for St. Olavs orden sier at den kan tildeles personer som «belønning for utmerkede fortjenester for Norge og menneskeheten». Jeg vet ikke hva denne formuleringen betyr i klartekst, men det fremstår uansett som svært strenge krav. Omtrent på Nobel-pris-nivå. Legg merke til at det står «og» og ikke «eller». Det betyr at ordensmottagerne skal ha utført noe som gavner menneskeheten.

Det er grunn til å spørre om det i det hele tatt er noen av dem som har fått denne orden som tilfredsstiller dette kriteriet. Det er vel derfor Ordensrådet ikke følger statuttene, for noen må jo få denne ordenen.

Hva hun på det tidspunktet hadde utført til gavn for fedrelandet og menneskeheten er det ingen som vet.

Det spørs om ikke listen likevel er lagt vel lavt. Det er i hvert fall mange odde tildelinger i denne perioden, som Dan Børge Akerø, de tre medlemmene i A-ha, og Jahn Teigen. Fra tidligere år kan man nevne Ole Gunnar Solskjær, Åge Aleksandersen, Sissel Kyrkjebø og Sven Nordin. St. Olav er blitt folkelig! Norske borgere som får ordenen skal ifølge Statuttene få den for sitt virke i Norge. Flere av de nevnte har vært mest i utlandet.

I 2004–05 mottok 15 medlemmer av regjeringen Bondevik – herunder Erna Solberg – denne orden, etter at statuttene ble utvidet til å gjelde automatisk for regjeringsmedlemmer som hadde sittet en viss periode. Bondevik selv fikk naturligvis Storkorset.

Det er visstnok ukjent hvem som tok initiativet til denne endringen. Uansett er det ubegripelig at statsrådene valgte å motta ordenen. Et ekte uttrykk for forfengelighet var det dog. Den etterfølgende rødgrønne regjeringen sa ved tiltredelsen at de ikke ville motta noen orden, og bravo til dem for det.

Felles for mange av ordensmottagerne er at de ikke har gjort annet enn å utføre jobben sin til alles tilfredshet.

Da Haakon giftet seg med Mette Marit fikk hun Storkorset av St. Olav av sin svigerfar. Hva hun på det tidspunktet hadde utført til gavn for fedrelandet og menneskeheten er det ingen som vet. Statuttene sier at prinser og prinsesser med arverett til tronen skal få ordenen på sin myndighetsdag. Mette Marit fyller ikke dette kriteriet, så tildelingen må kanskje sees som en preemptive strike, på linje med Nobels fredspris til Obama.

Felles for mange av ordensmottagerne er at de ikke har gjort annet enn å utføre jobben sin til alles tilfredshet. Mange har selvsagt utført den slik at de har bemerket seg mer enn  andre i samme yrkeskategori. Men få har så vidt jeg vet, gjort noe helt ekstraordinært og strålende; en virkelig bragd utført i eller på siden av jobben – til gavn for Norge eller menneskeheten.

Professorer og direktører som befolkningen ikke engang kjenner (utover en engere krets av innvidde), har blitt ridder og kommandør av St. Olav. Jeg regner meg selv som godt oppdatert i norsk samfunnsliv, men det er mange personer på listen jeg ikke vet hvem er. Bør ikke samfunnsengasjerte norske borgere vite hvem de er, som har utmerket seg slik at de er skikket til å motta en orden som belønning for «utmerkede fortjenester for Norge og menneskeheten»?

Dersom de har vært eksepsjonelt dyktige i jobben sin, så er det dessuten grunn til å anta at de får sin anerkjennelse og påskjønnelse på annen måte – både i sitt eget fagmiljø, og, ikke minst, pekuniært. Da trenger de ingen orden i tillegg.

En orden som først og fremst gis til medlemmer av akademikerstanden, og hvis eneste modernisering utgjøres av kjendisartister, er både for elitisk og for folkelig på samme tid.

Finnes det ikke tilstrekkelig med kandidater som faktisk har gjort «utmerkede fortjenester for Norge og menneskeheten», bør ordenen heller legges ned. Men dersom Ordensrådet allikevel skal se bort i fra dette kravet, kunne det heller godt utvide sin horisont Hvis det fortsatt skal brukes som rettesnor at personen har utført sin vanlige jobb på en utmerket måte – noe som altså har vært praksis – bør snarest sykepleiere, lærere, industriarbeidere og bussjåfører snarest bli slått til riddere. Her er det mye å ta igjen.

Selv om ingen av dem fyller kriteriene, så er de likevel på linje med alle de akademikere, kunstnere og statsansatte som har fått ordenen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden