Kultur

Ritualutredning om litteraturpolitikken

BOKBRANSJEN: Utredningen av Oslo Economics er tilnærmet verdiløs som saklig grunnlag for litteraturpolitikken. Konklusjonene er ren synsing og rapporten overser viktig bakgrunnsstoff.

BOKBRANSJEN: Utredningen av Oslo Economics er tilnærmet verdiløs som saklig grunnlag for litteraturpolitikken. Konklusjonene er ren synsing og rapporten overser viktig bakgrunnsstoff.

Det er åpenbart for alle som følger med at norsk bokbransje og litteraturpolitikk står overfor store utfordringer i årene framover.

Naive sjeler kunne tro at dette var bakgrunnen for at Kulturdepartementet i høst satte i gang to utredninger for å forbedre informasjonsgrunnlaget for en framtidsrettet litteraturpolitikk. De korte tidsfristene, noen få måneder, ga imidlertid klare signaler om noe annet. Det var meget komplekse problemstillinger som skulle utredes, og ytterst urealistisk å forvente noe særlig av saklig verdi, noe vi sa fra om på forhånd (innlegg i Dagens Næringsliv 17. oktober i fjor).

Det er tidligere gjennomført en rekke analyser av norsk bokbransje og litteraturpolitikk. Med ganske få unntak er alt dette fullstendig oversett.

Vi har gjennomført flere utredninger om norsk bokbransje og litteraturpolitikk og mener derfor å ha et godt grunnlag for en slik påstand. Nå foreligger en av utredningene, og den bekrefter dette til fulle — rapporten leverer lite av saklig verdi. Vi ser her bort fra en juridisk betenkning i forbindelse med fastprisordninger og beslektede reguleringer, som er både velskrevet og informativ.

Manglende bakgrunnskunnskaper
Det er tidligere gjennomført en rekke analyser av norsk bokbransje og litteraturpolitikk av betydelig relevans for utredningens problemstillinger. Det er også etter hvert en god del internasjonal litteratur på området. Med ganske få unntak er alt dette fullstendig oversett av utrederne.

Mest påfallende er det at de ikke har gjort seg nytte av analysene og informasjonsgrunnlaget en finner i evalueringen av bokavtalen av 2005.

Utredningen om norsk bokbransje ved tusenårsskiftet fra 2002 burde heller ikke være uten interesse, spesielt de konkrete forslagene til endringer i litteraturpolitikken. Det gjelder blant annet forslaget om å la medieeierloven også omfatte bokbransjen, slik at Eierskapstilsynet får ansvar for å overvåke konsentrasjonsutviklingen og eierskapsforholdene på linje med det som gjøres for andre medier.

Og hadde utrederne satt seg inn i kunstnerundersøkelsen 2006, ville de kunne presentere mer korrekt informasjon om forfatterne her i landet (s. 10-11).

De har også oversett en etter hvert ganske betydelig norsk og internasjonal litteratur om prissystemer for bøker. Hadde de ikke gjort det, ville de funnet at det er svært få indikasjoner på at faste bokpriser er overlegne frie priser (eller omvendt) litteraturpolitisk. Dette er viktig informasjon om et hovedelement i norsk litteraturpolitikk og et hovedtema i utredningen.

Bra for bokbransjen, bra for Norge?
Hovedhensikten med utredningen var å analysere hvor effektive de ulike virkemidlene er. Hvordan effektivitet skal defineres, sier mandatet ingen ting om. Det må derfor være en sentral oppgave for utrederne å si noe om, ellers vil jo analysen henge i luften, eventuelt vil den bli en ullen masse uklarheter.

En nærliggende definisjon på effektivitet er hvor mye hvert virkemiddel gir igjen per krone i form av måloppfyllelse, for eksempel antall titler eller antall solgte eksemplarer.

I stedet kan det se ut som om rapporten legger verdiskapingen i bokbransjen til grunn som kriterium for effektivitet, jf s. 5 og 67. Det som er bra for bokbransjen er altså bra for Norge? Neppe alle vil være enige i at dette er et naturlig kriterium for litteraturpolitisk effektivitet.

Det kreves i hvert fall en klargjøring av hvilke koblinger det er mellom bransjens verdiskaping, virkemidlene som brukes og målene en søker å realisere. Slik klargjøring foretas ikke. Noen steder trekkes også boklesing inn som en komponent i et slags utvidet verdiskapingsbegrep (s. 5). Det er en analytisk tilnærming som også krever nærmere klargjøring dersom det skal være til noe som helst nytte. Men dette gjøres heller ikke.

Hva som ligger i resultatet, og hvordan de har kommet fram til det, er ubegripelig for oss.

På dette grunnlaget gjennomføres det en slags teoretisk analyse, med et hovedresultat som i sammendraget er presentert som: ”Samlet sett synes virkemidlene på et prinsipielt grunnlag i hovedsak å være effektive.” (s. 5) Hva som ligger i resultatet, og hvordan de har kommet fram til det, er ubegripelig for oss, selv om vi kjenner det internasjonale litteraturøkonomiske litteraturen godt og regner oss for rimelig oppegående når det gjelder økonomiske analyser.

På side 67 får vi også vite at: ”… kulturpolitiske hensyn som ikke fanges opp i et samfunnsøkonomisk overskuddsmål, blir ikke primært gjenstand for diskusjon.” Vi får imidlertid ikke vite hvilke kulturpolitiske hensyn som fanges opp og hvilke som faller utenfor, eventuelt om de blir diskutert sekundært, hva nå det måtte bety. Dermed vet vi heller ikke hva analysen egentlig omfatter og hvilken begrensning den har.

Kvantitet = kvalitet?
Med to spektakulære unntak gjøres det ikke noe forsøk på å belyse koblinger mellom virkemidler og målstørrelser empirisk. Vi ser da bort fra trivielle sammenhenger som at flere stipendier gir flere titler og momsfritak gir større omsetning.

Det ene unntaket er påstanden om at kvaliteten på norsk skjønnlitteratur har økt fordi det kjøpes inn mer gjennom de ulike innkjøpsordningene. Hvorfor det er en rimelig tolkning, sies det ingen ting om. Hvis det var slik at bevilgningene ble gitt etter en forhåndsvurdering av hvilke titler som holdt høy kvalitet, eller bevilgningene ble brukt bare i den grad en hadde titler med høy nok kvalitet, kunne det ha noe for seg.

Men så vidt vi vet er det ikke slik det fungerer. Her som ellers er det vel slik at bevilgende myndighet får til disposisjon et bestemt beløp uten å kjenne kvaliteten på titlene som skal kjøpes inn, og beløpet brukes i sin helhet. Med økte bevilgninger har en derfor kun den trivielle koblingen av det slaget som er omtalt ovenfor: Mer penger til innkjøp medfører flere solgte eksemplarer.

Det andre unntaket er beslektet: Det hevdes nemlig at den sterke økningen i oversettelse av norske bøker til andre språk er uttrykk for økt internasjonal etterspørsel som skyldes økt kvalitet. Igjen snus det hele på hodet. Det er naturligvis økt støtte til oversettelse og markedsføring som har ført til dette resultatet.

1000 kr subsidier per bokeksemplar?
Heller ikke materialet som presenteres om Sverige og Danmark, brukes til noen kvalifiserte empiriske analyser. La oss her være behjelpelige ved å gi et eksempel på hva som kunne vært gjort:

Subsidiebeløpet per ekstra solgte bok, sammenlignet med Danmark, kan altså være betydelig høyere enn 1000 kroner.

Et poeng vi har vært innom i mange sammenhenger i det vi har skrevet om virkemiddelbruk i litteraturpolitikken, spesielt prissystemer, er hvor forbausende små forskjeller det er mellom land når det gjelder sentrale målstørrelser på tross av store forskjeller i virkemiddelbruk. Det gjelder også de nordiske landene. Størst kontrast er det mellom Norge og Danmark. Mens Norge har momsfritak, faste priser og omfattende støtteordninger, har Danmark 25 prosent moms, frie priser og mer begrenset støtte.

Likevel er det bare en forskjell på 0,3 eksemplarer solgt per innbygger i 2010 (5 i Norge mot 4,7 i Danmark, jf s. 52). Hvis forskjellen i virkemiddelbruk betyr noe i denne forbindelse, fører den altså til et ekstra salg på omtrent 1,5 millioner eksemplarer i Norge. I utredningen (s. 3) oppgis provenyet av momsfritaket i 2012 til 1,5 milliarder kr. Hvis det bare er momsen som betyr noe her, innebærer det at det ekstra salget er resultatet av en subsidiering på 1000 kr. per eksemplar.

Men dette tallet kan være lavt. Fastpristilhengerne her i landet vil for eksempel kunne hevde at fordi Danmark sliter med de litteraturpolitiske ulempene som frie bokpriser innebærer, må subsidiebeløpet per ekstra bok solgt være enda større. Om de har rett, skulle jo salget i Danmark med faste priser ha vært større enn 4,7 eksemplarer per innbygger, dvs. at forskjellen i boksalg mellom Norge og Danmark skulle ha vært mindre.

Det samme skulle ha vært tilfelle om Danmark hadde like gode støtteordninger som Norge og like høy kjøpekraft per innbygger. Subsidiebeløpet per ekstra solgte bok her i landet kan altså være betydelig høyere enn 1000 kroner. Det burde gi noen hver litt å tenke på, men mange i bokbransjen vil nok helst tenke på noe annet.

Utredningens rituelle verdi
Bortsett fra noe ajourført materiale for bokbransjen og for Sverige/Danmark, og den juridiske betenkningen som vi nevnte innledningsvis, er utredningen verdiløs som saklig grunnlag for litteraturpolitikken.

Konklusjonene som presenteres, er ren synsing. Det gjelder både valg av prissystem og utfordringene framover, spesielt e-bøkenes inntog.

Konklusjonene som presenteres, er ren synsing. Det gjelder både valg av prissystem og utfordringene framover, spesielt e-bøkenes inntog. At et friere prissystem kan være en fordel for bedre å kunne takle utfordringene, visste vi fra før.

Det betyr ikke at utredningen er uten verdi. Den vil utvilsomt ha en viktig rituell rolle i den maktkampen som ulike særinteresser i bokmarkedet kommer til å utkjempe i tiden framover.

Det skal bli interessant å studere høringsuttalelsene og medieutspillene. Litteraturpolitisk vil det neppe bli spesielt oppbyggelig. Samfunnsvitenskapelig kan det derimot bli uhyre interessant, spesielt for de som liker å studere hvordan det norske blandingssystemet fungerer i praksis.

  • Knut Løyland (f. 1961) er samfunnsøkonom og forsker. Vidar Ringstad (f. 1939) er dr.philos, sosialøkonom og seniorforsker ved Telemarksforskning. De har gjennomført en rekke utredninger om bok- og kulturmarkedet i Norge.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden