Debatt

Rituelt pek fra Hareide

Bilde: Stortinget/Flickr, CC BY-ND 2.0

Det er freidig når Hareide sier at Erna valgte Fremskrittspartiet over KrF. Det har han selv også bidratt til.

Når Knut Arild Hareide skal begrunne hvorfor han vil bryte løftet han ga velgerne i 2017 om å ikke kaste Erna Solberg som statsminister, sier han at «Erna valgte Fremskrittspartiet.» Det er freidig, tatt i betraktning av at han langt på vei pekte på Fremskrittspartiet selv. Men er det egentlig veldig meningsfullt som argument eller forklaring, bare å vise til at noen har valgt noen andre?

«Faktaboks, fritt etter Hareide»

2017: «Erna Solberg valgte Frp.»

2013: «Erna Solberg, Siv jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande valgte å kaste Stoltenberg II og i fellesskap utgjøre grunnlag for en ny regjering.»

2005: «Jens Stoltenberg valgte SV.»

2001: «Carl I. Hagen valgte Krf.»

2000: «Jan Petersen valgte Arbeiderpartiet.»

1997: «Thorbjørn Jagland valgte å gå av.»

1990: «Anne Enger valgte Gro.»

1989: «Egil Sundar valgte at Høyre, Senterpartiet og Krf måtte samarbeide.»

1985: «Odd Einar Dørum valgte Gro.»

1981: «Johan J. Jacobsen og Kåre Kristiansen valgte Høyre.»

1977: «En postsekk i Nordland valgte Arbeiderpartiet.»

1972: «Trygve Brattli valgte å gå av.»

1963: «Finn Gustavsen valgte Høyre, Senterpartiet, Venstre og Senterpartiet.»

1935: «Senterpartiet valgte Arbeiderpartiet.»

1928: «Kong Håkon VII valgte kommunistene og Arbeiderpartiet valgte parlamentarisme fremfor revolusjonær masseaksjon.»

I det hele tatt kan man lage en veldig enkel fremstilling av hvorfor viktige hendelser finner sted. Listen er hverken uttømmende eller stopper ved Arbeiderpartiets aksept for parlamentarismen.

Mer enn en pekelek

Fra den nære historien er det lett å peke på eksempler av langt mer komplisert art enn at en politiker eller et parti «peker» på et annet. Da Arbeiderpartiet etter valgnederlaget i 2001 og påfølgende konflikt om lederskap, til slutt endte med å søke samarbeid med Senterpartiet og SV, så hadde det først og fremst å gjøre med å erkjenne historiske realiteter og politiske muligheter: Tiden hvor Arbeiderpartiet alene kunne vinne flertall var definitivt forbi, og en regjering måtte ha som utgangspunkt at partiet klarte å samarbeide med andre. Og erfaringer med svake mindretallsregjeringer og derav Stortingsregjereri, mante frem ambisjonen om å skape et solid og varig flertall som kunne gi en forutsigbar og realistisk styring av landet. Oppi det hele var det for partiet også en oppvask med eget selvbilde, og med omdømmet som maktarrogant og lite samarbeidsvillig. Det ble også vektlagt hvordan en hadde samarbeidet med Senterpartiet i Stortinget etter 1990, og på gode personlige relasjoner med ledende politikere i SV. Resultatet ble åtte år med flertallsregjering. Det faktum at landets største parti innså noen helt elementære politiske og parlamentariske realiteter var positivt for Norge. Hadde de borgerlige vunnet i 2005 er det nemlig ikke godt å si hvordan det ville blitt. SVs demonstrasjoner på plenen mot egen regjering ville fremstått som en mild bris opp mot kardinaloppgjøret Carl I. Hagen ville ha med Kjell Magne Bondevik.

Etter valgnederlaget i 2009 var det en lignende, men ikke lik, stemning som bredte seg på borgerlig side. Valget var tapt og erkjennelsen mange av oss satt med, der vi slikket våre sår, var at det var kanskje like greit. For heller ikke nå var det noe som skulle tyde på at det ville bli enkelt å finne et grunnlag å regjere landet. Venstres partileder, Lars Sponheim, hadde gjennom valgkampen sagt «heller Jens enn Jensen.» Fremskrittspartiet, som da var klart størst av de fire opposisjonspartiene, ville på sin side ikke støtte en regjering de selv var utelukket fra å delta i. Selv om Høyre hadde tatt beslutningen om å kunne samarbeide i regjering med Frp flere år i forveien, hadde ikke dette nødvendigvis resultert i noe utstrakt samarbeid i Stortinget den første perioden etter 2005. Hva Krf mente på den tiden er ikke nødvendigvis helt enkelt å si, men de ønsket heller ikke da å sitte i regjering med Frp. Jeg tror at dersom de fire hadde vunnet flertall i 2009 og attpåtil klart å etablere en borgerlig regjering av en eller annen form, er det god sjanse for at det ville gått som gjorde med regjeringene til Borten, Willoch og Syse: Enten gått av som følge av indre oppløsning, eller fått flertallet mot seg i en sak som var veldig viktig for ett av partiene.

Nettopp derfor var oppdraget etter 2009 å finne saker det kunne samarbeides om. Ut fra erkjennelsen om at et regjeringsalternativ til Stoltenberg II i 2013 måtte ta utgangspunkt i alle fire partier, ble dialogen tettere, kjemien bedre og respekten for hverandres merkesaker og tålegrense større. Situasjonen kan minne om det som skjedde på rødgrønn side etter at Stoltenberg ble leder, forskjellen var at de ikke-sosialistiske partiene hadde fire år på seg og ikke to slik de rødgrønne hadde etter at Stoltenberg ble partileder i Arbeiderpartiet.

Hareide valgte FrP

En kan selvsagt med populistisk letthet i dag si at Knut Arild Hareide i 2013 «valgte på Fremskrittspartiet,» for det er ingen tvil om at det bak budskapet om at et «borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering» også ligger en aksept for at Frp kan komme til å sitte i regjering. Inntrykket av at Krf valgte Frp styrkes gjennom å vise til Nydalen-avtalen, som de fire partiene presenterte 30. september 2013. Her står det at «flertallet skal i størst mulig grad forvaltes i fellesskap gjennom stortingsperioden.» Knut Arild Hareide var med å presentere avtalen, og siden støttet han og Krf seg på denne i fire år som konstruktiv opposisjon. Ansvaret for å «peke på» noen fordeles likt.

Men denne rituelle flaskeleklogikken er meningsløs. Realiteter trumfer lett retorikk. Virkeligheten betyr mer enn diskurs, og igjen må vi gå tilbake til da de ikke-sosialistiske partiene valgte hverandre før 2013:

I 2013 søkte Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV gjenvalg for andre gang som flertallsregjering. Det fantes ikke noe annet realistisk alternativ til å overta og være styringsdyktige, foruten at de partiene som den gang var i opposisjon klarte å samarbeide. Førstevalget til Krf og Venstre var også den gangen en sentrum-Høyre-regjering etter mønster fra Bondevik II, men det lå samtidig veldig sterkt i kortene at det var urealistisk at dette kunne bli styringsdyktig uten at Frp var med, og Frp ville med. Derfor for forholdt man seg til det. Om Frp den gang hadde ønsket en modell ala det vi har sett i Danmark, med et stort Dansk Folkeparti utenfor regjering, så kunne det sikkert blitt sentrum-Høyre. Men slik var og er altså de politiske realitetene ikke. Frp er ikke heller ikke på dette området som DF, og Norge er heller ikke i parlamentarisk forstand som Danmark.

Styringskraft

Forskningen på hva som skjedde i valget i 2017 vil sikkert pågå lenge. Det er jo tross alt en sjeldenhet i norsk parlamentarisk historie at en borgerlig regjering vinner valg. Men noen forklaringer kan jo antydes:

For det første så tror jeg at usikkerheten borgerlige innstilte velgere alltid har hatt (og har hatt grunn til å ha) rundt styringsdyktigheten for et regjeringsalternativ langt på vei var borte. På tross at at Høyre og Frp ikke hadde flertall alene, hadde samarbeidet med Venstre og Krf bidratt til en styringsdyktig regjering, som hadde gjennomført reformer som ble frontet før 2013 og løst utfordringer som hadde oppstått gjennom perioden. Selv om hverken Venstre og Krf ønsket å fortsette med en samarbeidsavtale tilsvarende Nydalen-avtalen etter valget, tror jeg svært få oppfattet dem som søkende ut av samarbeidet og som grunnlag for en borgerlig regjering.

For det andre var regjeringsalternativet på venstresiden ikke avklart. Det eneste som var sikkert var at Senterpartiet ønsket å samarbeide med Arbeiderpartiet i regjering, mens Arbeiderpartiet ikke klarte å ha ett og samme svar gjennom valgkampen på hvilke partier de så på som naturlige å regjere sammen med. Gjennom valgkampen var samtlige stortingspartier bortsett fra Høyre og Frp ønsket, herunder Venstre og Krf som jo støttet den sittende regjering og selv gikk til valg med et sentrum-Høyre-alternativ som førstevalg. Andre ganger kunne en høre snakk om gjenoppliving av det rødgrønne trepartisamarbeidet, men siden det utover i valgkampen ble stadig mer klart at dette alternativet ikke ville ha flertall, kunne det virke som om SV var støtt ut i kulden. Og enkelte kunne snakke om en ren Arbeiderparti-regjering. Altså tilbake til sånn det var før 2005 og før Stoltenberg.

Det som hadde vært Arbeiderpartiets paradegren (med god grunn); styringsdyktigheten, var blitt partiets svøpe – og i 2017 var det borgerlig side som var det trygge valget. Det var flere grunner til at venstresiden tapte valget i 2017, men den manglende avklaringen av regjeringsalternativ var en av dem. Ingen vil kaste bort stemmen sin på noe som ikke blir noe av. Derfor må slikt avklares tydelig, og i god tid før et valg slik at alle får det med seg.

Realiteter og muligheter

I forbindelse med dagens ekstraordinære landsmøte i Krf peker Knut Arild Hareide på at partiet lovet velgerne å ikke sitte i regjering med Frp. Og det er selvsagt riktig at partiet gjorde det. Samtidig var Krfs (og Venstres) regjeringsalternativ sentrum-Høyre. Men i likhet med i 2013 var dette et urealistisk ikke-alternativ, hvis eneste mulighet var om Frp selv skulle velge en Dansk Folkeparti-løsning. Der man i 2013 gikk til valg mot en flertallsregjering, og med erkjennelsen av at de fire partiene i den daværende opposisjonen skulle samarbeide, var utgangspunktet i valget i fjor en regjering hvor Frp satt. Høyre «pekte» ikke på Frp i 2017, og valgte dem fremfor sentrum. Både Høyre, Krf og Venstre så derimot i perioden 2009-2013 nødvendigheten av at Frp ble inkludert i et samarbeid for å danne ny regjering – hvor resultatet etter forhandlingene i Nydalen ble at Frp dannet regjering sammen med Høyre.

Etter å ha fulgt prosessen i Krf de siste ukene, er jeg imponert over hvordan partiet faktisk har sørget for å ha et grunnlag for beslutning i morgen. Det har vært gøy å følge med på overføringene fra partiårsmøtene i fylke etter fylke. Når så mange mennesker møter opp på så kort varsel, etter forutgående drøftinger lokalt og sikkert mange timer med dveling rundt hva som er det beste for landet og partiet, så er det fordi partiet har et potensial og en rolle og spille i norsk politikk. Nå er Krf et stort medlemsparti, men med denne oppslutningen bør det være grunnlag for å diskutere politikk og lage kampanjer også – sånn at partiet kan vokse igjen.

Samtidig viser dette også hvor svakt arbeid partiet har hatt rundt regjeringsspørsmålet tidligere. Det er forkjært både for Krf og norsk politikk at denne avklaringen ikke kunne skje i forkant av valget i 2017 – nettopp når denne typen strategiske beslutninger bør tas. Som konsekvens av at det ikke skjedde gikk Krf i realiteten til valg på å fortsette i opposisjon. Eller for å si det med Hareides egne ord: Siden Frp satt i regjering og Krf ikke ville kaste denne,  pekte han på Frp.

Jeg har gjennom disse ukene kommet til at jo mer jeg ser av Krf, desto mindre skjønner jeg av partiet. I Høyre har vi tidvis, men langt sjeldnere enn hva f.eks. Knut Arild Hareide tror, fløyer. Det kan være moderat-radikal, konservativ-liberal, rural-urban og selvsagt alle mot Oslo. Men som regel er enigheten stor og konfliktnivået lavt. I Krf gjennomsyres alle saker og spørsmål av en flerdimensjonalitet som jeg ikke tror en finner andre steder.

Likevel må det være å forvente av en partileder, at i spørsmål som er så viktig som dette, faktisk erkjenner historiske realiteter og politiske muligheter. Noe han selv gjorde i 2013, Solberg gjorde i den første opposisjonsperioden etter 2005 og Stoltenberg gjorde da det rødgrønne samarbeidet startet fra om lag 2003 av:

En styringsdyktig regjering er avhengig av folkelig støtte og avklart parlamentarisk grunnlag.

I 2013 vant Høyre, Frp, Venstre og Krf valget fordi de sto sammen. Så styrte de sammen. I 2017 gjenvant de samme partiene makten, og har styrt sammen siden. Regjeringen er sågar utvidet med Venstre. Dersom Krf i dag vedtar å gå i forhandlinger med regjeringen, handler det ikke om at de «velger Frp.» Partiet vil fremdeles representere det flertallet blant velgerne som ønsket en fortsatt Solberg-regjering. I tillegg vil det bidra til at landet får sin første ikke-sosialistiske flertallsregjering siden 1985.

Alternativt vil Krf bidra til å felle en regjering det selv mener har gitt mye Krf-politikk til folket. Erstatningen skal være en mindretallsregjering basert på to partier som gikk sterkt tilbake, og et som gikk frem i fjor. For å få dette til flyttes vippepunktet i Stortinget fra sentrum og Krf selv, og ut til breddeholderen på venstresiden; SV. Det er selvsagt Krfs privilegium å selv bestemme hvordan velgernes tillit skal forvaltes, men det skal altså ikke lenger gjøres «i fellesskap» med de partiene Krf som koallisjonspartner var med å vinne valget med, slik det sto i Nydalen-avtalen.

Mer viktig for den folkelige forankringen: Alternativet som kan overta regjeringsmakten var det ingen som snakket om i fjor. Heller ikke Krf. Etter å ha sett en del fylkesårsmøter i Krf den siste tiden virker det ikke som om det var mange der heller som så for seg dette.

Men spennende, det er det! Lykke til.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden