Fra uredd korrespondent til propagandist

Robert Fisk – som døde forrige mandag, 74 år gammel – var alltid en omstridt skikkelse. Flere har pekt på hvordan han som en av de første beskrev massakrene på sivile palestinere i Sabra og Shatila i september 1982. Andre har trukket frem hans enorme kunnskaper, og hvordan han fulgte sitt eget prinsipp om at det ikke finnes noe slikt som nøytral journalistikk i et konfliktområde: Etterstreber du balanse mellom overgriper og offer, har du allerede tatt parti for overgriperen.

Fisk har samtidig alltid hatt sine kritikere. I boken From The Holy Mountain (på norsk: I skyggen av Bysants) tegnet for eksempel Christopher Dalrymple et like svarthumoristisk som ondskapsfullt portrett av Fisk som en lettere forstyrret «krigsjunkie», som insisterte på å vise ham rundt blant «yndlingsruinene sine» i det krigsherjede Beirut. Fremstillingen ble kraftig imøtegått av Fisk, som hevdet at det hadde vært Dalrymple som selv hadde bedt ham om en omvisning på gamle slagmarker, og på toppen av alt satt en av kontaktene hans i fare da han senere navngav ham i boken.

Mye av kritikken de siste årene har imidlertid gått på Fisks håndtering av Syria-konflikten, og hvordan han der tilsynelatende gjorde seg til propagandist for det syriske Assad-regimet og dets russiske allierte.