Minervasamtale

Robert Solow: Økonomifaget trenger bilmekanikere

Vi tiltrekker oss studenter som liker rene og ryddige svar. Det er også de som lykkes i dagens system, og som siden blir professorer, sier nobelpris vinner i økonomi, Robert Solow.

Bilde: Ebba Boye

For Robert Solow er den ideelle økonom som en bilmekaniker: Han fikser ting som er ødelagt. I stedet tiltrekker faget seg studenter som liker rene og ryddige svar.

Ebba Boye (EB), leder i Rethinking Economics Norge, i samtale med Robert M. Solow (RS).

Robert Solow er en av vår tids aller største økonomer. «Solow-modellen» er fortsatt standard i alle verdens lærebøker, og er det første økonomistudenter møter når de skal lære hva som avgjør ulike vekstrater mellom land.

Men Solow er ikke bare en av de største nålevende økonomene: Han har også vært en av de største i en mannsalder. Man skal være en ganske gammel økonom for å ha studert før Solow var en sentral del av pensum.

Det er 32 år siden Solow mottok Nobels minnepris i økonomi. Alle som mottok prisen før ham, er døde. Det er 62 år siden han publiserte Solow-modellen i 1956. Det er 69 år siden han ble professor Massachusetts Institute of Technology (MIT). Og det er 76 år siden han avbrøt studiene ved Harvard for å tjenestegjøre som soldat i Nord-Afrika og på Sicilia.

93 år gamle Solow har levd gjennom et USA som har beveget seg fra dype depresjoner, via sterk økonomisk vekst i etterkrigstiden – og tilbake til krise og resesjon fra 2009. Da han begynte å studere økonomi, husket alle sårene fra Den store depresjonen, og ideene til John Maynard Keynes var fortsatt unge og friske. På Harvard underviste fortsatt Joseph Schumpeter, kjent for sine teorier om konjunktursvingninger.

Likevel er det ikke de store krisene og svingningene, men forståelsen av hva som definerer den stabile, langsiktige veksten til et land, som har gjort Solow verdenskjent. Det kan oppsummeres som tilgang på arbeidskraft, investeringer og teknologisk utvikling.

Når Solow nå har kastet hele sin tyngde inn i den pågående fagdebatten i økonomifaget, er det fordi han mener «den tilnærmingen til makroøkonomi som dominerer eliteuniversitetene i landet, og mange sentralbanker og andre mektige rådgivermiljø, ser ut til å ha nesten ingenting å si om problemene [vi står ovenfor].» Denne kraftsalven leverte han i et innlegg om økonomifaget under en høring i Representantenes hus i Washington i juli 2010.Han har ved flere anledninger tatt kraftig oppgjør med det han kaller «moderne makro». Og nettopp debatten om moderne makroøkonomi har stått sentralt i Norge det siste året. Da Bye-utvalget leverte sin rapport om behovet for SSB–reform i januar 2017, handlet det nettopp om at SSB skulle tilpasse seg «forskningsfronten». Kjetil Storesletten fra UiO og Hilde Bjørnland fra BI skrev et vedlegg til rapporten der de kritiserte SSB for å bruke utdaterte modeller, og anbefalte SSB å gå over til å bruke de mer moderne DSGE-modellene.

Det er nettopp de moderne DSGE-modellene Solow referer til når han hakker løs på moderne makro. Til Representantenes hus sa han at disse  modellene analyserer «økonomien som om den var en individuell, konsistent person som gjennomfører rasjonelt designede langtidsplaner». I blant blir økonomien forstyrret av uventede sjokk, men individene tilpasser seg da raskt på en rasjonell, konsistent måte. Han mener at selv om DSGE-modellene i dag dominerer de fleste økonomiske tidsskriftene, har de et svakt teoretisk fundament og feiler i møte med empiriske data – noe han skrev om The Journal of Economic Perspectives allerede i 2008, før finanskrisen.

En intellektuell katastrofe

EB: I denne samtalen skal du få utdype ditt syn på dagens makroøkonomi. Men først: Hvordan ser du din rolle som økonom?

RS: Jeg startet mine økonomistudier i 1940, og grunnen til at jeg ville studere økonomi, var veldig klar. Vi hadde nettopp hatt en lang depresjon og selv om faren min aldri var arbeidsledig, levde vi i en utsatt tilværelse. Det eneste mor og far snakket om, var hvor den neste dollaren skulle komme fra. Som barn husker jeg det godt. Årsaken til at jeg ville studere økonomi, var at økonomien var ødelagt, den fungerte ikke. Og jeg ville finne ut hvordan jeg kunne fikse den.

Mange tar seg ikke engang tid til å lese romaner. Men dette handler ikke om ulike måter å studere økonomi på, dette er ulike måter å være menneske på.

Jeg pleide å fortelle min gode venn og økonom Robert Heilbroner (forfatteren av The Worldly Philosophers, en bok om økonomisk idéhistorie, red. anm) at han godt kunne være en filosof, men at enhver filosof vil trenge en god mekaniker når bilen din bryter sammen. Og det er den jobben jeg ville ha. Når økonomien vår bryter sammen, vil jeg finne ut hvilken del som fungerer dårlig, og fikse den.

EB: Men i dag, 70 år senere, er filosofene, økonomisk idéhistorie og Robert Heilbroner helt ute fra økonomipensum. Det er kun den mekaniske siden og hvordan man opererer en modell som står igjen. Burde ikke undervisningen inkludere litt av begge deler?

RS: Ja, det har jeg også merket, det er ikke bra. Økonomistudenter i dag har ofte aldri studert sosiologi eller statsvitenskap. Mange tar seg ikke engang tid til å lese romaner. Men dette handler ikke om ulike måter å studere økonomi på, dette er ulike måter å være menneske på. Når studentene pleide å spørre om bokanbefalinger, pleide jeg alltid å tipse om den siste romanen jeg var i gang med. Men det er noe annet enn hva du bruker tid på i økonomi-timene.

Når jeg ser gjennom mine egne gamle skolebøker, er det mest åpenbare at de ikke inkluderer noen modeller. De var skrevet i et annet språk, uten diagrammer og likninger. Bøkene minner mer om eldre professorer som reflekterer rundt det økonomiske liv, som filosofer. De hadde ikke noe konsept om hvordan man kunne bygge en modell. Jeg tror modellerings-tilnærmingen er veldig viktig. Det gir deg en mulighet til å analysere spørsmål som lønnsfastsetting på en presis måte.

Når økonomien vår bryter sammen, vil jeg finne ut hvilken del som fungerer dårlig, og fikse den.

EB: Hvordan mener du det står til med makroøkonomien i dag?

RS: Vel, jeg tenker at den nåværende posisjonen til makroøkonomifaget er en intellektuell katastrofe. Og jeg tror vi har endt opp her ved at vi har ignorert objektet vi studerer, og kun vært opptatt av symmetrien og elegansen i modelleringen. Modellteknikken har fått forrang for substansen.

Jeg hadde håpet at finanskrisen og resesjonen ville hjulpet oss å endre dette, på samme måte som depresjonen på tretti-tallet kastet rundt på økonomifaget da. Denne gangen har det skjedd i mindre grad.

Intet alternativ

EB: Mange opplever i dag at faget er blitt smalt, og at en måte å tenke på får dominere. Det er blitt vanskelig å tenke utenfor boksen.

RS: Ja, jeg tror det er helt sant at måten vi underviser økonomi på i dag, får det til å virke som om det bare er en måte å tilnærme seg faget på. Etter min mening burde økonomistudier alltid starte med at du stiller et spørsmål, for eksempel hvorfor ulikheten øker. I realiteten finnes det mange ulike innfallsvinkler for å studere det problemet.

Jeg har fulgt med på utviklingen innenfor marxistisk økonomisk teori og post-keynesianerne, og jeg syns ikke de har så mye å komme med.

Men jeg tror det handler mer om å teste ut ulike antagelser, enn å ha en helt alternativ tilnærming eller metode. Da jeg studerte på Harvard, var det faktisk forbudt for professorene å undervise i keynesiansk økonomi. Men heldigvis er det sånn at om du forteller en viss type studenter at de ikke skal lese noe, så er det nettopp de tekstene de leser.

Din jobb som økonom er å finne ut hvordan du kan løse et aktuelt problem. Da trenger vi ikke ha store eksistensielle debatter for å finne ut om du er en nyklassisk, klassisk eller post-nyklassisk økonom. Du endrer antagelsene og parametrene og lager en modell som fungerer. Selv er jeg en nyklassisk økonom det meste av tiden, en keynesianer deler av tiden, og siden ungdomstiden har jeg vært en filosofisk anarkist deler av tiden.

Hvis det hadde eksistert en alternativ teoretisk tilnærming, er dette noe jeg ville vært svært interessert i. Men jeg har fulgt med på utviklingen innenfor marxistisk økonomisk teori og post-keynesianerne, og jeg syns ikke de har så mye å komme med.

EB: Men hvordan skal man klare å utvikle fullgode alternative teorier når studentene ikke en gang blir informert om at det eksisterer alternativer, og alternativene knapt får lov å publisere i de store tidsskriftene?

RS: Det er sant. Men jeg er ikke enig i at man bør bygge opp «alternative teorier». Jeg skulle gjerne undervist et fag der jeg fulgte et standard opplegg for introduksjonskurs i økonomi, men så gikk gjennom del for del for å finne ut hvilke teknikker som kan bli endret og hvilke antagelser som bør forandres for å gjøre modellen bedre. Økonomifaget er fleksibelt, det er allerede masse rom for variasjon.

EB: Mye av studentorganiseringen som dukket opp etter finanskrisen, har utgangspunkt i studenter som opplever at undervisningen ikke hjelper dem å forstå den økonomiske krisen de står midt i.

RS: Ja, det stemmer. Og forresten, det gjelder ikke bare for studentene, det gjelder også for lederfigurer innenfor makroøkonomien. De har ikke hatt noe å si om hverken resesjonen eller finanskrisen. Det syns jeg er en skandale, og jeg er overrasket over at det ikke har vært mer bevegelse i fagfeltet. Kanskje det ville skjedd mer dersom studentene klaget mer? Problemet er ikke at det ikke finnes gode analyser av krise og depresjon i faget, men at den lærdommen i for liten grad blir videreført.

EB: Men hva skal til for å få makroøkonomien tilbake på rett spor? Jeg tror egentlig at svært mange økonomer i dag jobber med nettopp det du oppfordrer til: Folk bruker hele karrieren sin på å se hva som skjer når de endrer en og en antagelse, de prøver å gjøre de eksisterende modellene bedre og mer virkelighetsnære. Men disse resultatene kommer sjeldent tilbake til undervisningen. Som student må du alltid starte med de samme utdaterte modellene.

RS: Det har du sikker helt rett i. Og det som skjedde med DSGE-modellene var nettopp det at doktorgradsstudenter oppdaget at de kunne gjøre store personlige fremskritt ved å gjøre bittesmå endringer i modellene. Dersom de lyktes, kunne de klappe seg selv på ryggen og få anerkjennelse fra professorene for sine viktige fremskritt. Men alt de i realiteten har gjort, er det vi kaller å «ommøblere stolene på dekket på Titanic».

Økonomisk idéhistorie har jeg alltid tenkt var en aktivitet for gamle mennesker.

Så det er et behov for at noen lager en doktorgradsavhandling som innebærer endringer på et mer fundamentalt nivå. Men likevel, selv om det er behov for store endringer, mener jeg altså ikke at det er et behov for å kaste alt på sjøen og starte helt på nytt med et annet fundament.

EB: Men hvorfor er vi fortsatt der at så mange jobber med slike ørsmå endringer, og hvordan har DSGE-modellene fått en så dominerende posisjon? Tror du ikke at dette har noe med økonomiundervisningen å gjøre?

RS: Åh, dette har jeg fundert på i årevis. Og jeg tror deler av det handler om at vi tiltrekker oss studenter som liker rene og ryddige svar. Det er også de som lykkes i dagens system, og som siden blir professorer.

Motkultur

EB: Så hvordan kan vi endre utdanningen slik at studentene ser sin rolle som økonomer annerledes?

RS: I mine siste år som underviser på MIT prøvde jeg faktisk å få til noen endringer. Jeg underviste et fag vi kalte «Counter Cultural Macroeconomics», som var obligatorisk for alle masterstudenter. Det vi gjorde, var å finne gode og interessante svar på standard makroøkonomiske spørsmål, gjerne fra en litt annen innfallsvinkel.

Jeg hadde det veldig gøy med det faget, og det tror jeg studentene også hadde. Men til slutt var jeg skuffet over at systemet motsatte seg nye ideer. Og dette skjedde på tross av at disse nye ideene ikke handlet om å kaste rundt på ting og starte på nytt, dette var nye ideer i betydningen å prøve å gjøre ting på en litt annen måte enn det man var vant til.

Jeg mener at alle økonomiske institutter bør ha motkulturelle fag. Et forslag er et fag som går gjennom internasjonal handelsteori fra Ricardo til Samuelson, og så spør om det finnes andre innfallsvinkler enn de som dominerer faget i dag.

EB: Problemet med dagens økonomiundervisning er ikke at du lærer å forstå hvordan en modell fungerer. Problemet er at det er det eneste du lærer. Hva slags type økonom blir man uten å studere historie og idéhistorie?

RS: Kona mi var økonomisk historiker, så hun var svært opptatt av dette spørsmålet. Selv har jeg aldri vært så begeistret for idéhistorie, men økonomisk historie er noe jeg mener alle studenter bør ha med seg. Økonomisk idéhistorie har jeg alltid tenkt var en aktivitet for gamle mennesker. Etter et langt liv som økonom kan du sette deg ned å studere hvordan vi har kommet dit vi er i dag. Mitt utgangspunkt er at økonomifaget skal være et problemløsningsfag. Start med å se på problemene, ikke med idéhistorien.

EB: Du snakker om fordelene ved et økonomifag som har blitt mer modellteknisk og presist. Men hva om vi blir så opphengt i den metoden at vi kun ser på de problemene det er mulig å beskrive med en ligning og sette inn i modellene våre? Betyr ikke det at vi overser veldig mye?

RS: Det er klart at de som underviser i økonomi, liker å lære bort det de selv kan og føler seg vel med. Noen vil sikkert også si at de virkelig gode spørsmålene er de som passer inn i våre standardmetoder. Men du trenger ikke starte på nytt for å komme deg vekk fra det. Det er fantastisk hvor mye det er mulig å putte inn i en ligning hvis du prøver.

Likevel er hele poenget at du ikke nødvendigvis trenger å putte alt inn i en ligning, det er fullt mulig å jobbe rundt det. Dette er et godt eksempel på endringer som kan skje uten at man omgjør hele fundamentet for faget.

EB: Tror du for eksempel det er mulig å forklare teknologisk innovasjon i økonomien gjennom en ligning?

RS: Jeg har alltid ment at teknologisk innovasjon foregår i en prosess som det ikke er mulig å putte inn i en modell. Innovasjon skjer fordi det er behov for en ny idé, men avhenger også av tempoet i forskningen. Noen innovasjoner er teknisk umulige å gjennomføre fordi forskningen ikke har kommet langt nok, men så dukker de plutselig opp på markedet 20 år senere.

Et annet viktig element er hvor lønnsom en innovasjon er. Eller kanskje det ikke trenger å være lønnsomt, men likevel havner i butikkhyllene fordi militære behov presset frem forskningen og utviklingen av produktet?

Da jeg utviklet min teori [Solow-modellen], lot jeg derfor teknologisk endring være noe som ikke ble bestemt i modellen, men heller var en fast variabel som ble bestemt av prosesser utenfor modellen. Jeg mente bestemt at jeg hadde altfor lite innsikt til å kunne lage en ligning for teknologisk utvikling, og har alltid vært skeptisk til slike «endogene» teorier for innovasjon.

EB: I Solow-modellen blir derfor langsiktig økonomisk vekst bestemt av nettopp ekstern teknologisk utvikling – samt veksten i arbeidsstokken. Betyr det at økonomisk vekst blir bestemt av gud og ingeniørene?

RS: Ja, jeg har alltid hatt stor tro på ingeniører. Det er kanskje ikke så rart når man underviser på en ingeniørskole som MIT. Dette minner meg om en artikkel skrevet av nordmannen Ragnar Frisch på midten av 1930-tallet, som jeg antar at ingen leser lenger.

Han så depresjonen på 1930-tallet som en koordineringsfeil. Folk produserte varer, men fant ingen som kunne kjøpe dem. Samtidig trengte folk varer, men kunne ikke handle fordi de ikke fikk solgt det de trengte å selge for å få tilstrekkelig inntekt. Frisch foreslo derfor et kontor som samlet inn overskuddsvarer og fant etterspørsel for de. Det ville kanskje vært logistisk vanskelig å gjøre i 1934, men i Norge i dag har man sikkert datamaskiner som kunne løst et slikt problem.

Rytteren som ikke faller av

EB: Hvis du drar til et hvilket som helst universitet i verden for å studere økonomi og tar et fag i vekstteori, vil den første modellen du lærer, være Solow-modellen. Det er det samme overalt. Hva er dine tanker rundt Solow-modellens popularitet?

RS: Jeg tror modellen er nyttig fordi den bidrar med et enkelt, klart og logisk rammeverk for å snakke om de elementene alle vet er de viktigste drivkreftene for økonomisk vekst, nemlig tilgangen på arbeidskraft, investeringer og teknologisk utvikling. Hvis du er interessert i å gå mer i detalj, kan du for eksempel spesifisere ulike former for arbeidskraft. Du kan justere for ulikhet, se på forskjellen på kvalifisert og ukvalifisert arbeidskraft, eller du kan se på sammenhengen mellom investeringer og teknologisk utvikling. Modellen er dermed et enkelt utgangspunkt.

EB: Modellen din var i utgangspunktet ment som et svar på en modell for økonomisk vekst laget av økonomene Roy Harrod og Evsey Domar?

RS: Ja! Jeg var helt overbevist om at modellen til Harrod og Domar ikke kunne stemme. Dersom de hadde hatt rett, ville kapitalismens historie vært en historie enten om enorm underproduksjon, eller om sterk overoppheting – i det minste var det slik jeg leste arbeidet deres.

Problemet er at det ikke er noen balanserende elementer i modellen deres, og det stemte ikke med min forståelse av økonomien. Jeg var klar over depresjonen på 1930-tallet, som jeg levde gjennom, og jeg visste om andre kriser. Men jeg visste også at dette ikke var historien om kapitalismen. Hvis det hadde vært historien om kapitalismen, ville den vært død for lenge siden.

Jeg visste derfor at det måtte være noe galt med modellen deres. Den teoretiske maskinen var ødelagt, og noen måtte finne ut hvordan den kunne repareres.

EB: Resultatet ble en modell som viser en stabil økonomi som beveger seg mot likevekt på lang sikt. Jeg opplever at de fleste modeller analyserer økonomier som beveger seg mot likevekt. Hvorfor er dette en nyttig fremstilling?

RS: Jeg tror økonomiske modeller for langsiktig vekst bør ha en stabiliseringsmekanisme, for det ser vi i den virkelig verden. Vi ser stadig store bevegelser og konjunkturer, men vi ser ikke kumulative avvik fra likevektstrenden.

EB: Dagens økonomiske modeller tvinger oss dermed til å analyse økonomien utifra ideen om at det eksisterer en likevekt. Vil ikke dette påvirke hvordan økonomer forstår samfunnet?

RS: Det er et veldig godt spørsmål. Det var en periode da makroøkonomisk teori så på konjunkturer, eller «business cycles», som om de var regelmessige fluktuasjoner rundt en stabil trend. Tanken var at konjunkturer gjerne ble satt i gang av eksterne sjokk, men at det så var mekanismer i økonomien som dempet oppsvingen.

Ragnar Frisch skrev en berømt artikkel om dette i 1933, som jeg husker jeg ble svært fascinert av da jeg leste den som student. Jeg syns det var helt fantastisk. Artikkelen inkluderte en nydelig analogi som han krediterte Knut Wicksell. Hvis du har en gyngehest, og du stadig dytter i den, vil den gynge ustabilt. Men likevel blir rytteren alltid sittende på toppen.

Det er en genial innsikt. I økonomien vil sjokk føre til konjunkturer og sykluser. Men økonomien har også stabiliserende effekter, og det er derfor kapitalismen fortsatt ikke har kollapset.

Du har helt rett i at det er en tendens i økonomifaget til alltid å spørre hva likevekten er, helt uavhengig av kontekst. Neste spørsmål er i hvilken grad økonomien beveger seg mot den likevekten. Kanskje årsaken til den forståelsen er evolusjon, at de delene av det økonomiske maskineriet som var ustabile, har forsvunnet?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden