Politikk

Rød løper til høyere utdanning

Det er viktig at vi som har hatt en rød løper til høyere utdanning, også husker på at for mange er det ikke slik, skriver Amanda Schei.

Ikke alle vokser opp med en rød løper til høyere utdanning. Men jeg gjorde det. Jeg har flere ganger kjent på at det er urettferdig. At mange ting jo har vært mye lettere for meg. Jeg ble født inn i en familie hvor flere generasjoner hadde tatt høyere utdanning før meg, og hvor begge foreldrene mine er akademikere. Å velge å ta høyere utdanning – med den usikkerhet den kan medføre – var derfor ikke et vanskelig valg å ta. Jeg kunne til og med tillate meg å velge en mer utradisjonell utdanningsvei – uten en klar jobb-beskrivelse i andre enden. Samtidig vet vi at det å ta høyere utdanning er et smart valg. Vi vet at utdanning henger sammen med helse og levealder. Utdanning kan også bidra til mindre ulikhet og en mer opplyst og demokratisk orientert befolkning.

Det er viktig at vi som har hatt denne røde løperen til høyere utdanning, også husker på at for mange er det ikke slik. Ikke alle vokser opp med foreldre som kan hjelpe med lekser, et hus fylt av flere bøker enn man kan telle, og filosofiske diskusjoner rundt middagsbordet.

De aller fleste gjør ikke det. Og jeg mener det er viktig at mange av disse også tør å velge høyere utdanning. Å sikre utdanning til folk er en av de viktigste investeringene et land kan gjøre.

Torsdag 30. juni skrev Civitas Lars Gauden-Kolveinsveit i Aftenposten at «Utdanning er så attraktivt at det bør koste noe». Som Kolbeinstveit selv skriver i et Civita-notat, er ikke dette en aktuell politisk debatt i Norge. Det er interessant at han tar spørsmålet opp til seriøs drøfting, og selv om jeg mener at det er en avsporing fra viktigere debatter, velger jeg her å ta spørsmålet på alvor.

Uklar tendens

Kolbeinstveit synes å mene at innføring av studieavgift kan virke sosialt utjevnende hvis dette blir dekket inn av andre støtteordninger. Det fremstår i utgangspunktet absurd for meg at økt lånebelastning og større utgifter for studenter med foreldre med lav sosioøkonomisk bakgrunn øker den sosiale mobiliteten. Men undersøkelser viser sprikende resultater.

Kolbeinstveit viser til erfaringer fra England og Skottland. England økte studieavgiftene, mens Skottland fjernet dem i 2011. I Skottland økte andelen med «non professional backgrounds» kun marginalt. I England hadde de støtteordninger for de med svak sosioøkonomisk bakgrunn, som gjorde at økningen ikke fikk en negativ effekt. Da de økte studieavgiften i Canada med 1000 canadiske dollar, førte dette til en reduksjon i inntak av studenter med mellom 2,5 og 5 prosent. Det kan virke som om studieavgiften skremte gode kandidater med svak sosioøkonomisk bakgrunn fra å ta høyere utdanning.

Må omprioritere internt

At utdanning i Norge er gratis, er ikke tilfeldig. Det er noe vi har valgt å frede fordi vi syns det er et gode i seg selv. Så er det selvsagt ikke slik at gratis utdanning er et gode om kvaliteten er helt på bunn. Men studiekvaliteten ved norske utdanningsinstitusjoner er helt akseptabel.

De med lav sosioøkonomisk bakgrunn – eller, de med mindre «kulturell kapital», er de som har høyere terskel for å i det hele tatt velge å ta utdanning. Det er også de som statistisk sett får det vanskeligere på studiene når studiekvaliteten er dårlig. Når utdanning diskuteres, er det en merkelig tendens for å sette idealene «kvalitet» og «lik tilgang» opp mot hverandre. Jeg mener det må kunne være mulig å se begge idealene i en sammenheng innenfor de rammene vi har i dag. Det vil for eksempel være lettere for Universitetet i Oslo å oppnå målene sine om de får enda større budsjetter, men de er nødt til å gjøre det beste de kan innenfor de rammene de har.

Det går an å forbedre studiekvaliteten uten å innføre en studieavgift. Mer kontakt med vitenskapelig ansatte, det å bli stilt krav til, tettere oppfølging, mulighet til å delta i forskningsprosjekter og inspirerende undervisere bidrar til dette.

NOKUTs Studiebarometer har flere år på rad vist at det studentene er minst fornøyd med, er oppfølging og veiledning. Dette kan bli bedre ved omprioriteringer internt på utdanningsinstitusjonene. Det bør også lages sterkere incentiver for at vitenskapelig ansatte skal prioritere å være gode formidlere. Det er noe galt med finansieringssystemet vårt når universiteter og høyskoler har sterke incentiver til å opprette billige studier og konsekvent overbooke. Ved de store universitetene er det også en tendens til å sette pengene inn på høyere grads-nivå slik at man kan få en slags pølsefabrikk-tendens på bachelornivå. Å kutte antallet studieplasser er en bedre idé enn å innføre studieavgift.

Symbolsk barriere

Uansett hvor liten denne «moderate studieavgiften» er, vil den være en symbolsk barriere for mange. Lars Gauden-Kolbeinstveit mener Lånekassen skal dekke denne tilleggsutgiften. Det betyr i praksis å gi studenten en enda større fremtidig gjeldsbyrde – noe som for mange er den største frykten ved å begynne å studere. Det kan godt tenkes at vi som vokste opp med en rød løper til høyere utdanning, ville betalt denne studieavgiften. Det kan også være at de som ikke gjorde det, vegrer seg mer. Om vi overser dette, går vi samtidig med på premisset om at studieavgift er lik høyere kvalitet.

Gratisprinsippet står sterkt i Norge – og jeg syns vi skal være forsiktig med å forkaste et slikt prinsipp så lenge vi ikke vet at det kommer til å være verdt det. Selv om noen land har innført studieavgift for så å fjerne det, er det ofte vanskelig å trekke tilbake en ordning når den først er innført. I statsvitenskapen kalles dette stiavhengighet.

Ikke gratis i dag

Det er viktig å huske på at det allerede koster en del å studere i Norge. En student som tar master vil sitte igjen med omtrent 350.000 kroner i lån. Og lånet går knapt an å leve av når man studerer. De aller fleste jobber derfor også ved siden av studiene. Med et godt grunnlag og utgangspunkt, kan man nok klare dette puslespillet av nye studier, jobb, og fritidsaktiviteter. Er man heldig kan man også få eller låne litt penger av foreldre i den verste eksamensperioden. Er man ikke heldig og ikke har et godt grunnlag, er dette mye vanskeligere. Det er ikke veldig rart at det er en del frafall og lav studieprogresjon.

«Mange som tar høyere utdanning, tjener godt etter endt utdanning», skriver Kolbeinstveit. Han mener derfor det er «rimelig at studenter betaler en andel av studiekostnadene selv». Men ikke alle som tar høyere utdanning ender opp med en høy inntekt. Dette gjelder særlig de som utdanner seg til viktige jobber som sykepleie og barnehagelærer. Mange arbeidsføre år går dessuten tapt til å studere. At de som ikke tar utdanning må «betale» for andres utdanning gjennom skatteseddelen ser jeg ikke som noe argument for studieavgift. Slik fungerer skattesystemet vårt – vi betaler alle for hverandres velferd. Etter hvert betaler de med høyere inntekt en større andel til felleskassa. De med mindre utdanning vil nyte godt av nærmest gratis helsetjenester og at de lever i et land med en høyt utdannet befolkning.

En dårlig idé

Et av hovedargumentene til Kolbeinstveit for studieavgift er at høyere utdanning er en betydelig offentlig utgift i dag. Det er kun 30 prosent av befolkningen som har høyere utdanning, og av de med lavt utdannede foreldre er det kun 40 prosent som fullfører. Men hvis Lånekassen også skal dekke studieavgift til den enkelte student vil dette faktisk føre til økte offentlige utgifter til Lånekassen.

Både OECD og Strategic Advisory Board har anbefalt Norge å innføre studieavgift – da de mener dette vil føre til høyere kvalitet og raskere gjennomføring. Men at det er en klar sammenheng mellom innføring av skolepenger og disse effektene har ikke blitt tydelig dokumentert.

Kolbeinstveit argumenterer også for at økonomiske incentiver kan være viktig både med tanke på gjennomføring og det å velge «riktig» studie. Dette kan nok til en viss grad stemme, men jeg vegrer meg for tanken på et samfunn der flere og flere valg blir styrt av økonomiske incentiver. Blir dette slutten på humaniora? I flere land sørover i Europa ser man den tendensen. Det er heller ikke alle som passer til å utdanne seg til «næringer som gir produktivitetsvekst». Å studere handler dessuten mye om å lære å lære, å forstå vitenskapens rolle i samfunnet og å utfordre sine fordommer. Utdanning har også en egenverdi og et dannelsesaspekt som ikke må forsvinne i diskusjonen.

Ikke alle skal eller bør ta høyere utdanning. Vi trenger også mye annen kompetanse. Men alle må ha den samme reelle muligheten.

Det går an å finne argumenter for det meste. Det betyr ikke nødvendigvis at det er en god idé. Jeg deler Lars Gauden-Kolbeinstveits bekymring på vegne av velferdsstaten. Noen steder må man trolig kutte – andre steder bør man investere. Utdanning og arbeid er gode områder å investere i. Å gå løs på en av de fineste, sosialt utjevnende, velferdsordningene vi har – nemlig gratis høyere utdanning – er ikke løsningen. Er det én ting vi skal satse på fremover, så bør det være kunnskap.

*

Bilde: Mahlum (no.wikipedia) [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC-BY-SA-3.0 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/)], via Wikimedia Commons

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden