Spaltist

Rødt – et parti som alle andre

Bortsett fra at de er råere, mer upolerte og tar et tøffere oppgjør med dem de ser på som eliten i landet, er det ingenting igjen som gjør Rødt vesensforskjellig fra alle de andre norske stortingspartiene, skriver Anders Skyrud Danielsen.

Bilde: Brage Aronsen / Wikicommons

En av sommerens store debatter har handlet om Rødts partiprogram. Men det er liten grunn til å være redd for revolusjonen, for Rødt har blitt et helt vanlig parti.

En av årets sommerdebatter har stått mellom Civita og Rødt, ledet an av Steinar Juel i Civita, som gjennom både trykken og eteren har etterspurt hva slags samfunn Rødt egentlig ønsker seg.

Rødt har svart etter beste evne flere ganger, men kritikerne er ikke overraskende likevel misfornøyde. For hva slags svar fra partiet lengst til venstre på Stortinget ville egentlig gitt Civitas medarbeidere ro? Problemet til Juel og flere andre fra høyresiden er kanskje at de forstår Rødt for bokstavelig.

Rødt er nemlig et parti i sterk utvikling. Det er en ny generasjon som presser på for modernisering, både internt og eksternt. Som en ung Oslo-innbygger med høyere utdanning og en omgangskrets til venstre for midtstreken har jeg selvfølgelig også mange venner som nå enten vurderer Rødt eller stemte Rødt ved valget. Det er derfor med en viss innsikt at jeg kan berolige de noe eldre Civita-medarbeiderne som bor et par knepp lengre vest i byen:

Lenins ideer og hans kadre av bolsjeviker har ikke inntatt Blindern (igjen). Tvert imot er det helt vanlige, liberaltsinnede norske velgere trygt plassert i det etablerte som har inntatt Rødt.

Nye medlemmer

De siste årene har Rødt vært gjennom en stor forandring internt som har lagt til rette for den enorme veksten de nå går gjennom. Etter at Rød Valgallianse slukte Arbeidernes Kommunistparti, har partiets medlemmer og ikke minst prinsipprogrammet vært gjennom en liten revolusjon, der dogmatisk marxisme har blitt kastet ut til fordel for en mer pragmatisk og moderne venstresidepolitikk.

Mange ser for seg at et revolusjonært kommunistisk parti går inn for å avskaffe privat eiendomsrett, nasjonalisere hele økonomien og gå over til planøkonomi. Rødt mener ikke dette.

Kapittelet som omhandler økonomi går heller inn for løsninger av typen økte skatter og strengere reguleringer. For eksempel skriver de at selskapsskatten skal økes “til minst nivået den var på før skattereformen, dvs 27 prosent”. Det er jo ikke akkurat noen revolusjon. Jeg er uenig, men jeg er ikke redd for det. Det ville gått helt fint.

På samme måte vil det nå kanskje være vanskelig for høyresiden å akseptere at alle de norske stortingspartiene er liberale.

Mange av Rødts kritikere henger seg opp relikvier som vitner om at Rødt befinner seg langt ut på den autoritære siden av skalaen fra autoritær til liberal, som at “det er mange erfaringer som tilsier at motkreftene ikke vil akseptere en folkelig og demokratisk maktovertakelse”. Og på mange måter er nok Rødt det nærmeste man kommer den autoritære venstresiden i Norge. Men de er fortsatt liberale.

Nå setter nok mange liberalkonservative lesere av denne nettavisen kaffen kraftig i halsen. Rødt – liberale? Riktignok har den nye generasjonen Rødt-ideologer brukt mye tid og krefter på å distansere seg fra et liberalt tankegods, blant annet ved å gå sammen om antologien “Ingen mennesker er født frie”, men de har likevel kommet fram til de samme innsiktene som alle de andre norske partiene.

Det har tidligere vært vanskelig for venstresiden å akseptere den tidligere Høyre-statsministeren John Lyngs noe lakoniske bemerkning om at vi “alle er sosialdemokrater”. Folk fra høyresiden mangler jo det ideologiske grunnlaget og historien. Kanskje er de for en stor, offentlig velferdsstat, men har de noen gang lest Marx? Og er de medlemmer av fagforeninga?

På samme måte vil det nå kanskje være vanskelig for høyresiden å akseptere at alle de norske stortingspartiene er liberale. Men det er de – i den forstand at de ønsker å bevare og forsvare det liberale demokratiet og de liberale institusjonene det bygger på.

I Rødts prinsipprogram står det: “Rødt mener at ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, frie medier, streikerett, religionsfrihet og uavhengige domstoler som garanterer rettssikkerheten for det enkelte individ, er grunnleggende for et sosialistisk samfunn. Retten til å kritisere og til å være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme.”

Det er selvfølgelig mulig for Rødt å ramme dette inn i en marxistisk ideologisk ramme, der de insisterer på at dette er noe som følger av og alltid var ekte sosialisme. Det er likevel ikke mulig å komme unna at disse to setningene best beskriver dagens Norge og verdens liberale demokratier. Dette er med andre ord mer konservativt enn det er revolusjonært.

Nye velgere

Den kanskje største endringen Rødt har vært gjennom har vært velgermassen, i kraft av at den har blitt så mye større. Hvis man trekker en linje tilbake til Rød Valgallianses start som valgfronten til AKP (m-l) og opprettelsen av Rødt, har velgermassen stort sett vært en relativt stabil, liten og lojal følgerskare. I dag er dette annerledes – partiet begynner å nå opp mot 5 % på gjennomsnittet av målingene.

Velgerundersøkelsen fra 2017 viser at Rødt nå har gjort et kraftig jafs inn i en velgergruppe som har noen helt spesielle kjennetegn. Velgergruppa er ung, høyt utdanna, bor som regel i byene og er veldig politisk engasjerte. De er både politisk kompetente og får med seg mange flere detaljer i politiske saker enn andre velgere, men de er også dypt illojale. Det skal veldig lite til før mange i denne velgergruppa bytter parti, og de stemmer sjelden på samme parti to valg på rad.

Et annet sentralt kjennetegn ved denne velgergruppa er at de muligens er utålmodige, men de er ikke revolusjonære.

Det kan godt hende at dette er bitre bemerkninger fra en tidligere rådgiver i et parti som sliter med å holde på de samme velgerne, og ingen kommentatorer kan spå hva som vil skje (selv om de ofte later som det). Det er likevel sannsynlig at Rødts vekst og høye oppslutning nå er ustabil, og gir partiet lite rom for feil. Altså at partiets “grunnfjell” er betydelig lavere enn dagens oppslutning.

Et annet sentralt kjennetegn ved denne velgergruppa er at de muligens er utålmodige, men de er ikke revolusjonære. Dette er velgergrupper som slutter opp om det norske demokratiets liberale institusjoner, som befinner seg trygt i middelklassen eller er under utdanning, og som gjerne tilhører den kulturelle klassen som fyller spaltene i det som foraktfullt kalles “MSM – mainstream media” av høyrepopulistene.

Så lenge Moxnes gjør en god figur og fyller en viktig rolle på Stortinget, så vil han nok ha stor støtte i denne velgergruppa. Men det er lite sannsynlig at de vil bli værende hvis mer dogmatiske tillitsvalgte med lengre fartstid i partiet får dosere om å avvæpne borgerskapet og sosialistiske overgangsfaser.

Ny politikk

Med tanke på Rødts vei bort fra et prinsipprogram som er tro mot Marx’ gamle skriblerier (gammelt program her), har mange kommentatorer spurt hva som egentlig skiller partiet fra dagens SV – med god grunn. Med få revolusjonære elementer, aksept av markedsøkonomien og forsvar av liberale institusjoner er det lite eller ingenting som skiller de to partiene.

Men SV er godt plassert i midten av det etablerte i Norge. Faktisk er få partier så etablerte, med jevnlige avleveringer til styreverv og fylkesmannskontor og lignende. Rødt, derimot, har beveget seg i en mer tidsriktig populistisk retning.

Selv om det er lite som skiller SV og Rødt i praktisk politikk, er det i stilen, formen og retorikken at Rødt skiller seg ut.

Lik danske Enhedslisten eller spanske Podemos, der flere tidligere partier langt ute på venstresiden har gått sammen med partier fra “den nye venstresiden”, representerer nå Rødt en bredere form for ytre venstre. Disse partiene er populistiske på den måten at de først og fremst ser seg selv som i opposisjon til en samfunnselite, ikke at de driver populær politikk. Rødts politikk er fortsatt først og fremst upopulær blant folk flest.

Disse venstrepopulistiske partiene har vist seg litt annerledes enn sine brødre og søstre i høyrepopulismen, blant annet ved at de har vist større ansvar ved å danne styringsgrunnlag eller hjelpe andre til makten, som nevnte Enhedslisten og Podemos. Eller ved at de har tatt og beholdt makten, som Syriza i Hellas.

Slik har også Rødt i Oslo vist seg en stabil styringspartner for Oslo-byrådet, en samarbeidsmodell som kan være aktuell ved kommende stortingsvalg.

Selv om det er lite som skiller SV og Rødt i praktisk politikk, er det i stilen, formen og retorikken at Rødt skiller seg ut. De er råere, mer upolerte og tar et tøffere oppgjør med dem de ser på som eliten i landet. Bortsett fra det er det ingenting igjen som gjør Rødt vesensforskjellig fra alle de andre norske stortingspartiene. Det er det på tide at Rødt selv avfinner seg med.

Rødt må tåle å bli sett i kortene uten at selve oppmerksomheten mistenkeliggjøres. Det er utidig når Rødts nestleder Marie Sneve Martinussen går til kraftig motangrep på Civitas Steinar Juel på Dagsnytt Atten, istedenfor å bruke tankesmiens utfordring til å være åpen og ærlig overfor lytterne og velgerne om hvor partiet står i dag. Det er nemlig ikke alltid like lett å få grep om – kanskje heller ikke for partiet selv.

Man lærer mer av kritikk enn av heiarop, og alt kan tyde på at Rødt må bli vant til en del kritikk framover.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden