Idédebatt

Rødt vil avskaffe parlamentarismen i Norge

Rødt er ingen troverdig forsvarer av demokratiet og vil avvikle parlamentarismen.

Bilde: Aksel Fridstrøm

Rødt er i dag tilsynelatende for demokratiet, men det er en form for demokrati som ligner lite på hva vi vanligvis legger i begrepet.

Kristin Clemet skriver i et innlegg på egen blogg 8. april: «På tide å ta Rødt alvorlig». Noe av hennes poeng er at Rødt i liten grad blir konfrontert med hva de grunnleggende mener, og at Rødts samfunnsmodell i beste fall kan karakteriseres som illiberal.

Bjørnar Moxnes svarer Clemet i et debattinnlegg i Dagbladet 12. april. Hans hovedpoeng er at Rødt for lengst har gjennomgått en fornyelse: «Vi er konsekvente demokrater. Vi ønsker et samfunn med mer demokrati og mer frihet for hvert enkelt menneske. Det er mulig Clemet ikke har fått det med seg».

Clemet svarer Moxnes i Dagbladet 13. april, og tar på nytt opp en rekke spørsmål som er problematiske i Rødts prinsipprogram, samtidig som hun anerkjenner en viss fornyelse, men innvender at denne «fornyelsen ikke har kommet langt nok».

Forsvarer «demokratiet»

Våre demokratier har røtter tilbake til opplysningstiden på 1700-tallet. Den mest utbredte formen i dag er det liberale eller konstitusjonelle demokratiet. Dette er ikke knyttet til en bestemt politisk ideologi. Frie valg og flertallsstyre er viktige funksjoner i det liberale demokratiet, men det er først når man har «mindretallsgarantier, liberale rettigheter og rettsprosedyrer» at vi har med et liberalt demokrati å gjøre, skriver Marius Doksheim i Civita i en artikkel kalt: «Hva er liberalt demokrati?».

Clemet er i blogginnlegget spesielt opptatt av mindretallsgarantier. Hun spør «om det overhodet finnes noe som beskytter mindretallet mot overgrep fra flertallet». Moxnes svarer med å referere til Rødts prinsipprogram fra 2010, sist revidert i 2014:

«Rødt mener at ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, frie medier, streikerett, religionsfrihet og uavhengige domstoler som garanterer rettssikkerheten for det enkelte individ, er grunnleggende for et sosialistisk samfunn. Retten til å kritisere og til å være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme» (s. 14).

Andre steder står det: «Allmenn stemmerett og valg til politiske organ er en selvfølge» (s. 13).

Det er altså riktig at det finnes passasjer i Rødts prinsipprogram som samsvarer med vanlige oppfatninger av hva et velfungerende liberalt demokrati er. Riktignok underkjenner Rødt fullstendig betydningen av markedsøkonomien, som har vokst frem side om side med det liberale demokratiet. Doksheim skriver: «Et sterkt og mangfoldig sivilsamfunn, en velfungerende markedsøkonomi og personlige friheter er også viktige bestanddeler i et vitalt demokrati».

Selv om varianter av ordet «demokrati» forekommer 26 ganger i prinsipprogrammet, mens ordet kommunisme brukes kun én gang, betyr det ikke nødvendigvis at Rødt har brutt med forgjengerne RV og AKP, som i sin tid gikk sammen om å danne Rødt. Hvis det er slik at Moxnes og Rødt slutter opp om det liberale demokratiet, hvorfor er da en «demokratisk revolusjon» (s. 14) nødvendig? Hva mener de egentlig når de sier de vil utvide demokratiet?

Men er demokratiet liberalt?

Sosialisme og demokrati gjennomsyrer hele dokumentet. Et fremtidig sosialistisk Norge «må bygge på en utvidelse av demokratiet» (s. 12-13). Allemannsretten og velferdsstaten trekkes frem som to eksempler på demokratiske institusjoner som en «demokratisk sosialisme» skal bygge videre på.

Staten er i dag «kontrollert av borgerskap (overklassen)».

Vår form for konstitusjonelt demokrati – parlamentarismen – underkjennes. Parlamentarismen, det at den utøvende makt er ansvarlig overfor en folkevalgt forsamling, er det nettopp bred enighet om var en utvidelse av demokratiet da det ble innført i Norge i 1884.

Et fullt ut demokratisk samfunn er for Rødt umulig så lenge kapitalismen eller markedsøkonomien eksisterer. Staten er i dag «kontrollert av borgerskap (overklassen)» (s. 20). I prinsipprogrammet nevnes det at denne type stat har ulike former: «parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom stat og næringsorganisasjoner eller autoritært diktatur og fascisme» (s. 20). Parlamentarisme og fascisme er altså to sider av samme sak!

Demokratiet svekkes og ikke utvides dersom Rødt mot alle odds en gang skulle få gjennomført dette programmet. Viktige demokratiske institusjoner forsvinner når kapitalismen avskaffes, nettopp fordi de ifølge Rødt er sammenvevet med kapitalismen. Prinsipprogrammet representerer derfor i liten grad demokratisk fornyelse – og knapt fornyelse overhodet: «Rødts mål er et klasseløst samfunn. Det er dette Karl Marx kalte kommunisme» (s. 17).

I den grad liberale friheter og rettigheter blir fremelsket, er disse etter min mening fullstendig underordnet «demokratimodellen» som ligger til grunn for sosialismen Rødt er en forkjemper for.

Demokrati er arbeiderstyre

Det som gjør at det er så vanskelig å kombinere den liberale og Rødts demokratimodell, er at utgangspunktet for å forstå hva demokrati er, er så forskjellig. Vårt syn på et styresett har gjerne sammenheng med vår forståelse av verden eller virkeligheten.

Prinsipprogrammet er tydelig på hva som er Rødts grunnleggende verdensanskuelse: «Rødt mener motsetningen mellom borgerskap og arbeiderklasse er den grunnleggende motsetningen i det norske samfunnet» (s. 19). Den ene klassen, arbeiderklassen, blir utbyttet av den andre, borgerskapet.

Det er god grunn til å stille spørsmål ved Rødts samfunnsanalyse er rett, men la oss ta den for gitt, nettopp for å belyse Rødts syn på demokratiet. For Rødt omfatter gruppen arbeider en rekke yrker i det norske samfunnet, og felles for dem er at de blir utbyttet av kapitalister. De som tilhører denne gruppen kalles for «de mange» (s. 9), og de er i prinsipprogrammet tallfestet til å utgjøre rundt 1,5 millioner yrkesaktive. Det er disse som skal styre samfunnet under sosialismen: «I et sosialistisk samfunn vil arbeiderklassen overta makta» (s. 11). Det er også disse som skal omvelte samfunnet gjennom en «demokratirevolusjon».

Overgangen fra kapitalisme til sosialisme er ifølge Rødt en fredelig og demokratisk revolusjon. «Rødt vil at en slik revolusjon skal være demokratisk forankra og fredelig» (s. 14). Rødt har et ønske om at revolusjonen vil gå rolig for seg, men de kjenner sine motstandere, og de skjønner at «motkreftene» (s. 14) ikke vil gi seg uten kamp, og at de vil bruke «uakseptable midler» (s. 15) for å stanse maktovertagelsen. «Dette vil gjøre det nødvendig å forsvare folkeviljen» (s. 15). Det er derfor rimelig å hevde at Rødt i dag ikke bekjenner seg til en ikkevold-filosofi. Heller ikke på dette området er det stor fornyelse.

Kan «folkeviljen» avsettes i valg?

Imidlertid er nøkkelordet «folkevilje» – de mange som skal styre. Folkeviljen kan kun representere dem som har vært utbyttet; det er tross alt pga. disse at «demokratirevolusjonen» har funnet sted. Folkeviljen kan ikke forstås annerledes enn å være det legitime (og demokratiske) grunnlaget for det sosialistiske samfunnet.

Clemet var opptatt av om minoritetenes rettigheter vil ivaretas under et sosialistisk demokrati. Moxnes forsikret henne om at dette er tilfelle, ved å vise til at en rekke liberale friheter og rettigheter vil gjelde, inkludert frie valg. Det er ingenting i prinsipprogrammet som tyder på at det ikke vil holdes frie valg, men har frie valg et reelt innhold i Rødts prinsipprogram, f.eks. ved at man kan avsette gjennom valg de som styrer?

Vi har sett at det er de mange eller folkeviljen som overtar makten. Hvorfor skulle denne gi fra seg makten når den først har fått den? Det leder oss til et annet spørsmål: Er det i det hele tatt i samsvar med Rødts virkelighetsforståelse at man vil miste flertallet når man har innført et sosialistisk styre? Jeg tror ikke det, og det kan begrunnes med at Rødt forfekter et deterministisk historiesyn.

Klassebevissthet er derfor en forutsetning for både folkeviljen, maktovertagelsen og demokratiet.

Vi aner det her: «Et sosialistisk samfunn vil i den første perioden bære preg av det samfunnet det oppsto på grunnlag av» (s.17). Etter hvert vil det gå over i sosialisme og deretter kommunisme. Kapitalismen er kun en historisk periode på veien mot det klasseløse samfunnet.

Demokratitoget har gått

Vi kan konkludere: En minoritet vil få sine politiske friheter og rettigheter ivaretatt (så lenge denne finnes). Imidlertid vil opposisjonen aldri klare å samle et flertall bak seg slik at de kan kaste dem som sitter i posisjon. Demokratitoget har gått når folkeviljen har blitt en flertallsvilje, og folkestyret er innført. Det skal derfor «bygges en reelt folkestyrt stat» som erstatning for det «borgerlige statsapparatet» (s. 14).

Dersom det er folkeviljen som gir legitimitet, vil den være avhengig av å være en enhetlig eller omforent vilje. Klassebevissthet er derfor en forutsetning for både folkeviljen, maktovertagelsen og demokratiet. I prinsipprogrammet nevnes kjønnsbevissthet som en del av klassebevisstheten, og kanskje kan man også snakke om en innvandrer- eller kulturbevisshet. I hvert fall er Rødt klar over at arbeiderklassen i dag er en sammensatt gruppe.

Det er derfor helt avgjørende å utvikle en felles klassebevissthet. Dette er et velkjent begrep; fornyelsen handler snarere om en forståelse av at arbeiderklassen har endret seg: «Arbeiderklassen er sammensatt og mangfoldig og trenger en felles klassebevissthet på tvers av faglige og kulturelle skiller» (s. 29).

Man kan også tenke seg at folkeviljen overtas av én eller et fåtall mennesker, dvs. at sosialismen går over i et diktatur. Det burde ikke være en urimelig innvending til Rødts demokratimodell. Rødt har tanker om hvordan dette kan unngås: «Det må etableres gode systemer for maktfordeling og maktkontroll, for eksempel ved rotasjon i verv og rett til å tilbakekalle representanter» (s. 16). Maktfordeling er en vesentlig bestanddel i det liberale demokratiet. Anerkjenner Rødt hvordan dette prinsippet anvendes i dagens demokrati, eller skal det etableres nye systemer for maktfordeling og maktkontroll?

Pluralisme bare innenfor sosialismen

Avslutningsvis vil jeg trekke frem begrepet mangfold, eller pluralisme. Det liberale demokratiet tar nettopp utgangspunkt i den kjensgjerning at verden er befolket av ulike mennesker. Selv om vi er ulike, og det på mange måter, nyter vi i demokratiske stater de samme politiske rettigheter og friheter.

Flere steder i prinsipprogrammet er viktigheten av diskusjon (og kanskje uenighet) omtalt, men dette er innenfor sosialismen, dvs. innenfor en begrenset pluralisme. Viktigheten av å «utvikle et mangfold av sosialistiske organisasjonsformer» (s. 13) er ett eksempel. Det liberale demokratiet vil være utilstrekkelig med et slikt pluralisme-begrep som Rødt tar til orde for.

Moxnes feilinformer i sitt innlegg i Dagbladet 12. april. Rødt er ingen troverdig forsvarer av demokratiet. Det er ikke bare kapitalismen de vil avskaffe, de vil også avskaffe parlamentarismen.

Les også Pål Mykkeltveits artikkel om at Rødt egentlig bare er sosialdemokrater på steroider.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden