Kommentar

Rødt vil rive ned det Arbeiderpartiet har stått så sentralt i å bygge opp

Den kommunistiske drømmen endte med at arbeiderne måtte mures inn i sitt eget paradis.

Bilde: Edward Valachovic

Likevel er det oppsiktvekkende få på den liberale venstresiden som tar til motmæle mot de autoritære strømningene på egen flanke.

Det må være ganske plagsomt for Arbeiderpartiet å se på hvordan Rødt og Bjørnar Moxnes forsøker å tilrane seg Einar Gerhardsen. Nå later de alle rødeste som om de er sosialdemokratiets ektefødte barn, mens de som faktisk definerte det moderne Arbeiderpartiet, altså de pragmatiske sosialdemokratene, er overraskende stille. Hvorfor? Vil ikke Arbeiderpartiet eie sin egen, ideologiske historie?

En slik tilsnikelse som Moxnes tillater seg, burde få en del Ap-folk forbannet på Gerhardsens vegne. Ap sloss mot autoritære krefter på venstresiden i flere årtier, blant annet i de mange stridene med SF og SUF/AKP-ml.

I VG 3.7. skrev Moxnes et svar på kritikken fra VGs Hanne Skartveit (1.7.). Skarveit hadde etterlyst noe substansielt fra Rødt om hva slags samfunn Rødt vil ha etter at revolusjonen har gjort rent bord. Det burde jo strengt tatt være et minstekrav.

Igjen vil Moxnes ha seg frabedt at partiet hans blir satt i bås med AKP. Dette til tross for at det ikke er mer enn 11 år siden AKP ble nedlagt og gikk inn i Rødt. Til tross for at kommunismen fremdeles er programfestet som et mål hos Rødt. Og til tross for at Rødt ønsker revolusjon i et eksepsjonelt velfungerende liberalt demokrati.

Moxnes vil også ha seg frabedt at partiet blir målt etter hvordan kommunismen har blitt praktisert. Han mener faktisk at det er helt irrelevant: «… regimene i Sovjetunionen og Kina var førkapitalistiske diktaturer. Noe helt annet enn etterkapitalistiske demokratier. Derfor er de meningsløse som bevis på at sosialistisk folkestyre ikke fungerer.»

Dette sier altså Moxnes med den største selvfølgelighet, mens ungdomsorganisasjonen hans feirer Lenin med bløtkake og Rødt-politikere hyller Mao som et orakel.

Imens vil Moxnes tilbake til gamle marxistiske analyser, den gang det ble diskutert om det var rettroende å bygge sosialisme i samfunn uten en stor industriarbeiderklasse.  For Moxnes vil prøve én gang til! Denne gang i et samfunn der det nesten ikke finnes en industriarbeiderklasse. I et samfunn der faglige rettigheter og organisasjonsfriheten står så sterkt at det forsiktig sagt er høyst tvilsomt om selv Marx ville vært en revolusjonær.

Likevel er det litt pussig at Moxnes ikke nevner Venezuela med et pip. Før Chavez’ ”revolusjon” var Venezuela både kapitalistisk og demokratisk. I mange år var Chavez’ Venezuela selve mønsterstaten for Rødt. Det ble skrevet flere spaltemeter med rød ukritisk hyllest av chavismen, som flaggskip for ”sosialismen for det 21. århundre”. Etter at landet har kollapset fullstendig, etter alle sosialistiske kunsters regler, inkludert konkurs, vareknapphet, medisinmangel, underernæring og diktatur, har det ikke blitt sagt et pip om tilstanden der nede, eller hvordan det kunne gå så galt. Tvert i mot, Norges mest iherdige Chavist er internasjonal rådgiver for Rødt på Stortinget, altså i praksis Moxnes’ politiske rådgiver.

Skjønt dette med et pip er ikke helt riktig. For noen dager siden gikk Marianne Gulli, Rødts ”internasjonale ansvarlige” ut mot Latin Amerika-forskeren Leiv Marsteintredet i Aftenposten. Marsteintredet hadde etterlyst en saklig fremstilling av Venezuela fra Rødt, mindre bruk av svært tvilsomme og apologetiske kilder, men fikk svar tilbake at han hadde ”ideologiske skylapper”. Gulli mente riktignok at dagens regjering i Venezuela bærer et ansvar, men fokuset hennes lå mest hos USA. Hun mener at opposisjonen i Venezuela må dempe seg og gi regjeringen arbeidsro. Rødt ønsker heller ikke å møte Marsteintredet til debatt.

”Du kan kalle det hva du vil”

Det er ganske fåfengt av Rødt å blåse over at politikken blir målt mot tidligere (mislykkede) forsøk på sosialistiske eventyr. Rødt vil prøve revolusjon en gang til. With a twist? Kanskje det, men mye høres likt ut. Ifølge Rødt gjennomsyrer kapitalismen alt som kan krype og gå i samfunnet vårt, også måten vi tenker på.  Kampen må ”rette seg både mot den kapitalistiske økonomien og mot samfunnets institusjoner og herskende tanker”, mener Rødt (ja, disse tankene må man gjøre noe med!). Derfor skal kapitalismen avskaffes og sosialismen ta kontroll over ”statsapparatet”, ”samfunnsmakta” og ”styringa”. Men det er ikke hvilke som helst sosialister som skal ta makta: ”Et revolusjonært partis formål og oppgave er å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp. Rødt tar mål av seg til å bli et slikt parti” (fra Rødts program). I programmet utpeker Rødt Arbeiderpartiet – men også SV, utrolig nok – til lakeier for den samfunnsform de ønsker å rive i stykker.

Tidligere forsøk på sosialistiske statsformer har blitt til diktaturer av ulike årsaker. Den viktigste årsaken er det sørgelige faktum at folk flest har en tendens til å ha ulike meninger om styre og stell. Slikt ble det bråk og vanskeligheter av i den revolusjonære prosessen; de revolusjonære rettroende fikk ikke den arbeidsro de mente at de fortjente. I folkets navn skulle revolusjonen forsvares, med makt, mot folket. Slik sett er Rødt er gammelt nytt, og det kommer tydeligst frem i programmet der det advares mot kontrarevolusjon:

«Rødt mener det er mange erfaringer som tilsier at motkreftene ikke vil akseptere en folkelig og demokratisk maktovertakelse, men vil bruke uakseptable midler for å stanse denne. Dette vil gjøre det nødvendig å forsvare folkeviljen. Tryggest på et godt resultat er arbeiderklassen om den er velorganisert og har satt seg klare mål. Derfor bør vi alt nå arbeide for et mangfold av sterke og reelt medlemsstyrte folkelige organisasjoner, hvorav fagbevegelsen er den viktigste.»

Det er ganske freidig å ville rive ned en demokratisk statsform uten å ha den fjerneste anelse om hvordan det skal bygges noe nytt, det skal Rødt ha. Selv ikke historisk har Moxnes noe å vise til. Moxnes vil altså at partiet hans skal lede an i en folkeoppstand og gjøre noe helt unikt. En verdensbegivenhet. Et historisk skille i menneskehetens historie. Rødt må altså være geniale. Dette unike innebærer altså at systemet skal bort, mens veien videre blir til mens du går. Men Rødt aner ikke hvilken type sosialisme som skal samle folket på valen. ”Du kan kalle det hva du vil”, skriver Moxnes.

Det er fristende å gripe til metaforer. Som å plukke fra hverandre en bilmotor, skrue for skrue, for så å forsøke å sette den sammen igjen, uten å ha peiling på motor, uten monteringsanvisning og uten verktøy. Men ingen skal kommer her og fortelle at biler er ment for veien og ikke for tunet.

Hvorfor protesterer ikke sosialdemokrater?

Det er som sagt bemerkelsesverdig at det, med unntak av Fredrik Mellem, ikke kommer noe grundig og kritisk fra sosialdemokratene. Avstanden mellom Rødt og resten av det politiske landskapet er nemlig langt større enn mellom f.eks. Arbeiderpartiet og Høyre, eller Fremskrittspartiet for den saks skyld. Arbeiderpartiets ferd fra kommunisme til liberalt demokrati er fundamentet i det moderne sosialdemokratiet.

Tidlig på 1930-tallet erkjente partiet at man best kunne tjene arbeiderklassens interesser i et fritt og demokratisk samfunn. I en forståelse av at demokrati og frihet var det stativet som vi alle måtte bygge våre samfunn på. Ikke minst fordi frie fagforeninger ble forbudt og at fagforeningsfolk ble arrestert og tatt livet av der kommunismen ble samfunnsform. Det er i den sistnevnte tradisjonen, i den autoritære sosialismen, der organisasjonsfrihet aldri har eksistert, at Rødt har sin tradisjon og base.

Det var derfor Arbeiderpartiet sto solid på demokratiets side under forrige verdenskrig, men selvsagt også under den kalde krigen. For sosialdemokratiet var den primære alliansen det solide fundamentet av liberale demokratier.

Gerhardsens berømte Kråkerøytale i 1948 skulle sette endelig punktum for innflytelsesrike autoritære svermerier i Arbeiderpartiet. Nå ble kommunistene utpekt som antidemokrater, og partiet skulle gå inn for norsk medlemskap i NATO. Oppgjøret med den autoritære sosialismen utviklet seg til en sivilisatorisk nødvendighet i partiet. Sosialdemokratiet er på mange måter kommunismens ektefødte barn, men på enda flere måter dens svikefulle sønn. Oppgjøret i 1948 ble temmelig håndfast og partiet har ikke sett seg tilbake siden. Det er ingen tvil om at Gerhardsen var en hard negl som sto fast på sine prinsipper. Men grunnleggende sett var han også en pragmatiker og en pluralist, noe som vanskelig kan sies om Rødt.

Gerhardsens egne ord på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957:

”Halvdan Koht sa en gang at den største seier et politisk parti kan vinne, er at saker som det har kjempet for aksepteres av dets politiske motstandere. Det norske Arbeiderparti har vunnet en del slike seire. De borgerlige partiene har etter hvert akseptert svært mange av de saker som Arbeiderpartiet har reist gjennom årene … Når avstanden mellom partiene er mindre enn før, skyldes det også at Arbeiderpartiet i dag ser annerledes på mange spørsmål. Det gjelder blant annet utenrikspolitikk og forsvar.”

Politisk og ideologisk dynamikk og politisk pluralisme er et entydig gode. Høyresiden og venstresiden har trukket hverandre mot fornuftige balansepunkt. Hvis vi ser oss rundt i Vesten om dagen, med all polarisering og autoritære svermerier, er det trist å se hvordan særlig sosialdemokratiet snubler. Tiden går fort og det vi tar for gitt i dag, kunne se svært annerledes ut for relativt kort tid siden. Da er det viktig å huske at Rødt vil rive ned det Arbeiderpartiet har stått så sentralt i å bygge opp.

Fenomenet Rødt er verken nytt eller unikt. Ytterpartier har alltid fungert som fjøslykt på de som ikke har demokratisk ryggmarg. På høyresiden har valget av Trump fått de illiberale til å røre på seg. Selv om radikal høyrepopulisme er den største trusselen mot våre demokratier i dag, er ikke det grunn til å være slepphendt med den illiberale venstresiden. Fra Rødt-hold er det om dagen festlig å fremstille kritikk av partiet som ”panikk”, eller ”monomani”. Det er ikke så merkelig, for politiske kaosryttere har glade dager når det liberale demokratiet sliter.

Vi har trodd at den farlige tida er forbi, etter at den kalde krigen var over. Harmonimodellen har hersket, men samtidig har hukommelsen sviktet i rekordfart.

Vi har kosepratet med ideologer og ideologier som en gang forsøkte å ødelegge oss. Å ville innføre proletariatets diktatur, kalifatet eller gjenreise den ubesmittede nasjonen var ”interessante” tanker. Ingenting var mer sant enn noe annet.

Nå får vi det midt i fleisen. Etno-nasjonalismens tilbakekomst, kommunistene rører på seg. Begge i nye, trendy klær og med sukrede programmer. Det er mange som ikke kjenner det igjen.

Imens lar venstreradikale høyreradikale gjøre grovarbeidet for seg. De gjør felles sak, slik de har gjort tidlige i historien, mot den demokratiske orden. Postulatene om den tonedøve eliten og det egentlige folket ser helt likt ut på overflaten.

På innbytterbenken sitter ytre venstre og tror nesten ikke det de ser. Banen er full av brukne ben og hjernerystelser. At dette skulle skje med oss? Krisemaksimering nesten helt uten egeninnsats? Om det passer med Marx og arbeiderklassens revolusjonære rolle i historiens nødvendige evolusjon spiller ingen rolle, for den har vært feil før.

Behovet for et sterkt liberaldemokratisk sentrum er viktigere enn noensinne. Hva Gerhardsen ville sagt om tiden vi lever i, får vi aldri vite, men det ville vært oppsiktsvekkende om han ikke fant sine naturlige samarbeidspartnere blant liberale demokrater.

 

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden