Debatt

Røe Isaksen må løse Norges gründerparadoks

Som ny næringsminister vil vi derfor ikke ha «Intellektuelle Isaksen» som diskuterer konservatisme med Disraeli, men «Tøffe Torbjørn», som bretter opp ermene og gjør det enklere å starte og drive næringsvirksomhet i dette landet.

Bilde: Marte Garmann

Norge trenger folk som tar sjanser for å starte ny virksomhet, men for mange er det ikke verdt å ofre fast ansettelse for å satse på egen hånd som gründer.

Torbjørn Røe Isaksen trekker i sitt intervju med Minerva frem omstillingsbehov som en av hovedutfordringene for norsk økonomi (Omstilling på armlengdes avstand, 18. januar), og sier at han vil tilrettelegge for nye næringer og verdiskapning. Etter fire år med en blåblå regjering hvor næringspolitikk synes å ha vært et lavt prioritert område, er utnevnelsen av Røe Isaksen som ny næringsminister i utgangspunktet en gladnyhet.

Med innføringen av den kontroversielle fraværsregelen i skolen, har han vist seg som en handlekraftig minister. Denne handlekraften bør han ta med over til Næringsdepartementet, som kan trenge en tilsvarende dose «sjokkterapi».

Jan Arild Snoen kommer med en betimelig kritikk mot Høyres leie tendens til å dilte etter NHO og være mer opptatt av å beskytte etablert næringsliv enn å stimulere til ny verdiskapning. Denne tendensen må Røe Isaksen bryte. Han må ikke bli så opptatt av å ta armlengdes avstand til alt, at han ikke ender opp med å gjøre noen ting. For om det er noe som oppsummerer næringspolitikken i den første regjeringsperioden til (i Snoens trumpistiske termer) «Sitte-stille-Solberg», har det vært å gjøre minst mulig.

Som ny næringsminister vil vi derfor ikke ha «Intellektuelle Isaksen» som sitter i salongen og diskuterer konservatisme med Disraeli, mens de beskuer påfuglene i haven, men «Tøffe Torbjørn», som tar på seg skyggeluen, bretter opp ermene, går ut til gründerne og gjør det enklere å starte og drive næringsvirksomhet i dette landet.

Det er noe paradoksalt over at den siste næringsministeren som gav små bedrifter vesentlige lettelser, var Arbeiderpartiets Trond Giske – som reduserte kravet om aksjekapital fra 100.000 til 30.000 kroner og fjernet revisjonsplikten på omsetning under fem millioner kroner (nå økt til seks) – mens Høyre knapt har gjort noen ting som helst.

Jeg har noen veldig enkle og uglamorøse innspill. De fleste gründere er interessert i hverken inkubatorer, akselerasjonsprogrammer, veiledning fra Innovasjon Norge eller alskens slags fancy skjemaer politikere og tankesmeder klarer å gulpe opp. Det aller beste gründere kan få fra staten, er simpelthen å få være i fred mens de prøver og bygge opp en virksomhet.

La meg derfor foreslå følgende:

Forenklet årsregnskap: Bedrifter med omsetning under fem millioner kroner bør ikke bare fritas for revisjonsplikt, men bør også få levere årsregnskap under svært forenklede regnskapsregler. Sum inntekter minus sum kostnader = årsresultat. Ferdig. De fleste gründere eller potensielle gründere har ikke regnskapsbakgrunn, det er derfor bedre om de kan konsentrere seg om å lage gode varer og tjenester, enn at regnskapsfrykt avskrekker dem fra å ta steget og etablere virksomhet i første omgang.

Skattefritak: Det bør også vurderes om nyetablerte bedrifter bør få skattefritak i for eksempel første fem driftsår, opp til et visst beløp, så de får sjansen til å bygge opp en viss kapitalbuffer, eller «robusthet» som Jan Tore Sanner ville sagt. (Da svært mange nye bedrifter går uansett med underskudd, hvilket gir fremførbare underskudd, burde statens eventuelle bortfall av skatteinntekter uansett ikke bli nevneverdig). Næringsvennlige Singapore har innført et slikt program.

Forenkle momsoppgaven: Bedrifter med omsetning under fem (eller 10) millioner kroner burde ikke pålegges å levere momsoppgave annenhver måned, noe som krever unødvendig mye tid og ressursbruk på hyppig basis. Det burde holde at små bedrifter leverer momsoppgave halvårlig eller årlig, slik bedrifter med omsetning under en million kan få dispensasjon til under visse forutsetninger.

Fjern registreringsgebyr: Hvorfor skal staten ha 5570 kroner for at næringsdrivende selv fyller ut digital registermelding for å etablere en ny bedrift? Hva slags signal er det å sende? (Noe som også gir en kronglete balansepost).

Etablerertilskudd: Istedenfor etableringsgebyr bør regjeringen drøfte innføring av et standardisert etablerertilskudd til alle førstegangsetablerere. Innovasjon Norge gir allerede etablerertilskudd til mange. Men dette koster mye å administrere, og det er ikke sikkert at ekspertvurderingene i Innovasjon Norge om hvilke bedrifter som har vekstpotensial eller ikke, alltid er riktige. En standardisert ordning kan derfor være vel så bra, så kan Innovasjon Norge heller konsentrere sine ressurser på bedrifter som har kommet til neste ekspansjonsfase.

Det er dyrt å etablere virksomhet i et høykostnadsland som Norge, og det medfører typisk også bortfall av lønn. I tillegg har bankvesenet abdisert fra sin historiske rolle med finansiering av nytt næringsliv. Så et etablerertilskudd kan bli tungen på vektskålen for latente gründere, som trenger en «nudge» for å ta sjansen. Ideologisk strider etablerertilskudd mot markedsliberale prinsipper, men hvis samfunnet uansett heller i retning av borgerlønn (som vil bli mye dyrere), så kan etablerertilskudd være et «lesser of two evils». I en verden hvor selv Minerva søker pressestøtte, kan ikke gründere forventes å være mer ideologisk skinnhellige. En slik ordning har vel og merke flere fallgruver og kan bli gjenstand for misbruk, så et etablerertilskudd bør ikke være for høyt – 100 000 kroner kanskje.

Ikke la Skatteetaten bli en stat i staten: Det er mye i Norge som fungerer bra. Altinn er brukervennlig. Brønnøysund er behjelpelige, og Innovasjon Norge – selv om man ikke er enige med dem i alt – prøver og hjelpe næringsdrivende. Det samme kan ikke sies om Skatteetaten. Det synes dessverre å være en blindsone for fastlønnede politikere, journalister og tankesmeder.

Men for næringsdrivende er den en hemsko. Ikke primært fordi skattene er for høye, men på grunn av etatens svært omstendelige kontroller av regnskap og andre skjemaer, hvor selv små feil kan føre til store bøter. Dette plasserer en uforholdsmessig byrde på næringsdrivende, spesielt små bedrifter, først og fremst i form av tid og hodepine.

Nytt av året er Skatteetatens skjerpede regler for ileggelse av tvangsmulkt (trolig det styggeste ord i det norske språk,) for forsinket innrapportering av offentlige oppgaver, som gjør at bedrifter automatisk ilegges dagbøter om de av ulike årsaker ikke har rukket å sende inn et skjema i tide. Taksameteret løper fort.

RegnskapNorge/Skattebetalerforeningen har kritisert dette nye rammeverket i et innlegg i Dagens Næringsliv (Selvstendig næringsdrivende mot Goliat), men det sier sitt om det (tankesmiestyrte) offentlige ordskiftet i Norge at det ellers har vært muse stille i media, for ikke å snakke om i den (på papiret) næringsvennlige regjeringen.

I England har en domstol interessant nok funnet at slike auto-bøter utstedt av HM Revenue & Customs kan være ulovlige. Som en næringsdrivende i Tromsø påpekte i et svar til dette innlegget, er det også påfallende hvordan det meste av kommunikasjonen mellom næringsdrivende og det offentlige i Norge i dag foregår digitalt, men akkurat når det kommer til tvangsmulkt og annen avstraffelse av næringsdrivende sender Skatteetaten kun brev per post. Den brukervennligheten som man finner i de fleste norske etater, er ingensteds å finne i Skatteetaten, hvor man er heldig om man får lov til å snakke med et faktisk menneske. Slik bør det ikke være.

Gründerparadokset

Dette er bare noen ting den nybakte næringsministeren kunne se på. Det er mye å ta tak i, men med noen ganske enkle grep kunne Norge blitt et vesentlig mer næringsvennlig land. Det er nødvendig for at landets økonomi skal lykkes med å omstille seg vekk fra oljedominans.

Slik det er i dag har Norge et gründerparadoks. Samfunnet er avhengig av at gründere tar risikoen med å starte bedrifter, hvorav noen få på lang sikt blir viktige arbeidsgivere og skattebetalere. Men for individet, i dagens Norge med lav arbeidsledighet, høye lønninger og høyt kostnadsnivå, høye inngangsbarrierer i mange bransjer og relativt lav økonomisk vekst, er det ikke verdt å ofre fast ansettelse for å satse på egen hånd som gründer. Noen få lykkes spektakulært, men de fleste får et dårligere liv enn de ville hatt i en middelmådig fastjobb.

Når det samfunnet trenger på lang sikt ikke lønner seg for den enkelte på kort sikt, har man et langsiktig problem. Det bør Torbjørn Røe Isaksen som næringsminister begynne å løse. Han bør ikke gjøre det mindre attraktivt å være fast ansatt, men han bør gjøre det mer attraktivt å bli gründer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden