Forsiden

Roger Scruton: På sporet av en grønn konservatisme

Konservativt innstilte mennesker med et realistisk syn på hva som motiverer vanlige folk, må komme på banen og utmeisle en grønn konservatisme.

Konservativt innstilte mennesker med et realistisk syn på hva som motiverer vanlige folk, må komme på banen og utmeisle en grønn konservatisme.

Etter tyve år med internasjonale forhandlinger har folk flest blitt fremmedgjort og overlater til staten å rydde opp. En miljø – og klimapolitikk som ikke tar utgangspunkt i menneskenes kjærlighet til hjemstedet er dømt til å mislykkes. Konservativt innstilte mennesker med et realistisk syn på hva som motiverer vanlige folk, må derfor komme på banen og utmeisle en grønn konservatisme.

Slik kan man sammenfatte hovedbudskapet i en ny bok fra den konservative britiske filosofen Roger Scruton: How to think seriously about the planet: The case for an environmental conservatism. Den profilerte foreleseren og skribenten Roger Scruton er kjent for bøker om idehistorie, arkitektur og konservativ filosofi, og er for tiden knyttet til tenketanken American Enterprise Institute, som har nære bånd til høyresiden i amerikansk politikk. At han nå har gitt seg i kast med miljø- og klimaspørsmålene, vil overraske mange.

Miljøpolitikk og spesielt klimapolitikk er blitt gjort til et spørsmål om hva politikere og næringslivets ledere må gjøre, og ikke hva hver enkelt av oss som ansvarlig samfunnsborger kan gjøre.

Lokalsamfunn må ta ansvar

Scruton innleder med å vise til at vi mennesker har forskjellige politiske verdipreferanser.
Viktig er her forskjellen mellom en individualistisk verdiorientering, og mennesker med en mer egalitær og kollektiv tilnærming. De førstnevnte – ofte kalt konservative eller liberale – mener at samfunnet i størst mulig grad må få utvikle seg uten offentlig overstyring, mens de egalitært orienterte – radikale, sosialister eller sosialdemokrater – etterspør en aktiv stat i bestrebelsene på skape et bedre samfunn.

Problemet, sier Scruton, er at frem til nå er det de «radikale» som har lagt premissene for miljøpolitikken. Dermed er miljøpolitikk og spesielt klimapolitikk blitt gjort til et spørsmål om hva politikere og næringslivets ledere må gjøre, og ikke hva hver enkelt av oss som ansvarlig samfunnsborger kan gjøre.

Og mer alvorlig: Ettersom mange instinktivt nærer en dyp mistillit til alt som smaker av statlig overstyring, reagerer man ideologisk mot miljøreguleringer som griper inn i den enkeltes frihet. Det er nok å vise til folks reaksjon mot bompenger og bensinavgifter for å skjønne hva Scruton sikter til.

Finnes det så et alternativ til passiviseringen og resignasjonen? Ja, svarer Scruton, men bare om vi smører oss med tålmodighet og legger til rette for at lokalsamfunnene i større grad tar ansvar for omleggingen i bærekraftig retning.

Vellykket lokal forvaltning

Inspirasjonen henter Scruton i stor grad hos den ledende konservative tenkeren Edmund Burke, som minnet om at den sosiale kontrakten som binder menneskene sammen også inkluderer våre forfedre og våre ufødte etterkommere. Eller som President Omaba en gang uttrykte det: “Vi låner denne planeten fra våre barn og våre barnebarn». Dersom vi klarer å utvikle bevisstheten om denne sammenhengen, vil det lede til at menneskene naturlig utvikler «a sense of trusteeship», en følelse av å føre tilsyn på vegne av de som kommer etter oss.

Scrutons bok er svak på empiri, men gir en del eksempler på vellykket ressursforvaltning og miljøopprydding igangsatt og iverksatt «nedenfra». Han er skeptisk til den samfunnsradikale miljøbevegelsen som han mener mangler en forankring i en medlemsmasse, men trekker frem de mange lokalvern, naturvern- og friluftsorganisasjonene i Storbritannia og USA som han mener gjør en uvurderlig innsats i å ivareta miljøet og stimulere forvalterinstinktet hos medlemmene.

I kontrast til forestillingen om «almenningens tragedie» viste Ostrom at vellykket forvaltning av allmenninger ofte skjer ved lokalt initierte regler og lokalsamfunnets håndheving av disse.

Til støtte for sitt syn viser han til nobelprisvinneren i økonomi, statsviteren Elinor Ostrom, som studerte forvaltning av knappe fellesressurser blant annet i Spania, Sveits og Nord-Amerika. I kontrast til forestillingen om «almenningens tragedie» viste hun at vellykket forvaltning av allmenninger ofte skjer ved lokalt initierte regler og lokalsamfunnets håndheving av disse.

Staten har fortsatt et ansvar

Så langt er det lett å følge Scruton. Men hvor relevant er lokalt forvalteransvar i møte med trusselen fra global oppvarming? Her blir analysen mer diffus, men det kan virke som han viser til to mekanismer.

Mennesker som har et nært forhold til «hjemstedet», blir naturlig mer oppmerksom på endringene i

 naturen og truslene den er utsatt for, og dermed mer motiverte til å bidra til en bærekraftig utvikling. Samtidig viser erfaringer fra flere land at byer og lokalsamfunn kan gjøre en viktig forskjell om de får myndighet til det, innenfor områder som energisparing og utnyttelse av lokale, fornybare ressurser, lokalmat og kollektivtransport blant annet. Selv folk som ignorerer advarslene om globale klimaendringer, støtter ofte lokale initiativ som vil gi en mer bærekraftig utvikling.

Stilt overfor de store globale miljøtruslene kan forfatterens tro på det lokale forvalterinstinktet lett virke naiv. Men staten har fortsatt en viktig oppgave, innrømmer han. Viktigst er innføringen av karbonskatt, som vil stimulere den lokale omstillingen og innovasjonen. Dernest tar han til orde for å styrke prinsippet om «forurenseren betaler» i ansvarsretten, slik at lokalsamfunn i større grad kan stille globale selskaper til ansvar for miljøforringelsen de medvirker til.

Endelig må staten i de industrialiserte landene trappe kraftig opp forskning og utvikling, ikke bare på det forebyggende tiltak som ren energi men også hva gjelder mulige «reparerende» tiltak eller såkalt geo-engineering.

Relevant også for Norge

Det er mye som er ubalansert i Scrutons bok. Kritikken han fremfører er trolig mest aktuell i Storbritannia og spesielt Nord-Amerika der de ideologiske motsetningene og mistilliten til sentrale eliter stikker dypt.

Er problemet snarere at vi blitt så urbane og reisevante at vi ikke fanger opp naturens endringssignaler i lokalmiljøet?

Men boken reiser også spørsmål med adresse til debatten i Norge, der mange registrerer en tiltakende resignasjon eller endog synkende miljøengasjement blant folk flest. Kanskje må Jens Stoltenbergs og samfunnsøkonomenes sterke vektlegging av karbonmarkeder og «kostnadseffektivitet» ta noe av skylden. Eller er problemet snarere at vi blitt så urbane og reisevante at vi ikke fanger opp naturens endringssignaler i lokalmiljøet?

Ett er i hvert fall sikkert: Traktater og nasjonale handlingsplaner er viktige nok, men veien til et bærekraftig samfunn går gjennom mennesker som ser verdien og gleden av å leve i og overlevere en naturarv i balanse.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden