Politikk

Rognliens tallmagi

Idrettspresident Børre Rognlien har gitt opp kravet om 60 prosent oppslutning om Oslo-OL. Istedenfor forteller han og Jonas Gahr Støre skrøner om at motstanden var like stor foran Lillehammer-OL.

Idrettspresident Børre Rognlien har gitt opp kravet om 60 prosent oppslutning om Oslo-OL. Istedenfor forteller han og Jonas Gahr Støre skrøner om at motstanden var like stor foran Lillehammer-OL.

Meningsmålingene har over lang tid vist et solid flertall for nei til Oslo-OL, og det er ingen tegn til at dette endrer seg vesentlig før Stortinget i høst skal avgjøre spørsmålet om statsgaranti, og dermed høyst sannsynlig søknadens skjebne.

Dette er litt pinlig for Børre Rognlien, som allerede 3. november 2011 i et intervju med Aftenposten stilte som betingelse at 60 prosent av folket måtte stille seg bak en søknad:

”- Vi må holde oss til det IOC legger vekt på, 60 prosents oppslutning i befolkningen. Det må være et minimum, understreker idrettspresidenten.”

Og ikke mindre klar var han i en uttalelse til NTB 2. april 2012:

”- Det som står fast er at vi må ha minst 60 prosent oppslutning både innen idretten, på Stortinget og i folket for at det skal bli sendt en søknad om å få lekene i 2022, sier idrettspresident Børre Rognlien til NTB. ”

Siden målingene ikke var så gode, ga han i en uttalelse til Osloby noen dager senere, 12. april 2012 seg litt tid:

”Minst 60 prosent må si ja

Idrettspresident Børre Rognlien mener oppslutningen i Oslo bør være på minst 60 prosent, men først når det foreligger en plan folk er kjent med.

– Hittil har debatten stort sett dreid seg om mulige konsepter. Nå vil vi etter hvert få se mulighetene OL innebærer. Det er da de viktigste målingene kommer, sier Rognlien.”

Tiden gikk, planene og utredningene kom og gikk, og de 60 prosentene ble stadig fjernere. Men som den pragmatikeren Rognlien er, ble nå kravet ”justert”. Etter folkeavstemningen i Oslo ble kravet omformet til et ønske om 60 prosent blant stortingsrepresentantene:

”55 prosent av Oslos befolkning ønsker OL til hovedstaden i 2022. Det kom frem i folkeavstemningen valgdagen. Når Stortinget skal si sin mening om en OL-søknad, ønsker Rognlien at tallet på Løvebakken har steget til 60.”

Høyre og Arbeiderpartiet har tilfeldigvis til sammen 60,9 prosent av representantene på Stortinget.

Og 11. april i år har han igjen gitt seg selv litt ekstra tid – nå er det ikke viktig med oppslutningen før neste sommer, da saken er godt og vel avgjort i Norge.

”– Jeg sa også at vi bør ha 60 prosent av det norske folk i ryggen innen juli 2015 med tanke på å møte konkurransen fra andre land.”

Motstanden mot Lillehammer
Etter alle disse krumspringene har Rognlien bruk for en ny argumentasjon. Nå heter det seg at motstanden mot OL på Lillehammer i 1994 også var stor, men at folk ble fornøyd i etterkant. Budskapet, her fremført av Rognlien i Klassekampen 11. april 2014:

”Det er helt klart at vi ønsker betraktelig større oppslutning om denne saken enn det galluptallene viser nå, men en trøst er det at oppslutningen rundt Lillehammer var enda dårligere åtte år før lekene, slår Rognlien fast.”

Like tydelig er Tom Tvedt, styremedlem i Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komite – til Stavanger Aftenblad 2. april 2014:

”- Samtidig var målinger fra før Lillehammer-OL i 1994 ganske identiske med disse tallene. Også den gang handlet debatten om alt det andre vi kunne få for disse pengene, sier Tvedt, som mener de fleste etterpå var svært godt fornøyd med vinterlekene.”

Og her har vi generalsekretær i Norges Idrettsforbund, Inge Andersen til Dagbladet 10. september 2013:

”Hvis vi hadde hatt en folkeavstemning før Lillehammer hadde det aldri blitt noe OL i 1994, sier Andersen til Dagbladet.”

Sist ute er Arbeiderpartiets leder, OL-tilhengeren Jonas Gahr Støre til Bergens Tidende 11. juli 2014:

”- Jeg mener å huske at målingene også var negative før Lillehammer-OL i 1994.”

Dette reflekterer en elitistisk måte å behandle opinionen på – som barn. Folket følger ikke så godt med, stakkar, og vet ikke sitt eget beste, så det er bedre at vi bestemmer for dem, og så blir de nok fornøyd etterpå. (Les også min kommentar om likheten mellom ja-alliansene for OL og EU.)

Hvor har de det fra?
Jeg har nå i flere dager arbeidet med å finne kilden til påstanden om at nordmenn var like mye mot Lillehammer-OL som de i dag er imot Oslo-OL. Forespørsel på twitter – også med direkte adresse til Gahr Støre og Arbeiderpartiet, har ikke gitt noe. En e-post til Norges Idrettsforbund forblir ubesvart. Søk på nettet gir noe, men ikke dette.

Her har vi for eksempel Gerhard Heiberg som 11. april 2012 sa det stikk motsatte av det Rognlien sier nå:

”Jeg vil minne om at det før Lillehammer-OL var 60 prosent for og 40 prosent mot en søknad.”

Men heller ikke her er det noen referanse.

Det er det derimot i Aftenpostens arkiv, som 16. desember 1983 publiserte en nasjonal måling tatt opp av Norsk Opinionsinstitutt A/S, med et normalt utvalg på 1000. Her sa 69 prosent ja og 23 prosent nei.

Det er på sin plass å minne om at den opprinnelige OL-søknaden gjaldt 1992-lekene, men at Lillehammer da måtte gi tapt. Søknaden ble derfor fornyet for 1994. Det forklarer at prosessen startet lenger i forkant enn denne gangen. En viktig dato er 29. mars 1985, da regjeringen gikk inn for statsgaranti. Denne ble fornyet 1. juni 1987, for 1994-søknaden (Statsgarantien var først på 1,7 milliarder kroner, i 1987 på 1,8 milliarder. Etter at Lillehammer ble tildelt lekene kom et mer realistisk budsjett på plass – 9 7 milliarder. Dette budsjettet holdt.) Saken var dermed politisk avklart.

En flik funnet …
Det nærmeste vi kommer kilden til påstanden om stor motstand er tidligere styremedlem i Tromsø 2018, Grete Kristoffersen, som i en bloggpost 12. september 2008 skrev:

”I en av de mest kritiske periodene for Lillehammer-OL sa kun 38 prosent ja til lekene”.

Jeg har henvendt meg til henne for å få referansen, men hun kunne ikke hjelpe meg, og viste meg videre til Kim Nordli, som var kommunikasjonsansvarlig i Tromsø 2018. Han hadde heller ingen detaljer, men mente at dette var en nasjonal måling publisert i Gudbrandsdølen.

Og journalist Einar Odden i GD skrev ganske riktig følgende 10. mars 2013:

”Det var først etter at byen hadde fått tildelt lekene at motstanden ble synlig. I den mest bustete perioden før OL på Lillehammer viste en meningsmåling at bare 38 prosent av befolkningen var for.”

Legg merke til at Odden skriver at motstanden kom først etter at Lillehammer fikk tildelt lekene, altså lenge etter at statsgarantien ble gitt.

Men heller ikke han husker hvor han har dette fra, og tipser videre til Jon Helge Lesjø ved Høyskolen på Lillehammer, som har skrevet doktorgrad om Lillehammer-OL. Og her får jeg litt mer kjøtt på beina.

Han kan fortelle at det ble tatt opp to lokale målinger i april 1983, i forkant av at kommunestyret skulle behandle spørsmålet om byen skulle søke. Den ene viste 58 prosent ja, 31 prosent nei og 11 prosent vet ikke. Den andre ga 41-25-34.

Det ble også tatt opp både lokale og nasjonale målinger i perioden 1991-93 i regi av Høyskolen og Østlandsforskning, ved hjelp av Gallup. Dette er altså i utbyggingsperioden, og ikke så relevant for vårt formål. Ja-siden hadde et økende overtak lokalt – 50,3 – 54,2 og 62,1 prosent mens det nasjonalt lå mer stabilt rundt ca 55 prosent ja og under 30 prosent nei.

I tillegg kjenner jeg til en måling tatt opp av Scan-Fact for VG og publisert 14. september 1988. Her er hele 70 prosent for i den nasjonale målingen. Dette var straks i forkant av tildelingen, og spørsmålet dreide seg om man var positiv til at Lillehammer kunne få tildelt arrangementet.

Andreas Selliaas har tipset meg om at det i boka Da OL kom til Norge, Cappelen 1991, er vist til to lokale målinger. En fra 1984, som ga 31 prosent nei – og det må være den fra 1983 nevnt ovenfor, og en fra 1988 som ga 46 prosent nei. Dette er den heteste kandidaten til å samsvare med påstanden om nei-flertall. Det kan være denne som har 38 prosent ja, og da blir det i så fall en vet-ikke-andel på 18 prosent.

Oppdatering kl. 18.00: Målingen er nå funnet. Det dreier seg om en lokal måling med 212 respondenter for Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer, og min kilde er en NTB-melding fra 3. september 1988. Målingen dreide seg om OL ville ha mest positive eller mest negative virkninger for byen. (Takk til Jacob Utgård for tips).

For å summere opp: I forkant av beslutningen om statsgaranti har jeg funnet to lokale og en nasjonal måling. De lokale viser klart ja-flertall dersom man tar vekk vet-ikke-gruppen, mens den nasjonale viser tre ganger så mange tilhengere som motstandere.

Det er derfor ikke hold i påstandene om at ja-siden slet på tilsvarende tidspunkt foran Lillehammer, og at bare fremsynte politikere som så bort fra opinionen sikret søknaden og garantien.

Etter at statsgarantien ble innvilget, men før arbeidet ble satt i gang, har jeg en lokal måling med et lite nei-flertall, og en nasjonal måling med meget klart ja-flertall.

Dersom noen kan fremlegge annen dokumentasjon, vil selvsagt denne artikkelen bli oppdatert.

Tillegg 16. juli: Bergens Tidende refererer denne artikkelen og har innhentet kommentarer fra Gahr Støres kontor og Idrettsforbundet.

Norges Idrettsforbund har også sluppet til med et eget innlegg. De er ikke akkurat ydmyke. Jeg har gitt min kommentar i feltet under NIFs artikkel. Leserne kan jo vurdere om dette tilsvaret øker tilliten til NIF.

Tillegg 22. juli: Det finnes også en nasjonal meningsmåling med 1007 respondenter tatt opp av Opinion AS og offentliggjort i desember 1993, altså like før Lillehammer-OL startet. (Takk til Thor Børresen). Følgende spørsmål ble stilt:

«Arrangørene regner med at OL på Lillehammer vil koste 7 milliarder kroner. Mener du dette er for mye penger å bruke på OL-arrangementet, eller mener du det er riktig å bruke såpass på et slikt arrangement?» Her svarer 66 prosent at dette er for mye penger, mens 26,2 prosent svarer at det er riktig å bruke så mye.

Spørsmålsstillingen er en annen enn om man er for eller mot at OL arrangeres, og kostnadene er eksplisitt oppgitt. Det er mulig at dette forklarer langt lavere oppslutning enn de nasjonale og lokale målingene fra 1991-93 som er nevnt ovenfor. Eller det kan faktisk ha skjedd en endring i opinionen like før arrangementet.

Uttalelsene fra Rognlien og Andersen overfor er eksplisitt knyttet til opinionen før politiske vedtak ble fattet – sammenlignbar med dagens situasjon – og da er ikke denne målingen relevant, mens Tvedt og Gahr Støre bare snakker om «før» Lillehammer-OL.

Alle artikler på Minervanett er gratis. Men arbeidet som ligger bak, er ikke gratis, og Minervanett er avhengig av større og mindre bidragsytere. 

Hvis du setter pris på å ha Minerva som en stemme i den offentlige debatten, vil vi oppfordre deg til å gi et lite bidrag. 

Støtt oss med 100,- ved å sende ”MINERVA” til 2300 eller bruk PayPal-knappen under for å donere et valgfritt beløp.

Takk for din støtte!

Fra forsiden