Politikk

«Roll back the state»

I Norge har staten altfor stor makt over våre liv og gjør frie valg umulige.

I Norge har staten altfor stor makt over våre liv og gjør frie valg umulige.

Denne uken, den 21. mai 2012, blir den norske staten konfesjonsløs. Det er på høy tid. Norge er et av de aller siste land i Vesten med statskirke. Kun Monaco, Liechtenstein og Storbritannia gjenstår. De to førstnevnte har en katolsk statsreligion, rart som det er, mens sistnevnte beholder Dronningen som kirkens overhode.

Det interessante er ikke disse tre, men alle de andre. Stater som vi ofte kaller «katolske» har vært konfesjonsløse lenge, som Italia og Spania. Det er rett og slett riktig og ryddig at stat og kirke ikke forveksles. Det politiske er ikke det religiøse, og omvendt. De bør være autonome og selvstendige sfærer i et liberal-demokratisk samfunn.

At det har tatt så lang tid i Norge, er interessant. Det er et tegn på at staten står så sterkt i folks bevissthet. Det er liksom ikke trygt uten staten her til lands, og det å bli fast post på statsbudsjettet er jo rene himmelen – for å holde oss til religiøse metaforer.

Hvis «frivilligheten» må leve på statens penger og derved statens nåde, er den ikke lenger «frivillig» i ordets betydning. Den er ikke fri, men svinebundet til makten.

Politisk styrt frivillighet
Men statskirken er bare ett av mange eksempler på statlig makt der den ikke bør være. Et annet er den såkalte «frivilligheten». I norsk debatt er det som om frivillig sektor ikke er frivillig, men trenger statens tillatelse og ikke minst statens tilskudd. Man diskuterer «frivilligheten» – ikke minst i KrF – som om den skulle bestemmes av politikken. Men det er jo helt omvendt substansielt sett – de som er frivillige, kommer fra det frie, individuelle valg – man organiserer seg ut fra sin frihet til å danne foreninger. Dette er den klassiske, liberale «freedom of association», i dag også en menneskerett. Mennesker kommer først i et samfunn, disse er frie til å danne foreninger av nesten alle slag, veldedige som politiske, og staten har ingenting med dette å gjøre.

Det sivile samfunn i Norge er jo svakt, i komparativt perspektiv, og den særnorske måten å se på «frivilligheten» på, viser nettopp dette. Hvis «frivilligheten» må leve på statens penger og derved statens nåde, er den ikke lenger «frivillig» i ordets betydning. Den er ikke fri, men svinebundet til makten.

Dette er et uhyre viktig ideologisk poeng med særlig betydning i Norge fordi statens makt er så stor at den antar en «taken for granted»-kvalitet, som om det er naturlig at staten er stor. Også i KrF er det mye rop på mer stat fremfor det motsatte. Det er som om man ikke har fattet det ideologiske hovedpoenget som heter subsidiaritet, nemlig at samfunnet bygges fra individet av, ikke fra staten nedover.

I all kristendemokratisk så vel som liberal og konservativ tenkning er det individet som kommer først, som har frihet til å danne familie og utvikle den sivile samfunnssfæren, «frivilligheten». Statens rolle kommer sist, og er minst viktig – politikken er naturlig begrenset og skal aldri gå utover sine naturlige grenser.

Ideologisk sette går den store skillelinjen mellom sosialisme og borgerlighet akkurat her. Mangelen på prinsippfasthet her var en hovedgrunn til at jeg meldte meg ut av KrF i fjor. Men problemet med å se politikkens grenser, også mht økonomisk støtte og velferdsstat, er ikke begrenset til KrF. I Norge har statens rolle i sivilsamfunnet lenge vært så stor at det trengs en nytenkning og bevisstgjøring alment.

Statsmonopol på utdannelse
Bare se på to hovedområdet i samfunnet – utdannelse og helse. På begge felt opprettholder staten et monopol, med noen få unntak. Det har vært og er stor ideologisk motstand mot privatskoler og private sykehus i Norge. Privatskoler har lenge kjempet en enorm kamp for å få tillatelse til å drive, og siden statsstøtte er nødvendig fordi skattesatsene er så høye her til lands og ikke tillater foreldre å betale mye for private skoler, kan staten sette detaljerte betingelser for slik støtte.

En privat skoles pensum ligner da til forveksling en offentlig skoles. Men da forsvinner hele poenget med et pluralistisk skoletilbud, for det er i forskjelligheten i tilbudet poenget er. I de fleste europeiske land finner vi et flerfoldig tilbud av religiøse skoler (katolske, protestantiske, jødiske, muslimske også etter hvert), et mangfold av pedagogiske tilbud (Montessori eller Steiner på barneskoletrinnet), private universiteter og høyskoler av mange slag, etc. Dette er normalen, mens Norge er aparte med sitt statsmonopol på utdannelse.

Det er også en menneskerett for foreldre – og en plikt for dem – å velge sine barns utdannelse og hvilket verdisyn som skal ligge til grunn for utdannelsen. Utdannelse er skolering, men også dannelse av hele mennesket, derfor er pedagogisk grunnsyn så viktig og det menneskesyn som undervisningen bygger på.

Norge er aparte med sitt statsmonopol på utdannelse.

Mine fire barn gikk ikke på den eneste katolske grunnskolen i byen, men på den franske skole i Oslo. Vi kunne valgt katolsk, katolikker som vi er, men vi valgte heller en skole som er kjent for sin disiplinerte og grundige skolering. Det valget er vi meget fornøyd med. Min mann, oppvokst i Ungarn, gikk på jesuitterskole i barneårene og benediktinergrymnas etterpå – en fantastisk utdannelse med mange hundre års tradisjon i Europa. Jeg gikk på den norske offentlige skole i Mandal, et sted som i lang tid har vært et skolesentrum og med lærere som var enormt motiverende og stolte over sine fag og profesjon.

Dette er det jeg mener med riktig og naturlig mangfold – det er individet som skal ha et valg, og det finnes rike tradisjoner for både menneskesyn og pedagogikk som er forskjellige i vår vestlige tradisjon. Det er ikke den norske staten som skal bestemme over dette, det tilhører individets menneskerettigheter å kunne velge utdannelse og verdibasis for seg og sine barn. Den naturlige løsning på dette er at pengene følger eleven eller studenten, slik det er i Sverige.

På universitetsnivå er det enda ingen debatt om private universiteter utover sporadisk debatt om BI. Dette er også rart i komparativ målestokk. I de fleste land i Europa, for ikke å snakke om i USA, er det mange private universiteter, og mange nye startes opp. I for eksempel Spania og Ungarn, to av mange eksempler, er det titalls nye universiteter de siste tjue årene. Mens man i Norge blir internasjonalt kjent som det landet hvor utlendinger kan få gratis studieplass, finansiert at naive nordmenn over skatteseddelen. En studieplass koster flere hundre tusen kroner, noe vi som er skattebetalere betaler. Men utenlandske studenter som søker her, er altså «free riders». Forstå det den som kan.

Ingen valg i alderdommen
På helsesektoren er også statens monopol nokså absolutt i Norge. Det koster dyrt å gå til private. I eldreomsorgen er det likedan. Det er nesten ufattelig at man ikke kan planlegge sin egen aldersom med fritt valg av hva slags sykehjem man vil tilbringe sin siste tid på. I ethvert utland vi sammenligner oss med fins det sykehus og pleieinstitusjoner drevet av de forskjellige kirker og andre ideelle organisasjoner, som Røde Kors, malteserne, etc. Nettopp når man er syk eller svak vil man ha garantert at de verdier man møtes med, holder vann. Og fordi det er for sent å planlegge når man blir syk, bør man gjøre det nå:

En studieplass koster flere hundre tusen kroner, noe vi som er skattebetalere betaler. Men utenlandske studenter som søker her, er altså «free riders». Forstå det den som kan.

Når jeg bli syk og gammel vil jeg ha omsorg som er garantert ut fra det menneskesyn som jeg står for, nemlig det kristne, hvor menneskeverdet er absolutt og nestekjærligheten alle tings mål. Jeg vil ha en plass et sted som ligger der mine barn bor, og det skal være i nærheten av byens tilbud av kultur. Derfor bestiller jeg nå en plass på hjem X i ny Y, og betaler inn et depositum.

Hvorfor er det umulig å planlegge på denne måten i Norge? Er det ikke naturlig at man kan velge for seg selv også i livets siste fase? Er det bare rike og unge som kan velge? I de fleste utland kan man velge seg sykehjem som sykehus, og pengene fra det offentlige bør og kan følge pasienten når det er utstrakt bruk av offentlig finansiering.

I sum: I Norge har staten altfor stor makt over våre liv og gjør frie valg umulige. «Frivillig» sektor, som det så byråkratisk heter, er betinget av offentlig støtte og derved i stor grad avhengig av staten, skole, universiteter og helseinstitusjoner er offentlige monopoler i stor grad, og det mangler prinsipiell politisk tenkning om dette. Her er Norge i utakt med både utlandet og megatrender, som viser at borgerne vil ha frihet til å velge på alle disse områdene. Dessuten fører monopoler alltid til maktarroganse og dårlig service – for å nevne noe.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden