Spaltist

Er det rom for et grønt parti i Norge?

MDG-stand i Kristiansand.

Bilde: Lars Verket

Rommet for nye partier er spesielt trangt i det norske partisystemet. Er det i det hele tatt håp for et helgrønt parti?

En stor andel av disse analysene som fyller spaltene like etter valget kan oppsummeres med «dette valgresultatet viste at jeg hadde rett hele tiden».

Vel, jeg tok feil.

Jeg trodde den rokkanske fastfrysingen som har preget de nordiske partisystemene, var tint opp, og at velgerne var klar for en ny stor partigruppe på Stortinget. Det var de ikke. Valgresultatene er inne, og Miljøpartiet De Grønne har gjort et dårligere valg enn meningsmålingene og oppmerksomheten bar bud om.

Skuffelsen

Det er vanskelig nå i dagene etter valget å glede seg over 3,2 prosent til De Grønne. Kommentatorer og støttespillere minner høflig om at ingen nye partier siden KrF har klart å komme inn på Stortinget to valg på rad. Til og med Anders Langes parti datt ut igjen andre periode. Kun tre stortingspartier har framgang i valget, og MDG er ett av dem. Hvorfor føles det da som en skuffelse?

For det første lå meningsmålingene høyere enn dette. Meningsmålerne selv og de som bestiller dem, vil si seg uenig og mene at de traff. Det gjorde de i det store og hele. Men for MDG traff de bare hvis MDG lå i den nedre del av konfidensintervallet på nærmest hver eneste måling i august og september. Et uhyre usannsynlig scenario. Det kan ha vært en systematisk målefeil som rammet både Rødt og MDG som det er vanskelig å forklare her og nå. I den grad jeg har sett noen råtall, ga de ingen frampek om en sånn feil, og det kan nok heller dreie seg om en generell svakhet ved nye og radikale partier: Det er langt flere som sier at de ønsker å stemme på disse, enn de som faktisk gjør det.

For det andre innebærer det å være grønn en sterk følelse av hastverk. Klimakampen kommer med mange tidsfrister. Tidsfrister som kommer og går og brytes. Med dette valgresultatet brytes for eksempel 2020-målet for Norges del. Dersom det, mot formodning, skulle kuttes noen klimagassutslipp neste periode, vil det være et resultat av at oljelandet Norge motvillig drar beina etter seg i den retningen verden uansett er på vei. Norge er en klamp om foten til den globale klimakampen. Følelsen vi nå sitter igjen med, er at fire år til med denne urpinlige situasjonen er uutholdelig.

Skattene kveler tydeligvis de borgerlige mer enn luftforurensning.

Det trenger ikke å bety så mye for verden at Norge bryter dette klimamålet, som enkelte på høyresiden spydig har bemerket hele valgkampen. Norske utslipp er små. Vi kan selvfølgelig lure oss unna og håpe at større og mer handlekraftige land, som Nigeria, India, Sør-Afrika eller Brasil, tar en større del av ansvaret. Norsk eksport av utslipp er derimot skyhøy, og at oljelobbyen stikker av med nok en seier, betyr at det vil fortsette å være skyhøyt også neste periode.

Et trangt rom

Når jeg har valgt De Grønne som mitt parti, er det på grunn på av følelsen av at det haster i klimapolitikken. At klimakrisen ikke er noen «utfordring», men en krise, som må behandles med krisetiltak. Det innebærer at klimapolitikken må overordnes og prioriteres høyere enn for eksempel barnehager og sykelønn.

Køen har vært lang av mennesker som vil idioterklære oss som mener dette. Disse tingene henger jo sammen, forklarer venstresiden. Dessuten, redder vi klimaet på bekostning av enkelte velferdsordninger, så kan det heller være det samme. Høyresiden, derimot, mener den økonomiske kostnaden ved å redde klimaet er altfor stor. Bedre å være rik og død enn fattig og levende. Skattene kveler tydeligvis de borgerlige mer enn luftforurensning.

Her kan jeg bare lene meg på ordene til partifelle Anna Serafima Svendsen Kvam i valgkampens siste ungdomspartilederdebatt: «Uten en klode som kan gi oss reint vann, mat og sikkerhet, så blir det ikke så mye annen politikk heller.»

Samtidig har den norske miljøbevegelsen valgt en mer eller mindre apolitisk strategi. Miljøbevegelsen er selvfølgelig politisk i sin natur, men den er bare partipolitisk i den grad den kan unngå reelle konflikter. Ved dette valget har flere organisasjoner for eksempel sagt mer eller mindre rett ut at det er likegyldig om man stemmer på KrF, SV, V, MDG eller Rødt dersom man ønsker bedre miljøpolitikk. Aksjonene under valgkampen har vært brede og valgt bort brodd til fordel for allianser.

Undersøkelser viser at MDG har det klart sterkeste sakseierskapet til klima, miljø og naturvern. Det er også liten tvil om at MDG prioriterer miljø aller høyest. Allikevel har nok Tale Hammerø Ellingvåg fra Rødt et poeng når hun skriver at MDG ikke har «rotfeste» i miljøbevegelsen, og ikke kommer som noe ønske fra miljøbevegelsen om parlamentarisk makt. Miljøbevegelsen i Norge har ikke noe sånt ønske. De forsøker å dempe enhver konflikt og ethvert oppspill til debatt om miljø, som jeg tidligere har skrevet om her. Resultatet blir at miljøsaken får lav «issue salience» som det heter i statsvitenskapen, eller «saksrelevans» om du vil: Miljø er viktig for mange velgere, men det er ikke det mest springende punktet for partivalget, for det er noe man kan få på kjøpet ved å stemme mange forskjellige partier.

Dette er den motsatte strategien av hva fagforeningene har valgt, som aktivt går inn i partipolitikken for å få resultater. Man kan mene hva man vil om det, selvfølgelig, men det har gjort at miljøbevegelsen har vært gode på å bygge brede allianser. Om disse brede alliansene er den beste veien til resultater, får noen vurdere i en annen tekst.

Det er storbypolitikken vi slår de andre småpartiene på.

Resultatet av manglende drahjelp fra de politiske blokkene og organisasjonene er at et helgrønt parti har motbakke i alle retninger. Det betyr ikke at det er et sisyfosarbeid å reise et helgrønt parti i Norge, men det gjør rommet trangere.

Veien til et grunnfjell

En lærdom det grønne partiet bør trekke av dette valget, er betydningen av et grunnfjell. Selv om vi har ligget høyt på meningsmålingene, er det for mange en uoverstigelig terskel faktisk å skulle stemme på et nytt og radikalt parti. De Grønne har ved de siste valgene byttet ut en stor andel av velgerne sine mellom hvert valg. Det er en reell fare for at MDG blir – som Kjetil Løset kalte Venstre en gang – Norges neste «svingdørparti». Venstre hopper annethvert valg over og under sperregrensa og sliter med virkelig å vokse. MDG bør ikke bli Venstre.

For å vokse videre må vi innse hvor viktig grunnfjellet faktisk er, og ta vare på og pleie dem som faktisk har gått til det skritt å stemme på oss. Da må vi ha selvtillit og være stolte av det vi har fått til. Sakseierskapsundersøkelsen viser nemlig at MDG har en spire til et nytt område hvor partiet kan konkurrere – og det er ikke helse eller skole, som mange internt i partiet kanskje vil tro. Det er derimot storbypolitikken vi slår de andre småpartiene på.

Forståsegpåere har omtalt De Grønnes suksess i Oslo nærmest som en gjøkunge, som gjør vekst andre steder vanskeligere. Jeg mener derimot ikke vi bør skamme oss over vår enorme suksess i Oslo. Ved dette valget fikk vi kun 5,9 prosent av stemmene i Oslo, og resultatet trekker mye ned nasjonalt. Men på kommunevalgsmålinger holder vi stand, og går kanskje til og med fram. Oppgaven er klar: Vi må ta eierskap til og stå for seirene våre. Folk i byene ønsker MDGs løsninger: En grønn byutvikling med rom til menneskene. Her har De Grønne noe så sjeldent som muligheten til å bygge seg et skikkelig grunnfjell.

Et grønt blokkparti?

Ved dette valget har vi tapt kampen om frafalne Ap-velgere mot Rødt og SV. Mye kan sikkert forklares med at dette endte med å bli et blokkvalg, men et Ap i krise som mistet velgere på venstre flanke burde også ha vært mer sårbar for å miste miljøvelgere. Det kan kanskje dreie seg om det jeg har nevnt tidligere, at velgerne føler de får miljø med «på kjøpet» ved å stemme SV og Rødt – men de kan også ha oppfattet Rødt og SV som sikrere veier til regjeringsskifte, og turte kanskje ikke stemme grønt.

SV og Venstres resultater i klimapolitikken er eksempler på hvor mislykket en sånn garanti om støtte til den ene eller andre blokken før man vet forhandlingsresultatene er.

Jeg liker MDG som et blokkuavhengig, liberalt parti omtrent i sentrum-venstre økonomisk i norsk politikk. Men i fravær av et større grunnfjell som er enig med meg, må partiet finne mer troverdige svar på hvordan man vil utøve sin makt om det skulle havne på vippen. En klar blokktilknytning – formodentlig mot venstre – kan gi enklere mobilisering på venstresiden – selv om Miljöpartiet i Sverige, som har valgt dette, sliter med interne konflikter og ligger lavt på målingene. Veteraner i partiet, både i Norge og Sverige, har ikke vært tilhengere av en sterkere blokktilknytning.

Men én ting er sikkert: Selv om en klar blokktilknytning kan gi suksess ved valg, er det en dårlig strategi ved forhandlinger. Det vil kaste De Grønnes styrke ved forhandlinger over bord, nemlig den reelle trusselen om at vi kan bygge et annet flertall om vi ikke får gjennomslag der vi sitter. SV og Venstres resultater i klimapolitikken er eksempler på hvor mislykket en sånn garanti om støtte til den ene eller andre blokken før man vet forhandlingsresultatene er.

Men dette dilemmaet må diskuteres åpent i partiet, og gode strategier må finnes for å kombinere velgerappell og mulighet til å utøve makt, i tillegg til å bevare vår ideologiske posisjon som løsrevet de gamle blokkene.

Veien videre

Dette er en tung uke for mange grønne politikere, og det er helt i orden. Rommet for et helgrønt parti i norsk politikk er smalt, og krever dyktige strateger. Vi må bygge allianser både med andre partier og organisasjoner utenfor Stortinget. Vi må bli flinkere til å spille på styrkene våre, istedenfor å bruke tid på svakhetene våre. Vi må tydeligere sette dagsorden og få valgkampen til å handle om miljø. I tillegg må vi i større grad enn i dag forholde oss til blokkpolitikken og gi et troverdig svar på hvordan vi vil utøve vår makt.

Oppgavene er altså mange og vanskelige for det grønne partiet i Norge. Men det er et rom, og gevinsten er enorm. For klimaet, for naturen, for planeten og for menneskene som bor på den. Vær gjerne skuffa og lei deg, grønne velger, det er lov i dag. Men i morgen ser vi framover. Vi har noen valg å vinne!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden