Fra papirutgaven

Romantismen kommer

Unge, norske samtidskunstnere er figurative, romantiske samplere. Kunstneren Pierre Lionel Matte mener at dette er en reaksjon på 90-tallets teorifokus.

Unge, norske samtidskunstnere er figurative, romantiske samplere. Kunstneren Pierre Lionel Matte mener at dette er en reaksjon på 90-tallets teorifokus.
 
Norsk samtidskunst preges av de kunstnerdrevne galleriene. Den nyutdannede generasjonen fra akademiet presenterer en reaksjon på den konseptualistiske og teoribaserte retningen, og dette kom tydelig til uttrykk på Kunstnerforbundets juniutstilling og Høstutstillingen 2008. Disse unge kunstnerne tar tradisjonelt håndverk på alvor — de tegner figurativt på frihånd og maler mytologiske motiver. De anvender romantiske virkemidler for å skape bilder bygd opp av referanser til både populærkultur og mytologi.
 
Ved første øyekast kan det se ut som ”pen, folkelig kunst”, men ved nærmere undersøkelse er dette verk med like stor grad av sampling som det vi opplever innen musikk. Det er altså behov for en ny isme. For romantisme.
 
Fire tusen samtidsverk
Heldigvis finnes det folk man kan intervjue om slikt. Høstutstillingen har en jury, og jeg fikk audiens hos dens mest velartikulerte medlem. Pierre Lionel Matte tilhører 90-tallsgenerasjon i norsk samtidskunst. I fjor hadde han separatutstilling på Oslo Kunstforening og var representert på ”Fantastisk politikk” på Nasjonalmuseet. Nå arbeider Matte med en separatutstilling til Tromsø Kunstforening. Ellers er han aktiv som foreleser i kunsthistorie ved Einar Granum Kunstfagskole og Nordland Kunst og Filmskole.
 
Matte har gjort et sterkt inntrykk som kunstner. Hans ”Final Status Map” fra Høstutstillingen i 2005 er blant de verk jeg husker best. Verket bestod av et politisk kart over et hypotetisk stor-Sverige, og i anledning hundreårsjubileet for vår selvsagte selvstendighet var dette et høyaktuelt verk. ”Final Status Map” tok utgangspunkt i en overføring av Oslo-avtalens prinsipp for de palestinske selvstyre-områdene på vår egen stat.
 
Gjennom mange år som formidler på Høstutstillingen har jeg møtt en del mutte jurymedlemmer, men Pierre er et funn. Artikulert uten å være arrogant, engasjert men likevel ryddig.
 
Ironi eller romantisk alvor?
Hvorfor diskutere ”romantisme” med Matte? Matte vurderte nesten fire tusen norske samtidsverk i vår, og har derfor eksepsjonell kjennskap til hva som skjer akkurat nå. Men før vi vender tilbake til ham, skal jeg se nærmere på sentrale, unge kunstnere som arbeider figurativt. Jeg skal begrunne hvorfor denne generasjonens romantiske tendens hverken kan kalles ”romantisk” eller ”nyromantisk”, men må beskrives som romantisme.
 
”Nyromantikk” har tidligere blitt brukt internasjonalt om to avgrensete, men beslektede tendenser i det forrige århundrets malekunst. De britiske nyromantikere Michael Ayrton og John Minton tilhører en figurativ tradisjon på 50-tallet som har klare fellestrekk med kunstnerne Martin Skauen, Sverre Malling og Johannes Høie.
 
Mitt første møte med Mallings mystiske tegninger var på Høstutstillingen i 2004. Som konseptkunstelskende kunsthistoriker var det besnærende å bli så fascinert av et figurativt verk. Hans tegning av en hippieliknende gruppe med skyggefulle øyne og accessoirer som peace-smykke og ljå åpnet for stadig nye fortolkninger i møte med publikum på omvisning.
 
Likevel er det fortsatt noe jeg, som et produkt av 90-tallets ironiske distanse, lurer på. Mener Malling alvor, eller er det ironi gjemt i blandingen av freds- og dødssymbolikk? Dette spørsmålet ble enda mer aktuelt i løpet av de neste årene, og spesielt i møte den nye generasjonens figurative verker og svulstige tekster, for eksempel representert gjennom det kunstnerdrevne galleriet Galuzins pompøse ”pressemeldinger”. Noen vil kanskje kalle dette nygotikk, men hva med romantikk?
 
Tegnet og utemmet natur
”Romantikk” var også tittelen på en utstilling med verk av blant andre Odd Nerdrum og Karl Erik Harr i Oslo Kunstforening i 1970. Harr skrev følgende i katalogen: ”Å søke bakover til de verdier man forkastet ved inngangen til vårt århundre ble løsningen for ny-romantikerne. I et akademisk, preimpresjonistisk formspråk ville vi uttrykke våre følelser. Så er Oslo Kunstforening fylt med skyer, ansikter og trær.”
 
Nyromantikk er dermed intet nytt. Vissheten om at Harrs brune bølger fortsatt omtales som ”romantikk” understreker behovet for en ny isme. Den figurative samtidsgenerasjonen skiller seg skarpt fra kommersialisert Hurtigrutekunst og selvproklamerte kitschkunstnere gjennom både brodd, suveren sampling og populærkultur. Hos Johannes Høie finner vi samtidsspor av heavymetall-symbolikk, og hvis man studerer hans høstutstillingsverk ”Floodland IV”, kan motivets gigantiske blekksprut vekke assosiasjoner til ”Kraken” og andre mytologiske sjøuhyrer.
 
Slike fabeldyr var ofte et forsøk på å forklare noe uforklarlig, men de samplede metaforene er så subtile at fortolkningen blir uhyre subjektiv. Hva er dette farlige, fremmede, som vi frykter? Som ikonografisk skolert kunsthistoriker var det naturlig å anta at hodeskallene i Høies verk var en klassisk memento mori-metafor. I samtale med kunstneren fikk jeg derimot vite at dette var et karakteristisk trekk for serien Floodland hentet fra heavymetall, og ikke primært en ubehagelig påminnelse om ens egen dødelighet.
 
Romantisk provokasjon
I slike verk finnes det ingen kodenøkkel tilgjengelig for publikum. Nettopp bruken av ikonografiske symboler uten åpenbare fortolkninger er karakteristisk for det jeg definerer som romantisme.Kanskje du også legger merke til at villdyret viser oss sin mest sårbare side? Den dragelignende blekkspruten møter betrakteren med et kjønn som enten beføler eller reproduserer seg selv. Er dette et bilde på holistisk sirkulær livsforståelse, eller samtidskvinners mulighet for selvstendig reproduksjon?
 
Marit Victoria Wulff Andreassen må nevnes i denne sammenhengen. Hennes verk på årets Høstutstilling utgjør illustrasjoner til boka Meningen med sex (2007) av Christel Sverre og medieforsker Wencke Mühleisen fra Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiO. Sitat fra omslaget: “Denne boka handler om meningen med sex, om seksualitetens betydninger. Her undersøkes brytninger, forskyvninger og bekreftelser i seksualitetens betydningsunivers.” Også Wulff Andreassen utforsker — hun bruker en sirlig strek og tar tak i kjønnssymbolikk på et foruroligende, nesten skremmende vis. Gjennom den eksplisitte motivkretsen knyttet til kjønn, kropp og seksualitet skiller hun seg fra Malling, Høie og Christer Karlstads subtile symbolikk.
 
Malling, Karlstad og andre samtidskunstnere er forøvrig representert på ”REAL — Ung norsk realisme” ved Haugar Vestfold Kunstmuseum. Tønsbergmuseet har invitert en ny generasjon norske kunstnere som arbeider innenfor et figurativt formspråk, men det er ikke synonymt med realisme. Realisme beskrives som en motreaksjon til romantikken. Selv om Gisle Harrs Arne Treholt-lignende portretthode, som tidligere har blitt presentert på Skulpturbiennalen og Høstutstillingen, er en ikke-idealisert fremstilling i tråd med realismen, er kunstnere som Malling og Karlstad snarere eksponenter for en romantisk trend. For det jeg vil kalle romantisme.
 
Romantismens innhold
Å skulle lansere en ny isme kan synes voldsomt, men dette er vitterlig en ny kunstnergruppe. Det kom tydelig til uttrykk gjennom utstillingen ”Alone in the dark”på Kunstnerforbundet i juni. Tittelen refererte til en samtidsånd som ble behandlet i utstillingskatalogens tekster. For første gang hadde man i dette snart århundregamle galleriet invitert en ung kurator fra den aktive kunstnerdrevne galleriscenen i Oslo, akademistudenten Kristian Skylstad, til å arrangere den tradisjonsrike utstillingen for ung kunst. Skylstad var en av to kunstnere bak det tidligere TAFKAG — The Artspace Formerly Known As Galuzin. Dermed ga Kunstnerforbundet en ung kunststudent makt til å definere hvem som er de sentrale, unge norske samtidskunstnerne.
 
Denne utstillingen var første gang romantismen fra de kunstnerstyrte galleriene kom ut på en bredere arena. Flere paralleller er tydelige mellom denne gruppen og romantikken på 1800-tallet. Romantikken var en reaksjon på klassisismen og de rasjonelle encyklopedistene. Reaksjonen mot den voksende industrialiseringen kan merkes i romantikernes sterke identifikasjon med naturen i dens utemmede tilstand og ofte i interessen for fortiden.
 
Disse trekkene går igjen hos nevnte norske kunstnere. Dette er tydelige blant annet i de monumentale veggarbeidene som Høie maler med kinesisk kalligrafipensel på frihånd. Høie tilhører samme kunstnergenerasjon som Skylstad, og hans ”Floodland IV” var et karakteristisk verk for årets Høstutstilling både gjennom vektlegging av håndverksmessig utførelse og bruken av mytologiske motiv. En enorm tegning troner på toppen av trappen i Kunstnernes Hus, og de romantiske trekkene er tydelig til stede i et blekksprutlignende uhyre som er i ferd med å sluke det klippesterke fastlandet. Interessen for fortiden understrekes gjennom en strek som minner om kobberstikk og mesteren Albrecht Dürer.
 
Kunstnergruppen tar tradisjonelt håndverk på alvor — Høie understreket at ”hver strek skulle ha en intendert informasjon” — hvilket igjen kobler dem til det romantiske. Mens 90-tallskunstnerne ville forstørret motivet på mekanisk vis, er det et essensielt poeng for Høie at prosessen skjer på frihånd uten hjelpemidler som projektor, lysbildeapparat eller kullskisse. Høie grunnet veggen hvit, og dyppet penselen i flytende tusj før han lot den møte veggen. Hvorfor gjør han det så fordømt vanskelig?
 
Ser vi en forskyvning fra 90-tallets konseptkunst til en ny generasjons fokus på teknikk og materiale? Årets Høstutstilling viste, sammenlignet med perioden 2003-2006, en slik tydelig forskyvning. Selv for meg som innholdsfokusert ikonolog ble det et primært fokus på det taktile, den fysiske prosessen, og hva verkene var laget av. Det betyr ikke at jeg ikke formidlet hva jeg oppfattet som verkets innhold, men at materialet var inngangsporten til denne fortolkningen.
 
Internasjonal trend
Det figurative og tradisjonelt håndverksfokuserte vi ser nå dukker opp parallelt med en internasjonal, figurativ trend representert gjennom den såkalte Leipzigerskolen og maleren Neo Rauch.
 
Akademiet i Leipzig ble etablert i 1764, men det var først i etterkrigstiden at det ble det ypperste i Øst-Tyskland. Arno Rink, tidligere rektor ved akademiet, mener de fikk fortsette i renessansekunstneren Cranachs tradisjon — vernet mot påvirkningen fra konseptkunstneren Joseph Beuys. Line Engen skriver i Morgenbladet 4. juli 2008 at den nye Leipzigerskolen ”synes å innta en usentimental holdning til sjangeren — de er verken ute etter å ’redde’ maleriet eller figurasjonen, det har allerede generasjonen før dem gjort.”Engen setter Leipzigerskolen i sammenheng med REAL, mønstringen på Haugar, gjennom den beslektede holdning til det figurative maleriet.
 
Mens Engen undersøker det figurative, tyske samtidsmaleri fra Leipzig, skal vi vende tilbake til kunstmiljøet i Oslo. For hva er det som skjer, og hvorfor? Det er på tide å trekke inn Matte. Er han enig i at det skjer en forskyvning fra idé — altså konseptkunst — til figurativ kunst, representert gjennom vektlegging av materiale og håndverk?
 
— Det figurative maleri har alltid stått sterkt i Norge.
 
Han tar meg tilbake til 80-tallet. For en kunsthistoriker som ble født rett etter at Elvis døde, er dette en nødvendig leksjon. Jeg er for ung til å ha opplevd denne kunstscenen selv.
 
80-tallets ekspresjonisme
— Det var mye patos knyttet til maleriet på 80-tallet, store, eksistensielle temaer. 80-tallet hadde et sterkt fokus på Berlin, og dets figurative maleri var ekspresjonistisk. Bjørn Carlsens ekspressive fargebruk eksemplifiserer denne følelsesbaserte stilen.
 
Andre norske ekspresjonister som Matte trekker fram, er Håvard Vikhagen og tidligere professor ved Kunstakademiet i Oslo, Arvid Pettersen, som nå er representert på utstillingen ”40/40” ved Stenersenmuseet. Gjennom 70- og 80-tallet var det kun et begrenset antall kunstnere som ble uteksaminert fra akademiene, men antallet økte drastisk da et nytt akademi ble opprettet i Trondheim på slutten av 80-tallet.
 
— 90-tallets økte antall profesjonelle kunstnere skapte mangel på visningssteder. Dermed tok 90-tallsgenerasjonen initiativet til å bruke byen gjennom kunstnerstyrte gallerier.
 
Mens 80-tallets kunstnere stod på atelieret og malte, måtte neste generasjon skape sine egne visningssteder. I stedet for å uttrykke sitt innadvendte sjelsliv i ensomt arbeid, arrangerte kunstnere som Christel Sverre, Harald Fetveit og Ketil Nergaard Norges største mønstring av stedsrelatert kunst, prosjektet PIG. Matte understreker at det ikke var tilfeldig at denne mønstringen ble plassert i bydelen Gamlebyen i Oslo — som den gang var svært marginalisert.
 
90-tallets konseptualisme
Denne generasjonen var ifølge Matte svært opptatt av ny teknologi, mange arbeidet innen video og andre ”nye medier”.
 
— Nye nettverk ble dannet ved at 90-tallsgenerasjonen koblet seg opp mot det internasjonale kunstfeltet gjennom internett, og det unge kunstmiljøet i Oslo ble omtalt som ”nyvitalister” av for eksempel kunstneren Ole Gunnar Tverbakk i Bergen. Kunsten ble vist i kunstnerstyrte gallerier, og Ole Jørgen Ness var blant de første da han i 1992 åpnet sitt galleri i Herslebsgate 10.
 
På starten av 90-tallet eksperimenterte yngre kunstnere med visningslokaler i private leiligheter, men tre år etter åpningen i Herslebsgate eksisterte også flere uavhengige gallerier. Matte trekker fram kunstnerne bak Galleri Struts i Oslo, og Ole Gunnar Tverbakk ønsket å gripe tak i energien fra Oslos alternative gallerier.
Bergenske Galleri Otto Plonk åpnet i 1995 med manifestet ”Otto Plonk-generasjonen” av Tverbakk og Jone Kvie: ”Den romantiske tradisjonen (fra nasjonalromantikken til det ekspressive, abstrakte, patosfylte 1980-tallsmaleriet) har vært nærmest enerådende og preger den norske tilnærmingsmåten til kunst generelt. Store følelser og sannheten står sentralt i forhold til hvordan kunst blir forstått og møtt. Mange unge kunstnere bryter nå med dette og har en helt annen innfallsvinkel til sitt arbeid — en kunst som hovedsakelig forholder seg til bykultur har erstattet den typiske norske landskapsorienterte tradisjonen. Teknologi-, media og informasjonssamfunnet skaper andre betingelser, og nye muligheter for billedkunsten.”
 
Romantisme som motreaksjon
Matte var selv en del av 90-tallsgenerasjonen. Han mener at figurasjonene og de subjektive fortellingene som vi ser nå er en reaksjon på den teorifokuserte undervisningen som ble innført ved Kunstakademiet på 90-tallet.
 
— Tendensen har pågått siden slutten av 90-tallet, men blir først dominerende på Høstutstillingen 2008.
 
Hva er spesielt med den nye generasjonen?
 
— Som romantikerne på 1800-tallet reagerte på rasjonalistene, er det du kaller ”romantisme” en reaksjon på det teoribaserte, teknologibegeistrede, sjangeroverskridende og ironiske uttrykket. Malling og andre unge samtidskunstnere anvender romantiske virkemidler for å skape arbeider som har et mørkere og mer uhyggelig innhold.
 
Matte understreker at den tilbakelente ironien har ført til flere motreaksjoner. Samtidens romantikere kan kanskje oppleves litt tradisjonalistiske gjennom et estetisk uttrykk som omfavnes av et bredere publikum, men konseptkunsten og dens fravær av ”skjønt håndverk” har aldri vært så uhyre populær i Norge.
 
— Er romantismen da et uttrykk for avpolitisering?
 
— Norsk kunst har, i hovedsak, verken vært spesielt politisk eller teoretisk. Norsk politisk kunst er egentlig et unntak. Men det å ikke bruke kunsten til noe som berører verden, er også et statement om kunstens rolle. Kunstens rolle kan ikke sees uavhengig av de rådende verdiene i samfunnet.
 
Ifølge dette blir 90-tallet til dels et unntak med politisk bevisste budskap som pekte på eksplisitte problemer, for eksempel i form av en feministisk tendens. Nå har vi en generasjon norske samtidskunstnere som inviterer publikum til dialog ved å stille spørsmål uten klare svar. Få kunstnere vil definere sine verk som ”politisk kunst”, men det betyr ikke at samtidskunsten er avpolitisert. En kunsthistoriker med forkjærlighet for samfunnsaktuell konseptkunst kan derfor la seg begeistre av romantismens subjektive og figurative samplinger.
  • Maria Veie Sandvik (f. 1977). Kunsthistoriker fra Universitetet i Oslo. Kunstformidler ved Høstutstillingen. Åpner galleri maria veie med en utstilling av Yngvild Rolland i 2009.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden