Fly me to the Moon? Nei takk!

Det finnes gode argumenter for nye reiser til Månen. Fra et avansert teologisk perspektiv er det imidlertid unødvendig å bruke ressurser på slike romreiser, når det fullkomne skaperverk finnes her på Jorden.

Publisert   Sist oppdatert

Hvor var du da …? 

I år gjaldt spørsmålet hvor du var da Armstrong tok det lille skrittet på Månen? Og for de fleste av oss som var oppegående den gang, og ennå ikke nedadgående i dag, 50 år etter, er svaret at vi satt foran en TV. Mer interessant er spørsmålet om hvorfor menneskeheten, eller USA, i det hele tatt tok det store spranget til Månen? Og ikke minst, hvorfor vi skulle dra tilbake dit, eventuelt også til Mars?

Kennedy ga et svar i en tale allerede i 1961, hvor det mest kjente avsnittet er dette: 

"We choose to go to the Moon! We choose to go to the Moon...We choose to go to the Moon in this decade and do the other things, not because they are easy, but because they are hard; because that goal will serve to organize and measure the best of our energies and skills, because that challenge is one that we are willing to accept, one we are unwilling to postpone, and one we intend to win, and the others, too."

Fordi det er vanskelig? Fordi det ville aktivere våre krefter og evner? Det er jo mange andre ting som er vanskelig, og som ville vært langt nyttigere. Fred i Midtøsten, for eksempel. 400 000 jobbet med Apollo-prosjektet. Hva hvis like store ressurser hadde vært satt inn for å løse et av de mange medisinske problemene vi sliter med? 

I tillegg gjaldt det selvfølgelig å vinne et kald krig-kappløp med Sovjetunionen, «one we intend to win». Men i dag er det kappløpet over. Amerikanere reiser opp til den internasjonale romstasjonen med russiske raketter.

Bruce Willis og Star Trek-teknologi

Så hvorfor fortsette med slike romprosjekter i dag? Det finnes noen gode argumenter: Slike prosjekter vil selvfølgelig gi oss økt kunnskap om vårt solsystem og dermed vårt univers. Altså kunnskap som egenverdi. Men det vil også generere teknologi som gjør det lettere å plassere ut satellitter, som jo har nytteverdi. Og enda bedre: Slik teknologi vil gjøre det mulig å hindre at meteorer/asteroider/kometer rammer Jorden slik som den gang for noen og 60 millioner år siden da dinosaurene ble utryddet. Snart er vi i stand til å sende verdensredderen Bruce Willis ut i verdensrommet.

Dernest er det to andre argumenter jeg har sett: Om 3-4 milliarder år vil vi få en mye verre global oppvarming enn i dag pga. solens oppsvulming som rød kjempe. Derfor bør vi allerede nå forberede oss på å utvikle Star Trek–teknologi som gjør det mulig for oss å flykte til andre mer beboelige planeter. Vår kartlegging av exoplaneter er en nyttig forberedelse til dette.

For det andre har jeg hørt at etablering av en romstasjon på baksiden av Månen vil gjøre det lettere å motta radiosignaler fra utenomjordiske sivilisasjoner. Der vil man være i beskyttende radioskygge for alle de forferdelige TV-sendingene som i 80 år har reist med lysets hastighet ut fra Jorden til andre planeter,  og således forstyrret eventuelle sendinger fra andre planeter.

Som nevnt: Kunnskap-, satellitt- og Bruce Willis–argumentene er gode. Men de to siste? Her skal jeg imidlertid gjøre en overraskende vri. Istedenfor å søke hjelp hos naturvitenskap for å vurdere dem, skal jeg henvende meg til teologien. Slik kan jeg gi denne vitenskapen, særlig i dens skolastiske form, et comeback innen kosmologien. Skjønt teologi var faktisk mye involvert i Apollo-prosjektet. Juleevangeliet ble lest fra Apollo 8 i 1968. Før Aldrin gikk ut på Månen ga han seg selv en nattverd. Her skal jeg nå vise hvordan teologi kan spare oss for penger og farer innen romforskning.

Teologiens svar

Som kjent støttet den katolske kirke lenge, også etter Kopernikus og Gallilei, en bestemt kosmologisk teori, nemlig den geosentriske, ptolemaiske teori. Lenge var også forskjellige kirkesamfunn motstandere av darwinismen. Men i dag er det ikke mange kirker som mener at Jorden og alt liv ble skapt for 5000 år siden i løpet av 6 dager. Så har de kristne nå helt abdisert og trukket seg tilbake fra kosmologien og biologien? Nei, ikke helt. Når det gjelder abort blir det presentert teologiske teorier om når fostre har bevissthet og sjel. Skjønt dette er vel nærmest å forstå som metafysikk. 

Men når det gjelder hvorvidt det finnes liv på andre planeter, som det skulle være verdt å reise til Månen for å lytte etter, har teologien et eget svar. Vi må da stille et spørsmål som også filosofer har vært opptatt av: Hvorfor finnes det overhodet noe, og ikke bare ingenting? Altså: Hvorfor finnes universet? La oss da ta for gitt at dette universet er skapt av en skaper. Men hva var poenget for skaperen med å skape det? Hva skal det brukes til?

Så vidt jeg kan se finnes det noen innlysende svar: Det er åpenbart at en skaper må skape for å være en skaper, og det som skapes er selvfølgelig noe skapt, altså universet. Gottfried Leibniz mente at skaperen hadde valget mellom å skape forskjellige universer, for du er ingen ekte skaper hvis du er tvunget til å gjøre bare én ting. En skaper må ha fritt valg, og i dette tilfellet, ifølge Leibniz, valgte skaperen å skape vårt univers fordi det er det beste av alle mulige univers. Alle skapere ønsker å skape det beste. Og det beste i dette universet er oss mennesker, som er i stand til å oppdage og sette pris på skaperens beste prestasjon, nemlig oss selv. Vi er dessuten i stand til å etterligne skaperens skapelse, skapt i skaperens bilde som vi er.  Slik har altså skaperen skapt noe som alle skapere skulle ønske de hadde skapt: Nemlig en skapning som forstår skaperen og hyller skaperen for sin skapning.

Men aller best vil det være om skaperen klarer å skape en skapning som ikke bare ligner på skaperen, men faktisk er helt lik skaperen. Teologien kaller en slik skapning Guds sønn. Og ifølge teologien, dvs. siden kirkemøtet i Nikea i 325, har dette allerede skjedd. Skaperen har derfor nå fullført sin skapelse.

Guds enbårne sønn

Så er spørsmålet: Hvilken betydning har dette for spørsmålet om det finnes liv på andre planter, altså som vi skulle bruke ressurser på å lytte etter fra baksiden av Månen? Her er svaret innlysende: Ettersom skaperen, på vår planet, allerede har klart å skape det som var formålet med å skape universet, vil det være overflødig å gjenta dette på andre planeter. I den apostoliske trosbekjennelsen heter det da også: «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre.» 

Dette kan ikke bety noe annet enn at kristendommen likevel hadde rett i sitt opprinnelig geosentriske verdensbilde, om enn på en ikke-astronomisk måte. Vår planet er likevel universets sentrum ettersom det er her skaperen av universet har skapt det som universet ble skapt for å muliggjøre skapelsen av, nemlig en skapning som er identisk med skaperen. Og dette kan skaperen bare ha gjort en gang: Guds sønn er enbåren, eller enebarn. Det kan ikke finnes andre gudssønner på andre planeter. Forståelig: En genial skaper skaper alltid bare èn gang. Andre gang blir en kopi, en uoriginal gjentagelse. 

Dette må også bety at det har vært overflødig å skape liv på andre planeter. Skapelse av liv har bare som formål å frembringe skapelse av mennesker og deretter Guds sønn. Derfor er det faktisk slik at vi er helt alene i hele universet: Det finnes ikke liv på andre planeter, og dermed heller ikke intelligent liv, noe som gjør at det blir bortkastede penger å dra til Månens bakside. 

Jo, naturvitenskapen, i motsetning til teologien, påstår at det motsatte er svært sannsynlig. F.eks. sier astronomiinstituttet ved Cambridge at:

In terms of the number of solar systems present in the universe, there are something like 300 billion stars in the Milky Way, so if 10 per cent of them have planets there are around 30 billion planets in our galaxy alone, and there are over 100 billion galaxies in the observable Universe for a total of something in the order of 10^21 (that's 1 then 21 zeros) planets in the observable Universe.  There is still quite a bit of uncertainty in that number however, and we don't yet know how many of them would look like our solar system.

Disse tallene skulle tilsi at det er stor sjanse for at det finnes mange planeter som ligner på Jorden, hvor det igjen skulle være stor sjanse for at liv oppstår. Men det sannsynlighetsargumentet ville vært mer overbevisende hvis naturvitenskapen i dag hadde vært i stand til å forklare hvordan liv oppstår, altså at det er et naturlig og vanlig fenomen. Men biologien er fortsatt ute av stand til å gi en slik forklaring, og klarer ikke å skape liv i laboratoriet. Uten å måtte tenke seg at skaperen direkte grep inn og satte sammen molekyler slik at de ble til liv, kunne man tenke seg at en slik sammenstilling er så ekstremt vanskelig og usannsynlig at den statistisk bare kan inntreffe en gang i løpet av levetiden til et univers, altså ca 30 milliarder år. Allerede er det på hengende hår at stabilt karbon, en forutsetning for liv, lar seg danne inne i soler.

Hvorfor ble universet skapt?

Men man kunne innvende: Hvis alt viktig i universet foregår på Jorden: Hva er da vitsen med å skape det andre: resten av universet, alle de mer enn 100 milliarder galakser? Men også her er det en enkel forklaring: For å skape Jorden var det nødvendig å skape en sol og andre planeter rundt den. Og for å skape dette var det nødvendig å skape Melkeveien. Og for å skape den var det nødvendig å skape andre galakser osv. ja og hele Big Bang og det krumme tidrommet. Resten av universet kan altså sammenlignes med lerretet, blindrammen og staffeliet som er nødvendig for å lage selve maleriet.

Jeg er klar over at disse teologiske forskningsresultatene er overraskende for mange. Men teologien er en vitenskap i stor utvikling: For ikke lenge siden mente den at kvinner ikke kunne være prester. Og for enda kortere tid siden at homofile ikke kunne gifte seg eller at abort var galt. Nå har de kvinnelige biskopene kommet til andre resultater, og vil vel snart komme til at begrepet synd hører fortiden til. Til og med pavens teologi har gjort fremskritt. Frans har nettopp godkjent en endring i Fadervår: Istedenfor «Led oss ikke ut i fristelse» skal det nå hete: «La oss ikke falle i fristelse.»

Vel, jeg har kanskje latt meg friste til å bli teologisk i hodet? Uansett har jeg fått oversatt denne kommentaren til engelsk og sendt den til den overraskende svært evangelisk kristne Donald Trump. Da vil han kunne spare penger fra NASA, og overføre dem til bygging av murer på Jorden.