Kultur

Rørende robotlykke

Roboten Marius (Olav Waastad). Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret.

Nei, forestillingen R.U.R. sier ingenting om samfunnet eller samtiden vår. Det er én av grunnene til at stykket er så fantastisk.

R.U.R. – Rossums universal-roboter,
Nationaltheatret,
13. januar – 4. mars

Noen ganger er det beklemmende hvordan teatrene omtaler sine egne teaterstykker, og det gjelder blant annet for R.U.R. – Rossums universal-roboter, som nå går på Torshovteatret.

Etter Komi-Lab og Musikal-Lab overtar nå en ny teatertrupp på Torshovteatret. I 2017 og 2018 skal de sette opp seks science fiction-forestillinger. Sjangeren har de valgt fordi science fiction gjør det mulig å «se på samfunnet med utenforblikk», ta opp «relevante problemstillinger» og «undersøke vår egen planet med utenomjordiske øyne», sa Herman Bernhoft, en av skuespillerne i gruppen, på NRKs program Kulturhuset 3. november i fjor.

Hanne Tømta, teatersjef på Nationaltheatret, følger opp i programmet til forestillingen. R.U.R. griper «rett inn i verdens begivenheter», skriver Tømta.

Ingen relevans for vår samtid

Etter at jeg hadde hørt og lest dette, og i tillegg lest Lillian Biksets anmeldelse i Dagbladet, hvor Bikset antyder at R.U.R. formidler livsvisdom, som at «selvrealisering sprer ulykke» og «at isolasjon er skadelig» og i tillegg samtidsaktuelle budskap som «at maskinene kommer til å overta verden» og «at mennesket bør slutte å leke gud», gikk jeg til R.U.R. med en forventning om å se teater som analyserer vårt eget samfunn og oss mennesker med et kritisk utenforblikk.

Det fikk jeg ikke. Tvert imot. I regissør Angelina Stojčevskas tapning sier R.U.R. ingenting slikt.

R.U.R. handler om Rossums robotfabrikk. Fabrikken bygger roboter med menneskelige egenskaper, som til slutt gjennomfører en robotrevolusjon og dreper alle mennesker, med et mål om fred. På scenen finner vi Helena, som i begynnelsen kommer til fabrikken og ønsker at de skal behandle robotene mer som mennesker, vi møter tre robotingeniører, og vi treffer flere roboter.

I 1921, da Karel Čapek skrev stykket, var fortellingen helt sikkert innovativ med sine spådommer om robotenes fiendtlige potensial.

Det er sant at temaene i stykket gir assosiasjoner til dagens robotdiskusjoner. Og i 1921, da Karel Čapek skrev stykket, var fortellingen helt sikkert innovativ med sine spådommer om robotenes fiendtlige potensial. I dag har vi imidlertid sett akkurat den historien hundre ganger før.

Det er heller ikke lett å overføre de andre spenningene i stykket til vår samtid: Helena gifter seg med alle de tre ingeniørene samtidig, får man inntrykk av, men relasjonen mellom dem gir ingen assosiasjoner til forholdet mellom menn og kvinner i dag. Mennene er impotente og fraværende, mens Helena er en seksuelt frustrert, barnløs og hjemmeværende kvinne.

Hei og takk for at du leser Minerva! Vi har nettopp lansert denne nettavisen som fra et borgerlig ståsted skriver om politikk, kultur og andre viktige saker. Det er billig å abonnere, 49 kr. i måneden, og du kan gjøre det her!

Stojčevskas absurde teater

Egentlig virker det som om Stojčevska har andre mål med R.U.R. enn det Tømta og gruppen på Torshovteatret for øvrig har. Stojčevska vil ikke gå «inn i verdens begivenheter» eller «undersøke vår egen planet med utenomjordiske øyne». I stedet sier hun det slik i et intervju i stykkets program: «Jeg tror kanskje det jeg liker med sci-fi er noe av det samme som jeg liker med å jobbe med teater, det er så uendelig mye plass til fantasien.»

For Stojčevska er det muligens det fantasifulle, uforståelige, komiske og storslåtte i R.U.R. som er poenget. Slike ord bruker hun i hvert fall i intervjuet, slik ser det ut på scenen, og her finner man det som gjorde at i hvert fall denne publikummeren ble svært begeistret.

Stojčevska tar tak i karakterene og drar dem ut til det absurde. Ingeniørene er nærmest selv blitt roboter. Helena er overhysterisk og sprø. Det kan godt hende at karakterene ikke lenger minner spesielt om karakterene i Čapeks originalmanus. I hvert fall skriver Therese Bjørneboe i sin anmeldelse i Klassekampen at originalmanuset er mer sosialrealistisk.

Situasjonene på scenen er både fantasifulle og uforståelige: Roboten Marius, som Helena innbiller seg at er barnet hennes, setter kanskje dette mest på spissen med sin overseksualiserte atferd i krysningen mellom det idiotiske spedbarnet og den forvirrede tenåringen.

I denne versjonen av R.U.R. er teateret en lek, ikke et speil vi ser vårt eget samfunn gjennom.

Etter at robotene har tatt over og drept alle menneskene unntatt én av ingeniørene, når Stojčevskas forestilling sitt høydepunkt. Robotene fryder seg over at det endelig er fred i verden, et par av dem danser robotdans, de spiller opp til musikk og fest, og de prøver desperat å få den gjenlevende ingeniøren til å fortelle dem hvordan de kan formere seg videre. I denne versjonen av R.U.R. er teateret en lek, ikke et speil vi ser vårt eget samfunn gjennom.

Rørende robotlykke

Kritiker Inger Marie Kjølstadmyr skriver i Dagsavisen at Stojčevskas regi har et «distansert forhold til fortellingen» fordi oppsetningen preges av lange, utflytende og repetitive scener. Jeg er helt uenig: Tvert imot tilfører den lekne utforskningen av enkeltscener, enkelthendelser og bestemte egenskaper ved karakterene en sterk nærhet til dramaet i fortellingen.

Et eksempel kan være roboten Marius: Han vokser opp med Helena som en slags mor, støtes ut og blir en leder for de robotrevolusjonære. Når han til slutt finner kjærligheten i en helt praktfull scene sammen med robot-Helena, og det antydes at de har blitt besjelet med en menneskelig livsgnist, føler jeg sterkt med ham. Endelig fant roboten Marius lykken. Og hva robotlykke har med vår egen samtid å gjøre? Nettopp: absolutt ingenting.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden