Ideer

Rosa Luxemburgs nasjonale blindsone

Rosa Luxemburg manglet et prinsipielt syn på nasjonalstatens rolle. Fortsatt inntar mange på venstresiden en taktisk holdning.

Den 13. august 1905 gikk nordmenn til urnene i norgeshistoriens første folkeavstemning. Det ble ikke akkurat noen thriller. Bare 184 mennesker stemte imot at Norge skulle bryte unionen med Sverige. 99,95 prosent, 368 204 i tallet, sa seg enig i «den stedfundne Opløsning av Unionen». Norge var, for første gang siden 1380, en selvstendig stat.

Etter kort tid ble det avklart at Sverige godtok den norske uavhengigheten. Krig ble unngått, og i slutten av året fikk Norge sin egen konge, den danske prins Carl (Haakon VII). Også kongedømmet hadde stor folkelig støtte. I en folkeavstemning tre måneder etter den første, stemte 79 prosent av velgerne for monarki, bare 21 prosent ønsket republikk.

Norsk uavhengighet etter over et halvt årtusen, så å si uten blodsutgytelse, og med sterk folkelig forankring. Alle hjerter gledet seg.

Luxemburg: bondsk og borgerlig

Alle? Nei, ikke alle. I Berlin satt sosialistlederen Rosa Luxemburg og rev seg i håret over det som hadde hendt her nord. I en pamflett med tittelen «Det nasjonale spørsmålet» skrev hun i 1909 hånlig om den norske uavhengighetskampen:

«Etter de såkalte norske ‘revolusjonene’, som besto i at den svenske kongen ble detronisert i Norge, valgte nordmennene seg i ro og mak en ny konge. I en folkeavstemning avviste de til og med formelt å introdusere en republikk. Det som overfladiske beundrere av alle nasjonale bevegelser og alle forsøk på uavhengighet kalte en ‘revolusjon’, var ganske enkelt en demonstrasjon av bondsk og borgerlig partikularisme, en trang til å ha ‘sin egen konge’, betalt fra sine egne lommer, heller enn en som var utpekt av det svenske aristokratiet. Den norske uavhengighetskampen har derfor ingenting til felles med den revolusjonære ånden som sådan.»

Luxemburg hadde ingen varme følelser for den norsk-svenske unionen, som hun avskrev som «et uttrykk for utelukkende dynastiske interesser, det vil si en reaksjonær og rojalistisk styreform». Og likevel klarte hun altså ikke å glede seg over at denne reaksjonære, rojalistiske unionen ble plassert på historiens skraphaug.

Hva var årsaken til at Rosa Luxemburg ikke kunne hilse Europas nyeste nasjon velkommen i 1905?

Var mot polsk selvstendighet

Svarene på det finner vi verken i Oslo eller Stockholm, men i den lille byen Zamość lengst øst i Polen. Her ble Rosa Luxemburg født i 1871, i et Polen som da var delt mellom tre mektige keiserriker: det tyske, det russiske og det østerriksk-ungarske.

I den russisk-annekterte delen, der Luxemburg vokste opp, slo tsarens hemmelige politi ned på nasjonale strømninger med hard hånd. Blant annet var det forbudt å snakke polsk i skolen. Med andre ord kunne man nesten forvente at en ung rebell som Rosa Luxemburg, som allerede fra videregående skolealder var i kontakt med revolusjonære miljøer, skulle kaste seg inn i kampen for polsk frigjøring.

Men den gang ei. Rosa Luxemburg ble en livslang motstander av polsk selvstendighet.

Hvorfor, spurte hun, skulle den polske arbeiderklassen kjempe for et fritt, men kapitalistisk Polen? Hvorfor skulle de ikke heller slå seg sammen med den tyske, russiske og østerrikske arbeiderklassen i kampen for et sosialistisk Europa?

I verste fall, fryktet Luxemburg, kunne et uavhengig polsk kongerike bli et bolverk for reaksjonen i Øst-Europa. Sammen med sin livsledsager Leo Jogisches brøt Luxemburg ut av det polske sosialistpartiet på nettopp dette spørsmålet. De to grunnla i stedet sitt eget polsk-litauiske sosialdemokratiske parti, som var motstander av polsk uavhengighet. Senere flyttet begge til Tyskland. Luxemburg inngikk proforma-ekteskap og fikk tysk statsborgerskap.

Anti-jødisk nasjonalisme

Luxemburg og Jogisches hadde til felles at de begge var jøder. Dermed sto de på utsiden av mange av de nasjonale strømningene i sin samtid. Som barn hadde Luxemburg opplevd pogromer på nært hold. Den polske nasjonalismen hadde, den gang som nå, sterke reaksjonære og delvis antisemittiske islett.

I likhet med svært mange andre jøder i Sentral- og Øst-Europa i sin samtid, sto Luxemburg i realiteten uten noe fedreland: I den europeiske nasjonalismens tidsalder var det ingen som anerkjente dem som «sine». Mange europeiske jøder valgte ett av to svar: en egen jødisk nasjonalisme – sionismen, eller en avvisning av nasjonalismen – for eksempel i form av en internasjonal kommunisme.

Den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt er blant dem som har vektlagt dette som forklaring på at Luxemburg ble så skeptisk til nasjonalstaten som hun gjorde:

«Dette [polsk-jødiske] miljøet, og ikke det tyske partiet, var og forble Rosa Luxemburgs hjem. Dette hjemmet var til en viss grad omreisende, og siden det var hovedsakelig jødisk, så sammenfalt det ikke med noe ‘fedreland’».

Nettopp dette, hevder Arendt, var årsaken til at Luxemburg holdt fast ved at «sosialdemokratiet er arbeiderklassens eneste sanne fedreland», og at hun aldri fullt ut forsto nasjonenes tiltrekningskraft på arbeidere flest.

Luxemburg selv ville aldri ha akseptert at forklaringen bak hennes standpunkter var å finne i hennes identitet. Hun foraktet det vi i dag kaller identitetspolitikk, og engasjerte seg aldri nevneverdig for verken kvinnenes eller jødenes sak.

I stedet viet hun livet sitt til kampen for arbeiderklassen, som hun selv aldri tilhørte. Slik sett kan man på sett og vis også lese hennes avvisning av det nasjonale som en motstand mot identitetspolitikk i enhver form. Også nasjonale identiteter skulle underordnes klassekampen.

Lever fortsatt på venstresiden

I vår tid kan en slik avvisning av både identitetspolitikk og nasjonalisme fremstå som en ganske forfriskende tanke. Men i denne tanken ligger også svakheten i Rosa Luxemburgs analyse av det nasjonale spørsmålet, en svakhet som dessverre ser ut til å prege store deler av europeisk venstreside den dag i dag.

Det er vanlig å anse Luxemburg for å være internasjonalist. Det var hun slett ikke alene om å være. Arbeiderbevegelsen var fra opprinnelsen av internasjonal i tilsnittet. Punchlinen i Det kommunistiske manifest lyder som kjent: «Arbeidere i alle land, foren eder!». Ideen var at arbeiderklassen hadde mer til felles med sine brødre på den andre siden av grensen enn med sine landsmenn kapitalistene.

I mine øyne har en slik tanke mye for seg. Helt fra den spede begynnelsen samarbeidet arbeiderbevegelsen over landegrenser for å hindre sosial dumping og utnytting av fremmedarbeidere.

En av forrige århundres største menneskelige katastrofer, den første verdenskrig, ble mulig bare fordi europeiske arbeidere la bort sine internasjonale slagord og i stedet strømmet til fronten for å skyte hverandre. «Arbeidere i alle land – foren eder i fredstid, men skjær hodene av hverandre i krigstid», som Rosa Luxemburg skriver syrlig under den første verdenskrig. Hadde de sosialdemokratiske partiene i Europa i denne tiden tenkt litt mer som Rosa Luxemburg, kunne mange millioner liv vært spart.

Veien til slagmarken i Westhoek, Belgia, august 1917. Foto: Kaptein F. Hurley/Wikimedia commons

Behovet for forbrødring arbeidere imellom over landegrensene er ikke blitt mindre siden 1914. Fri flyt av arbeidskraft i EØS-området skaper nye utfordringer for fagbevegelsen. Kapitalismen blir stadig mer global og er i ferd med å sprenge nasjonalstatenes rammer. Migrasjon, klimautfordringer, beskatning av multinasjonale giganter – for en sosialist er svaret på disse utfordringene økt klassesolidaritet på tvers av landegrensene.

Lite å lære

Alt dette er vel og bra. Men det svarer egentlig ikke på hva slags forhold venstresiden bør ha til nasjonalstaten. Et samarbeid over landegrensene kan foregå både mellom nasjoner og i overnasjonale organer.

Er nasjonalstaten en god ramme for demokrati og sosial integrasjon? Bør den styrkes som bolverk mot en global markedskapitalisme? Eller bør venstresiden bygge ned nasjonalstatene til fordel for overnasjonale strukturer som for eksempel EU? I møte med brexit og et stadig mer nyliberalt EU baler den europeiske venstresiden med disse spørsmålene som aldri før. Kan Rosa Luxemburg lære oss noe på veien?

Nei, dessverre kan hun ikke det. Luxemburg har nemlig ikke noe prinsipielt syn på nasjonalstaten å tilby. Hun tar ikke til orde for noen europeisk superstat, slik for eksempel Lev Trotskij gjør i artikkelen «Europas forente stater» (1923).

Internasjonalisten Luxemburg er ikke engang konsekvent motstander av nasjonalisme. Hun motsetter seg polsk uavhengighet, og er kritisk til Norges løsrivelse fra Sverige, men støtter helhjertet opp om uavhengighetskamper i Hellas og på Balkan.

Må tjene større mål

Hennes kritikk av kolonialismen, som er både framsynt og god, beveger seg langs linjer om alle folks rett til selvbestemmelse. I motstanden mot den første verdenskrig vektlegger Luxemburg at krigen slett ikke er en krig for nasjonalt selvforsvar, men en imperialistisk krig der stormaktene søker å legge under seg selvstendige nasjoner.

I en pamflett med tittelen «Til forsvar for det nasjonale» (1900) går hun til og med skarpt i rette med germaniseringen av tysk Polen, et land hun ellers ikke kan utstå selvstendighetskampen i!

Hvordan henger alt dette sammen? Jo, det henger sammen på den måten at Rosa Luxemburg støtter enhver uavhengighetskamp hun tror vil tjene hennes større mål: kampen mot kapitalismen. Dersom det som sto på agendaen i Polen og Norge var sosialistiske rådsrepublikker, ville Luxemburg være den første til å ta plass i flaggborgen.

Når hun fordømmer polsk uavhengighet, er det ikke fordi hun er prinsipiell motstander av en polsk stat, men fordi hun frykter reaksjonær nasjonalisme i hjemlandet, og fordi hun mener den polske arbeiderklassen har en nøkkelrolle å spille i å innføre sosialisme i hele det veldige russiske riket. Hun er motstander av norsk uavhengighet, ikke fordi hun hater Norge (et land hun aldri besøkte), men fordi nordmennene valgte seg monarki, en styreform hun anså som reaksjonær og ikke kunne utstå.

På Balkan derimot, stilte det seg tvert om. Luxemburg ivret for en snarlig kollaps i det ottomanske riket. Ottomanerne var allierte med den tyske keiseren, som Luxemburg ønsket å svekke for å fremme sosialisme i Tyskland. Derfor ivret hun sterkt for nasjonal frigjøring på Balkan.

Også Marx tenkte taktisk

Tydeligst ser vi den taktiske karakteren i Luxemburgs standpunkt dersom vi sammenligner dem med hva Karl Marx mente bare noen tiår tidligere. Den gang var det den russiske tsaren, og ikke den tyske keiseren, som var reaksjonens høye beskytter i Europa.

Derfor var Marx en varm forsvarer av polsk uavhengighet. Imidlertid var han en sterk motstander av nasjonale revolusjoner på Balkan, fordi en svekkelse av det ottomanske riket på dette tidspunkt ville kunne styrke nettopp tsaren.

Luxemburg og Marx er altså tilsynelatende uenige i en rekke nasjonale spørsmål. Men egentlig er de helt enige: Ethvert nasjonalt spørsmål er underordnet den internasjonale kampen mellom arbeid og kapital. Slik sett kan vi si at de var prinsippfaste i sin prinsippløshet, – det overordnede spørsmålet var alltid det samme, kampen mot kapitalismen.

Ekko i Brexit-striden

En lignende holdning brer i dag om seg på europeisk venstreside i synet på EU. Et klassisk eksempel finner vi hos den britiske journalisten og forfatteren Owen Jones.

I 2015 gikk Jones ut og argumenterte for en såkalt «lexit» (left brexit). Han mente det fantes gode grunner til at venstresiden i Storbritannia burde opponere mot EUs kuttpolitikk overfor land som for eksempel Hellas, og britisk venstreside burde derfor drive kampanje for å melde landet ut av unionen. Det var ikke særlig populært, og det tok ikke lang tid før Jones hadde snudd på hælen og blitt «remainer».

Venstresiden og EU, debattmøte i Belfast. Foto:William Murphy/Wikimedia commons.

Enhver kan skifte mening. Men det interessante er begrunnelsen Owen Jones la for dagen da han i 2017 skulle forklare sine følgere hvorfor han opprinnelig hadde støttet ideen om «lexit», men nå var blitt «remainer». All hans kritikk av EU lå fast, og han hadde derfor egentlig ikke gjort noen helomvending, insisterte han. Det var bare det at «lexit» viste seg å være en umulighet, fordi «Storbritannia ville melde seg ut på høyrevridde, fremmedfiendtlige og populistiske premisser».

Jones høres nesten ut som et ekko av Rosa Luxemburg 100 år i forveien. Her finnes ikke noe prinsipielt syn på hvorvidt de nasjonale parlamentene i Storbritannia skal være underlagt en europeisk union. Jones gjør ikke noe forsøk på å kritisere eller forsvare overnasjonalitet som sådan.

Nei, det eneste som betyr noe, er hvorvidt brexit vil gagne eller skade venstresiden. Og dersom en utmelding skjer på høyresidens premisser, da er Jones villig til å forsvare også en union han egentlig er imot.

Til og med Lysbakken

Owen Jones er ikke alene på venstresiden om å innta standpunkt til brexit ved å se på hvem som er for, og hvem som er mot. På norsk venstreside, der EU-skepsis normalt står svært sterkt, er støtten til brexit overraskende liten. Hovedårsaken synes for meg å være en skepsis til de kreftene som arbeidet mot brexit innenfor Tory-partiet og blant britiske kapitalister.

Denne opportunismen begrenser seg ikke til brexit, den omfatter hele debatten om EU på europeisk venstreside.

Det finnes to hovedargumenter blant euroskeptikere på venstresiden. Det første er et forsvar for nasjonal selvråderett og folkestyre mot overnasjonalt styre fra Brussel. Dette har vært den norske Nei-bevegelsens kronargument. Det andre er at EU i praksis er en abonnementsordning for høyrepolitikk, slik SV-leder Audun Lysbakken sier det. Han skriver i en kronikk i Dagbladet:

«Vår kritikk av EØS-avtalen handler ikke om nasjonalisme. Det handler om å si nei til markedsliberalisme. Å stå for internasjonal solidaritet og samarbeid er en æressak for SV. Men det betyr selvsagt ikke å gå inn for enhver form for overnasjonalt avtaleverk. Hvis avtalen fremmer høyrepolitikk, må venstresiden si nei.»

Jeg er helt enig med Lysbakken i at mye av det som kommer fra Brussel er markedsliberal politikk. Men dette standpunktet er ikke særlig prinsipielt Vi trenger ikke se lenger enn til Storbritannia for å oppdage at EU også kan spille stikk motsatt rolle, og være et vern for for eksempel arbeiderrettigheter.

Hva skal venstresiden mene da? At EU er greit, så lenge vi er enig i direktivene som kommer?

EUs kommunistiske gudfar

Helt fra starten av har drømmen om et sosialistisk EU stått sterkt i mange europeiske land. En av EUs ideologiske gudfedre var den italienske journalisten og kommunisten Antonio Spinelli. På en fangeøy i Italia i 1941 skrev han manifestet «For et fritt og samlet Europa», som ble en av den europeiske føderalismens nøkkeltekster.

I dag følger den tidligere greske finansministeren Yannis Varoufakis i Spinellis fotspor. I motsetning til mange andre marxister er han prinsipiell i sin tilnærming til overnasjonalitet, som han støtter. Som frontfigur for bevegelsen Diem25 ønsker han seg mer føderalisme i EU, men med sosialt og demokratisk fortegn.

Spørsmålet er hva som skjer om Varoufakis mot alle odds skulle lykkes med å reformere unionen? Skal vi da alle bli EU-tilhengere, fordi det er våre folk som styrer i Brussel? Vil norsk Nei-bevegelse da legge bort sine paroler om folkestyre og nasjonal selvråderett, fordi vi antar at vi kan få mer venstrepolitikk gjennom direktiver ovenfra?

Akkurat slik Rosa Luxemburg inntok en opportunistisk holdning til nasjonale uavhengighetskamper i land som Polen, Norge og Hellas tidlig på 1900-tallet, inntar den europeiske venstresiden i dag en opportunistisk holdning til viktige stridsspørsmål om EU og Brexit. I stedet for å formulere en prinsipiell linje i synet på nasjonalstaten støtter man opp om det man til enhver tid tror vil styrke venstresidens sjanser.

I det lange løp tror jeg en slik linje kommer til kort. Den europeiske venstresiden må formulere en prinsipiell linje i synet på nasjonalstaten. Dersom det er opp til meg, vil det være et forsvar for nasjonalstaten som ramme for folkestyre, bolverk mot den globale kapitalismen og arena for internasjonal samarbeid.

Rosa Luxemburg ville trolig snudd seg i graven.

(Dette er en lett redigert versjon av Kristjánsson artikkel i siste utgave av Minervas magasin. Mellomtitlene er våre, ikke forfatterens.)

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden