Kommentar

Rotevatn utviser svak rolleforståelse ved oppfordring til boikott av Resett

Statssekretær Sveinung Rotevatn (V) burde ikke deltatt i kampanjen mot Resett

Bilde: Venstre [CC BY-SA 2.0]

Resett kan takke seg selv for at deres annonseinntekter forsvinner, men Sveinung Rotevatn burde likevel holdt seg unna kampanjen.

I går ettermiddag kunngjorde Resett at deres nettsted ikke lenger har tillatelse til å vise annonser fra Googles programmatiske annonsemotor. Utestengingen av Resett fra annonsetjenesten er det endelige resultatet av en flere uker lang kampanje mot nettstedet på sosiale medier.

På Twitter har flere brukere orkestrert en kampanje mot Resett ved å kontakte bedrifter som dukker opp i programmatiske annonser på Resett sin side med mål om at bedriftene skal reservere seg mot å synes i annonser hos Resett.

En slik kampanjen rettet mot et mediums forretningsmodell finnes det ingen presedens for i Norge. Og det er flere interessante prinsipielle spørsmål om hva som er legitime virkemidler i denne type aksjoner.

Selv foretrekker jeg å avgrense meg til å besvare synspunkter jeg er uenige i med egne argumenter. Og Minerva har gjentatte ganger også gjort dette når det kommer til Resett.

Uproblematisk kampanje

Forbrukere har likevel rett til å gå lenger enn å kun ytre seg kritisk. I andre land, som USA, er dette langt vanligere. Ikke minst har kristne grupper lenge forsøkt å sørge for at umoralsk innhold skal rammes av annonsebortfall. Forbrukere kan også si i fra til selskaper hvis atferd de misliker, gjennom å slutte å kjøpe deres produkter, synliggjøre selskapets aktiviteter på sosiale medier og oppfordre andre til det samme. Dette er en naturlig del av hvordan vårt samfunn fungerer.

Resett er selvsagt i sin rett til å mislike denne formen for kampanje, noe nettstedet også har synliggjort på sin egen nettside. Men dette forandrer ikke det enkle faktum at forbrukere har rett til å ytre seg politisk overfor private selskaper på denne måten. I vårt konkrete tilfelle er det også relevant at Resett benytter seg av programmatiske annonser, der annonsøren ikke vet at de synes hos Resett. Programmatiske annonser dukker ofte opp på steder hvor annonsøren slett ikke hadde som intensjon å havne, og henvendelser fra forbrukere om hvor de har dukket opp, kan også oppfattes som hjelp til å optimalisere selskapets annonsestrategi.

Resetts støttespillere vil nok hevde at denne kampanjen undergraver medienes frihet og ytringsfriheten, men det er ingenting ved disse frihetene som gir noen automatisk rett til annonseinntekter fra annonsører som ikke er kjent med at de dukker opp på din plattform.

Problematisk statssekretær

Likevel blir det problematisk når statssekretær Sveinung Rotevatn (V) også deltar i kampanjen mot Resett. Selv forsvarer Rotevatn deltagelsen med at han «[f]orsvarer alles rett til å ytre seg, men de [Resett] må også tåle motytringer» og at «en kampanjevirksomhet som Resett, som i høyeste grad driver med politikk, må tåle å få litt politisk motbør, også fra statssekretærer».

Politisk motbør Resett må absolutt få. Det er et nettsted som kontinuerlig lefler med landssviks-retorikk mot sittende regjering, som kjører stygge personkampanjer med rasistiske undertoner og i det hele tatt burde være en naturlig mål for motbør for en Venstre-politiker. Men Rotevatns beskrivelse av egen aktivitet på Twitter i kampanjen mot Resett er dessverre ikke dekkende. Rotevatn har gått lenger enn bare å mene noe om innholdet hos Resett; han har også personlig henvendt seg til enkelte aktører og bedt dem om å avslutte sin annonsering hos Resett.

At vanligere borgere gjør dette, bør altså være helt uproblematisk. Men det er noe langt mer enn å kun komme med «motytringer», og når en politiker og statssekretær gjør det samme, er det potensielt problematisk av flere årsaker.

Selv om det er gode grunner til å mislike Resett, og derved kanskje også vanskelig å innrømme, er likevel Resett det mediet som brakte den største kritiske saken om Rotevatns partileder det siste året. Det er derfor ikke uproblematisk når medlemmer av regjeringen fra nettopp Venstre aktivt deltar i en kampanje som jobber for å undergrave finansieringsmodellen. At dette rent faktisk kanskje ikke har vært Rotevatns motiv, er mindre relevant i denne sammenheng

Dersom noe liknende ble vært gjort mot en hvilken som helst annen medieaktør ville dette utløst ramaskrik. Rotevatn selv forsvarer dette overfor NRK  med «at han ikke anser Resett som en medieaktør» og avviser dermed at han har motarbeidet mediemangfoldet. Dette er en svak forklaring. Resett er åpenbart en medieaktør, uavhengig av hva man måtte mene om den redaksjonelle profilen, kvaliteten på innholdet eller  etterlevelsen av Vær Varsom-plakaten. Det er gode grunner for å holde på en sterk laugsetikk og sentrale profesjonsidealer i pressen; men det definerer likevel ikke hvorvidt noen er en «medieaktør». Det er nettopp fordi Resett har lykkes med å bli en godt synlig aktør i det norske mediebildet at vi fikk dette spetakkelet i første omgang.

Rolleblanding

Selv om vi skulle akseptert Rotevatns forklaring om at Resett ikke er en medieaktør, er oppfordringen til annonsørboikott problematisk. Om vi for eksempel heller valgte å tenke på Resett som en slags tenketank, omtrent som man kan gjøre med Human Rights Service, innebærer en slik oppfordring fra et medlem av regjeringen til å forhindre kommersielle aktiviteter som begunstiger dem, en rolleblanding man i beste fall bør være forsiktig med.

Den viktigste innvendingen mot Rotevatns oppfordring til boikott er likevel at Rotevatn henvender seg til private selskaper som påvirkes av Rotevatns virke som statssekretær.

Et av selskapene Rotevatn oppfordrer til å trekke sine annonser fra Resett, er energiselskapet Agvakraft, et selskap hvis  rammevilkår også kan påvirkes av avgjørelser som fattes i Klima- og miljødepartementet. Agvakraft er også avhengig av konsesjoner fra NVE. Og som medlem av regjeringsapparatet har Rotevatn en viss innflytelse over det. Selv om Rotevatns henvendelse til Agvakraft neppe er ment som en trussel, kan det fort oppfattes slik. Og tilliten til de liberale politiske institusjonene er nettopp avhengig av at også de som ikke av seg selv stoler på Rotevatns liberale sinnelag, kan stole på at det ikke drives indirekte styring gjennom politiske trusler.

Min politiske strømleverandør

I tillegg fremtvinger Rotevatn gjennom sin henvendelse til Agvakraft en situasjon der selskapet tvinges til å ta stilling til en politisk konflikt der man enten erklærer seg for eller mot Resett og hva de representerer. Mange selskaper vil kanskje ikke ha noen problemer med å erklære seg for eller mot Resett, men ofte er det slik at private selskaper foretrekker å være politisk nøytrale.  Dersom selskaper tvinges til å ta avstand fra Resett, kan dette påføre dem et økonomisk tap. På generelt grunnlag er det en uting at stadig flere deler av samfunnet politiseres. Dersom vi ender i en situasjon der de som leser Resett, og de som følger Eivind Trædal på Twitter, ikke en gang kan ha samme strømleverandør, er vi endt opp i nettopp det hyperpolariserte samfunnet som de politiske ytterpunktene alltid har ønsket seg.

At sivile aktivister likevel vil bruke sin forbrukermakt til å presse selskaper, er deres fulle rett. Men når regjeringsmedlemmer kommer med oppfordringer som uansett respons kan føre til at selskapet taper penger, og som kan bidra til en unødvendig politisering  av hele økonomien, vitner det om dårlig rolleforståelse.

Resetts problemer er selvlagde

Et tredje problem med Rotevatns deltagelse i debatten kan imidlertid ikke lastes statssekretæren: Det handler om spekulasjonene om at det er hans og regjeringens holdning til Resett som har ført til at Resett er kastet ut av Googles annonsesystem. Rotevatns deltagelse i kampanjen er først og fremst prinsipielt problematisk, og har neppe hatt større praktiske konsekvenser. Det er ikke det som har ført til at Resett nå mister alle sine Google annonseinntekter.

Dette utfallet skyldes nemlig at Resett selv publiserte en oppfordring til leserne om å  klikke på annonsene hos dem. Det er et eklatant brudd på Googles retningslinjer. At aktivistene fanget opp dette og utvidet sin kampanje til også å  innebære en innrapportering av Resett til Google for brudd på retningslinjene, burde ikke være egnet til å overraske.

Det er med andre ord Resetts egen svake dømmekraft, godt hjulpet av aktivistene, som har medført stengingen av annonsemodellen.

Likevel renner nå sider kommentarfeltene over av kommentarer som plasserer ansvaret for dette hos Rotevatn. At enkelte nå sitter igjen med det inntrykket at det er et medlem av Regjeringen som har lykkes med å ramme et medieorgan, er uheldig og burde vært helt unødvendig. Det er et forhold Resett selv også med fordel kunne bidratt til å oppklare.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden