Unfair and unbalanced

Under Trumps årlige tale om «rikets tilstand» (State of the Union) i forrige uke ble den konservative og kontroversielle radioverten Rush Limbaugh (69) tildelt presidentens frihetsmedalje, en av de høyeste sivile utmerkelsene i USA.

Limbaugh, som dagen før kunngjorde at han har lungekreft med spredning, var tydelig overrasket i det han skjønte han skulle motta dette hederstegnet. Han sa til pressen like etterpå at dette kom som et sjokk og han må ha tid til å fordøye hendelsen.

Begrunnelsen for denne utmerkelsen var Limbaughs bidrag og innflytelse i både den kulturelle og politiske sfæren i USA, i all hovedsak gjennom radioprogrammet The Rush Limbaugh Show, et nasjonalt syndikert radioprogram som har vært på lufta siden 1. august 1988. Limbaugh har blant annet spilt en sentral rolle i å skape en mye større, synligere og mektigere plattform for konservative stemmer i media og politisk diskurs.

Hans suksessoppskrift ligger i å kommentere politikk, kultur og samfunn ut i fra hva han selv mener om det. Blandingen av aktuelle saker, humor og subjektive vurderinger har gjort Limbaughs radioprogram til de mest populære og innbringende i hele USA gjennom flere tiår.

Limbaugh er høyt ansett av høyresiden i USA, og like høyt mislikt fra venstresiden. Han er av mange liberale ansett for å være en kvinnefiendtlig, konspiratorisk og kontroversiell figur. Dette er også en nettopp stor del av hvordan han er blitt en dominerende skikkelse i mediebildet.

Suksesshistorien Rush

En av karakteristikkene Limbaugh benytter når han omtaler seg selv er at han er en suksesshistorie. Gjennom hardt arbeid har han nådd høye ambisjoner og trosset motstanden han møtte fra ung alder.

Rush Hudson Limbaugh III ble i 1951 født i småbyen Cape Girardeau, Missouri, og inn i en familie med røtter solid plantet i det republikanske partiet.

Bestefar Limbaugh var politiker av yrke, og satt i flere perioder i Missouris delstatskongress. Pappa var også en prominent skikkelse i lokalsamfunnet. Han var krigsveteran og jagerpilot, senere advokat og videre kjent for lengre foredrag om politikk og patriotisme, både ved middagsbordet og for større publikum i byen.

Forfatteren av den første biografien om Limbaugh, Paul D. Colford, skrev om hvordan de to farsfigurenes politiske lidenskap påvirket Limbaugh i de formative årene. Da Limbaugh var 16 år fant han ut at han ville jobbe med radio. I starten ønsket han bare å spille musikk og glede andre, kanskje til og med tulle litt og lage underholdning. Han fikk prøve seg som DJ på lokale tilstelninger i tenårene, og oppdaget fort at dette var en rolle han hadde naturlig talent for.

Radiokarrierens begynnelse hadde mange opp- og nedturer, og Limbaugh fikk sparken fra flere jobber. Hans spontane komiske utbrudd og anekdoter passet for eksempel ikke inn i jobben der hans egentlige oppgave var å lese trafikkmeldinger og spille plater.

I 1984 får Limbaugh muligheten til å lese sitt eget program på en lokalradio i Syracuse, New York. Fire år senere ble han oppdaget av sjefen for ABC Radio, som igjen førte til at programmet ble sendt nasjonalt, og kjøpt opp av lokalradioer over hele USA.

En trygg havn for konservative

Limbaughs politisk interesse og samfunnsengasjement lå hele tiden under overflaten, og det var en sentral del av det som gjorde ham så populær. Noen år etter gjennombruddet i 1988 snakket han for eksempel om hvorfor det republikanske partiet ble en trygg havn for ham. Mediene var ifølge Rush preget av liberale stemmer og kulturelle autoriteter som reduserte konservative amerikanere til en latterlig stereotypi. Han dedikerte hele sin karriere til å avkle venstresidens hykleri og hysteri, og til å kjempe imot svartmalingen av verdiene det republikanske partiet representerte.

For å lykkes med dette livsprosjektet var Limbaugh avhengig av en plattform som på effektivt vis kunne nå ut til et stort publikum. Han visste allerede at han hadde en viss karisma, et talent for langvarige monologer, og han trivdes godt i skjæringspunktet mellom kultur og politikk, og han elsket å underholde. Radio ble et naturlig veivalg. «Talk radio»-sjangeren, som defineres av «infotainment» ispedd usensurerte personlige meninger, var som skapt for Limbaugh.

Unfair and unbalanced

Selv om sjangeren «talk radio» har vært et etablert radioformat i USA siden 1920-tallet, var det imidlertid en spesiell lovendring som beredte grunnen for at Limbaughs særegne og partipolitiske stil fikk komme til i første omgang.

Amerikansk kringkasting var i årene 1949 til 1988 regulert under en lov ved navn «The Fairness Doctrine». Lovens formål var å sikre at politiske temaer ble presentert over eteren som «fair and balanced» (et slagord mediemogulen Robert Murdoch og Roger Ailes sarkastisk ga til den nyetablerte Fox News-kanalen på midten av 1990-tallet).

The Fairness Doctrine var et horn i siden på republikanerne. Mange mente at det amerikanske medietilsynet vurderte som «fair and balanced» tjente det demokratiske partiet, og var følgelig alt annet enn rettferdig og balansert. Etter en lengre politisk kamp fikk Ronald Reagan opphevet loven i august 1987, og nøyaktig ett år senere var Limbaughs politiske radioprogram et faktum.

Kongen av kontroverser

Limbaugh kan sies å være en forgjenger og en direkte innflytelse til etableringen av Fox News-kanalen, som videre ga konservative en viktig politisk TV-plattform, noe som fortsatt er gjeldende for Donald Trump og tidligere republikanske presidenter. Denne innflytelsen hadde Limbaugh allerede etablert da Fox News ble etablert.

En kommunikasjonsmedarbeider for det republikanske partiet, Kyle Downey, uttalte i forbindelse med Limbaughs utmerkelse, at å få Limbaugh til å snakke positivt om en av deres kjernesaker var like stort som «the Holy Grail and Super Bowl». Dette sier noe om hva slags påvirkning Limbaugh har hatt i den politiske verden.

Men Limbaughs radioprogram er vel så preget av kontroversene som den politiske innflytelsen. I motsetning til Limbaughs liberale motparter i den politiske satireverden, som The Daily Show og Saturday Night Live, opplever mange at Limbaughs foretrukne humorgrep i stor grad sparker nedover.

Han har til stadighet havnet i konflikter for nedsettende uttalelser om abortforkjempere, homofile, miljøaktivister og kvinnesaksforkjempere («feminazis» er et kjært kallenavn for sistnevnte gruppe).

Det Limbaugh har til felles med blant annet Jon Stewart-æraen av The Daily Show er nettopp humorgrepet, og da i form av å latterliggjøre menneskene på motsatt siden av det politiske spekteret.

I The Daily Show har dette blant annet foregått ved «politisk korrespondent»-innslag, hvor republikanske velgere ofte har blir klippet til å fremstå som kunnskapsløse og ignorante karakterer.

Limbaugh har derimot en mer konfronterende måte å latterliggjøre og trivialisere meningsmotstandere på. Han har heller aldri gjester på besøk. Et 60 Minutes-portrett noen år etter gjennombruddet ga et innblikk i hvordan Limbaugh forbereder hvert program. Han leser alle avisene han får tak i og trekker ut små og store saker han vil snakke om. Dette er med andre ord det nærmeste han kommer et manus.

Han forklarte i det samme intervjuet, med et blink i øyet, at han er eksperten på alle temaene han snakker om og lytterne hører på ham fordi de vil høre hva han mener.

Et annet kjennetegn ved Limbaugh er at han aldri legger skjul på frustrasjon og sinne over sakene han snakker om. Han har ofte ropt og vært høylytt når han snakker om saker han er spesielt uenig i, og han har aldri skygget unna språkbruk som mange ville karakterisert som lite sensitivt og stygt.

Limbaughs mediehistoriske ettermæle

Brian Rosenwald er professor i amerikansk mediehistorie og har gitt ut en bok om talk radio-sjangeren Limbaugh har dominert i over 30 år, Talk Radio’s America. Limbaughs innflytelsesrike rolle og tilstedeværelse er et sentralt poeng i utviklingen av dette radioformatet. En utvikling som har ført til at det legges mer og mer vekt på personlig meningsinnhold og provokasjon som retorisk verktøy. Rosenwald beskrev denne medaljeseremonien som et konsist bilde på den nåværende polariserte tidsånden Limbaugh har vært med å definere.

Da Limbaugh mottok medaljen av president Trump fikk han en stående ovasjon fra de republikanske bivånerne i Kongressen. Demokratene ble enten sittende tause eller forlot rommet i protest.