Politikk

Russerne har mye å frykte

Ensidig avskrekking er ikke svaret på den russiske utfordring.

Innlegget er et svar til Sverre Diesens kronikk «Russland har intet å frykte», publisert 26. juli. 

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen bestrider min vurdering av NATOs styrkeoppbygging i Østersjøregionen, jfr. Klassekampen 16. juli i år. Også Jacob Børresen med flere får gjennomgå. Mitt poeng om at vestlige maktdemonstrasjoner langs Russlands yttergrense bør følges opp med beroligende tiltak, blant annet for å unngå økt spenning i nordområdene, avfeies. Det er med andre ord liten vits å vise militær tilbakeholdenhet fra NATOs side. Faren for at russisk mistenksomhet spres til egne nærområder i nord kan derfor avfeies, ifølge Diesen. Dels fordi Russland, hevder han, bør vite at NATOs luft-, sjø- og landmilitære styrker ikke har til hensikt å angripe landet. De skal bare berolige polakker og baltere. Men også fordi Russland selv vet at siden de er militært underlegne vil en storkrig neppe gå i deres favør. Kombinert med økonomisk avhengighet til vestlige markeder har det med andre ord inntruffet en «strategisk likevektstilstand» mellom øst og vest; en balanse som får Diesen til å tro at Russland og NATO foretar iskalde kalkyler og alltid tyr til fornuft. 4000 NATO-soldater langs Russlands yttergrense er derfor lite å bry seg om, mener han. Som et defensivt avskrekkingstiltak fungerer de bare som «trip-wire» for en NATO-eskalering om Russland angriper Baltikum. «Russerne har derfor ingenting å frykte».  Såkalte «beroligende tiltak» er uansett ikke noe NATO holder på med. Å signalisere varsomhet er bare et særnorsk fenomen som passet godt under den kalde krigen. I dag, om jeg tolker Diesen rett, er dette avleggs: Russland frykter ikke NATO fordi de vet at Vesten ikke vil angripe dem; og NATO frykter ikke Russland fordi landet er altfor puslete rent militært.

En risikabel strategi

Diesens strategiske vurderinger er som vanlig logiske. De er lett å følge, og de er rasjonelt fundert. Argumentene passer godt i diskusjoner der generaler og forskere sitter i ring og flytter brikker på et krigsspill. Med vestlig stringens og logikk er det fullt mulig å rasjonalisere bort «uønskede effekter». Diesen velger derfor å overse faren for politiske feiltolkninger i Kreml og Washington, sivil-militære fragmenteringer i russiske og allierte kommandokjeder, militære inkompetanse i Østersjøflåten, eller ren og skjær misforståelse mellom «oss» og «dem». Siden Russland og NATO tydeligvis har de samme oppfatningene om realitetene i Østersjøen er det følgelig ingen vits dempe maktbruken, ifølge Diesen. Men når noen av de mest elementære elementene i strategisk analyse utelates, som for eksempel at Russland og NATO ikke alltid opptrer rasjonelt eller fornuftig (kognitiv psykologi), vel – da forblir Diesens vurdering litt ensidig, noe unyansert og dessverre altfor bombastisk. For det kan jo også være at russiske politikere, generaler og sivile borgere ser annerledes på NATO enn Diesen? Kan det være at store deler av det russiske maktapparatet betrakter verden gjennom andre briller enn oss selv? Også på måter som gjør at NATO fremstår truende, tross gjentatte forsikringer fra Brussel om at «Russland ikke har noe å frykte»? Kan det sågar være slik at russerne, akkurat som Diesen, tolker motpartens utsagn som «ren propaganda» – av frykt for å bli lurt, ikke tatt alvorlig eller sympatisere med «fienden»? En fattig trøst kan være at Diesens urokkelige tro på fornuft og rasjonalitet vil mest sannsynlig vinne frem dersom situasjonen i Østersjøen skulle tilspisse seg. Men strategien er unødvendig risikabel. Dermed er den også uklok.

Stater er ikke rasjonelle

Diesen ser bort fra det enkle faktum at russiske myndigheter i Kreml, på Kolahalvøya, i St. Petersburg og Kaliningrad tolker NATOs tilstedeværelse vidt forskjellig. Selv om de er del av det samme politiske regimet, og selv om de tilhører den samme kommandokjeden, tolkes Vestlige luft-, sjø- og landmilitære styrker i Østersjøen gjennom egne briller. Det som for strategene i Kreml fremstår som en varslet og forutsigbar NATO-manøver vil for jagerflypiloten eller skipssjefen i Østersjøflåten kunne fremstå uforutsigbart og farlig. Det som fra NATOs side er ment som defensive tiltak langs grensen i Latvia vil for grensevakter, spesialstyrker og paramilitære sikkerhetsstyrker på andre siden oppleves truende. Med en kjølig distanse fra kontorlandskap i Oslo kan dette høres merkelig ut. Men for militært personell og beslutningstakere som er tett på utviklingen, og som i årevis har drevet krigsplanlegging og øvelser i slike scenarioer, stiller det seg ganske annerledes. For dem blir NATO-operasjoner langs den russiske grensen en bekreftelse på noe de lenge har visst, at NATO ikke er til å stole på. Hvordan kan styrker som er laget for å drepe dem samtidig virke tillitsvekkende? Å kommunisere vestlige politiske intensjoner med militære styrker er alltid risikabelt. Og dersom kommunikasjonen i tillegg er ubalansert kan det fort bære galt av sted. Her er to eksempler.

Da norske kystvaktfartøy og maritime overvåkningsfly forfulgte den russiske tråleren Elektron, som i oktober 2005 hadde to norske fiskeriinspektører om bord mot sin vilje, låste et russisk krigsskip målfølgeradaren på det norske orionflyet.[1] Dette var et tegn på at flyet kunne bli skutt ned. Var dette på ordre fra den politiske ledelsen i Kreml? Eller var det på instruks fra admiralene i Nordflåten? Eller var det standard prosedyre fra skipssjefen? Kanskje var det på grunn av tette bånd mellom fiskerimafiaen i Murmansk og korrupte offiserer i Nordflåten? At stater verken er enhetlige eller rasjonelle, slik Diesens lineære verdensbilde åpenbart virker, er imidlertid ikke et særegent russisk fenomen. Da det norske forsvaret noen dager senere overførte mer enn 70 spesialstyrker fra Rena til Banak for å hjelpe Sysselmannen på Svalbard med å innkreve bøter fra ytterligere to russiske fiskebåter ved Bjørnøya, reagerte så vel Sysselmannen som Justisdepartementet i Oslo. Forsvarets handlinger var ren og skjær overreaksjon.[2] Selv Forsvarsdepartementet var ikke orientert. Militærfaglig derimot var det helt naturlig. Å vise initiativ, handlekraft og en «foroverlent holdning» var viktig for å unngå russisk presedens i nærområdet.

«Where you stand depends on where you sit»

De to eksemplene er langt fra godt beskrevet men de understreker et viktig poeng: Usikkerhet i staters nærområde fører lett til overreaksjoner, feilvurderinger og misforståelser i hverandres gjøren og laden. Når Russland opplever utrygghet utenfor egen stuedør kan det ikke tas for gitt at det handles rasjonelt. Ei heller med den klokskap og fornuft Diesen forutsetter når NATOs strategi forsvares med lineær logikk og streng kausalitet. Det mest dramatiske eksempelet på denne feiltolkningen kom under Kuba-krisen i 1962 da US Navy misforsto – eller sågar aktivt motarbeidet – de politiske intensjonene i USAs strategi. Blokaden som skulle hindre sovjetiske skip å ankomme Kuba med atomvåpenutstyr ble løst med varselskudd. For US Navy var dette uproblematisk fordi dette var en logisk og militært fornuftig handling. For den sivile ledelsen i Washington derimot, var dette en form for politisk kommunikasjon som gikk langt utover de intensjoner president Kennedy la til grunn. Den amerikanske lærdommen var følgende: «It is not possible for the President or any other single individual to control or even be informed of all aspects of this activity».[3] Diesen kan gjerne tro at Russland ikke frykter skarve 4000 NATO-soldater som står oppstilt langs grensen i vest, eller at NATO-øvelser med skarp ammunisjon seks kilometer fra russisk territorium er uten betydning. Men nedover i det russiske statsapparatet, og i Kremls korridorer, vil det være sterke krefter som tolker situasjonen noe annerledes.

Usikkerhet i nord

NATO-operasjoner som støtter medlemsland utenfor Russlands stuedør kan derfor øke faren for at selv små episoder og hendelser kommer ut av kontroll og eskalerer. Ikke nødvendigvis til atomkrig, et russisk storangrep på Europa eller forkjøpsangrep i Finnmark, scenarioer som Diesen – litt uredelig – tillegger meg. Men fordi Russland opplever dette truende (noe altså Diesen er uenig i), kan europeiske småstater langs denne yttergrensen lettere bli utsatt for politisk og militært press. Dette presset kan paradoksalt nok være vanskeligere å håndtere enn et tradisjonelt militært angrep. Den kombinerte trusselen fra 1. cyberangrep som lammer samfunnskritisk infrastruktur, 2. målrettede trusler eller drap på politisk og militært nøkkelpersonell, 3. skremselspropaganda mot lokalsamfunn som huser etterretningsinstallasjoner og jagerflybaser, samt 4. uvarslede «snap exercises» langs Grense Jakobselv, er diffus. Den utfordrer grensesnittet mellom hva som er nasjonale og allierte forsvarsanliggender. Grunnen er trusselens subtile karakter; den vil ikke nødvendigvis utløse allierte beredskaps- og forsterkningsplanverk i Norge. Norske styrker vil rett og slett risikere å ikke klare å etablere en stridssituasjon som er overbevisende nok for 28 vidt forskjellige medlemsland i NATO til å ta affære. Å avskrekke Russland i Østersjøen uten samtidig å presentere noen former for beroligende tiltak vil derfor kunne øke risikoen for kriser som raskt kan bli «for store for Norge, men for små for NATO».

Tidløs beroligelse

Diesens analyse er derfor like foruroligende som NATOs mangel på beroligelse i Østersjøen. Det er nemlig ikke slik Diesen later til å tro, at beroligende tiltak er et særnorsk fenomen; et tiltak som tilhører den kalde krigens avgrensede periode, og som – slik jeg forstår han – burde vært plassert på historiens skraphaug. Tvert om. Beroligende tiltak der stater legger bånd på seg selv for å redusere spenninger i egne omgivelser har forekommet til alle tider. Tre eksempler fra NATO er Harmel-rapporten fra 1967 (jfr. Børresens innlegg i Minerva 1. august d.å.), de årlige REFORGER-øvelsene i Vest-Tyskland (overføring av amerikansk krigsmateriell til Europa, i trygg avstand fra grensen til øst), samt NATOs støtte til et OSSE-regime som varslet storøvelser i Europa på midten av 1970-tallet. Også Sveriges atomvåpenprogram mellom 1945 og 1972, der landet valgte å avstå fra disse våpnene, kan ses i et slikt perspektiv. Også NATO-landet Danmark hadde beroligelsestiltak, som for eksempel fravær av allierte flybaser fra 1953 og fremover. I perioden før den kalde krigen gjennomførte både Norge og Sverige beroligende tiltak overfor hverandre, med 10 kilometer brede demilitariserte soner langs grensen under den spente unionsoppløsningen i 1905. De to siste eksemplene er den finske demilitariseringen av Åland, samt den russiske plasseringen av egne hovedstyrker cirka 1500 kilometer fra den finske grensen. Tross ønsket om å normalisere forholdet til Russland lever også de norske beroligelsestiltakene fra den kalde krigen i beste velgående, dog med noen justeringer. I Stortingets Innstilling nr. 151 fra 1996 legges det stor vekt på å unngå unødig militarisering som «kan oppfattes som provoserende i forholdet til våre naboer».[4]

Tre slutninger

Hvilke slutninger kan vi så trekke fra Diesens strategiske tilnærming i Østersjøen? Og hva sier dette mer allment om den norske og allierte strategien, som tross alt baserer seg på Diesens fornuftbaserte premiss om å sette «hardt mot hardt»?

For det første, uviljen mot å ta russiske sikkerhetshensyn på alvor kan virke krisedrivende. Ikke bare for Østersjøregionen, men for Sentral- og Nord-Europa som sådan. Så vel Frankrike som Tyskland så ut til å dele denne oppfatningen da NATO-strategien ble diskutert under toppmøtet i Warszawa i sommer.[5] Diesen har rett i at Russland først og fremst tenker realpolitisk. Avskrekking gjennom en troverdig motmakt som øker russiske kostnader og svekke utsikten til gevinst, er viktig: Siden Tyrkias nedskyting av det russiske jagerflyet i november 2015 har det blitt slutt på krenkelser av tyrkisk luftrom. Men fordi Russland – som andre stater – består av et sterkt økende antall forskjellige sikkerhetsinstitusjoner, som hver for seg er bærere av forskjellige interesser og oppfatninger, så bør avskrekking alltid kombineres med sikkerhetsventiler der det gis utsikt til belønning. For småstater er ikke strategi først og fremst et realpolitisk «null-sum spill slik Diesen tror. I tråd med de lange tradisjonene i norsk lavspenningspolitikk er norsk strategi snarere tuftet på et «gi-og-ta spill» – en pragmatisme der prinsippfasthet hele tiden må balanseres med dialog og samarbeid, selv når det gjør vondt på forsvarssiden. Bare slik kan den norsk-russiske lavspenningspolitikken i nordområdene overleve. Og bare slik kan samordningen mellom utenriks- og forsvarspolitiske signaler styrkes.

For det andre, fravær av balanse mellom avskrekking og beroligelse reduserer også det norske politiske handlingsrommet i nord. Når Norge ikke har en nasjonal troverdig forsvarsevne øker nemlig avhengigheten til USA og NATO. I krisetider blir det derfor vanskeligere å opprettholde et godt bilateralt naboskap til Russland. Hvorfor? Fordi det skal mindre til før Norge må tilkalle forsterkninger i kriser som de ellers burde ryddet opp i selv. Et sterkere amerikansk fotavtrykk i nord kan dermed sette den norske lavspenningspolitikken under press fordi Russland vil bli mer mistenksomme. Dette er antakelig det beste argumentet for å tildele mer ressurser til vårt eget forsvar. En gradvis uthuling av de selvpålagte begrensningene fra 1996 kommer i stedet gradvis mer til uttrykk. Dels gjennom en underkommunikasjon av utenlandsk deltakelse på storøvelser nærmere russergrensen i Finnmark, som under øvelse Joint Viking i mars 2015. Og dels ved at avskrekking gis større plass i nasjonale forsvarsplaner, operative konsepter og taktiske doktriner. I de årlige stortingsproposisjonene (Prp. 1 Forsvarsbudsjettet) mellom 2008 og 2015 brukes avskrekking gjennomsnittlig i underkant av to ganger. I Prp. 1 2016 ser vi en tidobling, der avskrekking brukes ikke mindre enn 20 ganger! Samtidig er de ulike aspektene ved beroligelse tonet ned.[6]

For det tredje, de strategiske valgene om å sette «hardt-mot hardt» bidrar også til å endre profilen på det norske forsvaret. Dels ved at trening og øvelser legger mer vekt på avskrekking og hurtig eskalering i situasjoner som kunne vært håndtert gjennom dialog og mer tilbakeholdenhet. Men som ikke ville gitt et konfliktnivå som utløste en Artikkel-fem situasjon i Norge, med påfølgende forventning om hurtig NATO-støtte.[7] Og dels ved at utdanning og undervisning på militære skoler blir mer ensrettet mot det offensive aspektet og mindre på det defensive.[8] Dette er fornuftig all den tid Russland skal vite at konflikter i nord ikke blir «en kamp med Norge men snarere en kamp om Norge».[9] Ulempen er imidlertid at det lett utvikles verdensbilder og subkulturer som svekker balansen mellom «gulrot og pisk», som minner mer om «a cult of the offensive», og som lett kan bære galt av sted fordi mindre episoder og hendelser «sikkerhetiseres» fremfor å bli løst på sivilisert vis. Å trene tilbakeholdenhet og varsomhet kan derfor være vel så viktig som ensidig avskrekking. Incentiver for å unngå en eskalerende voldsspiral mot en større motstander bør være enda viktigere når man selv ikke besitter troverdig operativ utholdenhet og reell stridsevne. Men kanskje er det nettopp derfor vi ser tendenser til at «små hunder bjeffer høyest»?

Ensidig «enten-eller perspektiv»

Oppsummert kan det hevdes at Diesens strategi postulerer et noe ensidig «enten-eller perspektiv». Argumentene gir svært lite rom for dialog, gjensidig respekt og forståelse. En alternativ strategi som er mindre risikabel vil være mer balansert. Men også mer krevende. Statsmannskunsten ligger i å veksle mellom prinsippfasthet og dialog. Norsk og alliert strategi bør på den ene siden kommunisere «robust tilstedeværelse», men samtidig også utvise forståelse og varsomhet. I denne strategien kommer det dynamiske samspillet mellom «gulrot og pisk», «belønning og straff» tydeligere frem i dagen – nettopp fordi det tas høyde for at stater er uforutsigbare dyr som aldri må presses opp i et hjørne. NATOs intensjoner i Østersjøen kan sikkert være de aller beste. Men sett med russiske øyne er det de militære realitetene på sjøen, i lufta og på bakken som teller.

 

[1] Hustad, Jon (2005), Dag og Tid, nr. 24, 14.-20. juni 2013, ss. 6-7.

[2] Engebretsen-Skaret, Sigrid S. (2013), «Spesialstyrker i norsk krisehåndtering», i Tormod Heier og Anders Kjølberg (red.), Mellom fred og krig. Norsk militær krisehåndtering, Oslo: Universitetsforlaget, ss. 142-159.

[3] Sitat fra John Steinbruner i Alexander L. George, red. (1991), Avoiding War, Westview Press, Boulder, 19.

[4] Stortinget (1996), Innst. S. nr. 1515 (1995-1996), Oslo, 13. mars.

[5] Der Spiegel 18. juni 2016, på: http://www.spiegel.de/politik/ausland/frank-walter-steinmeier-kritisiert-nato-manoever-in-osteuropa-a-1098360.html. Radio Free Europe, 2. august 2016, på: http://www.rferl.org/content/hollande-russia-is-a-partner-not-a-threat/27847690.html.

[6]  Bragstad, Hanne Helen (2016), «Avskrekking og beroligelse i norsk sikkerhetspolitikk overfor Russland», Masteroppgave, Oslo: Forsvarets høgskole, ss. 31, 67. (Bragstad er major i Hæren og jobber ved Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan).

[7] Ødegaard, Geir (2014), «Sivil-militær samordning. Forsvarets støtte til politiet: alltid beredt?», Masteroppgave, Oslo: Forsvarets høgskole. (Ødegaard er oberstløytnant i Hæren og jobber ved Krigsskolen Linderud).

[8] Larsen, Rune (2014), «Hæren i sikkerhetspolitiske kriser: hvor relevant?», Masteroppgave, Oslo: Forsvarets høgskole. (Larsen er major i Hæren og jobber ved Hærens våpenskole).

[9] Holst, Johan Jørgen (1967), Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv, Bind I, Oslo: NUPI, s. 68.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden