Politikk

Russerne har intet å frykte

Er appeasement svaret på den russiske utfordring? Et svar til Tormod Heier.

Oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole har etter hvert markert seg som en sterk kritiker av både Norges og NATOs linje i forhold til nær sagt alle vår tids sikkerhetspolitiske utfordringer. Hva enten det gjelder forholdet til Russland eller offensiven mot ekstremistorganisasjonen IS, har han i TV-debatter og avisinnlegg konsekvent fremholdt at Vestens politikk bare forverrer situasjonen, med destabilisering, terrorisme, våpenkappløp og økende spenning som resultat. Senest i Klassekampen lørdag 16. juli, der han skarpt kritiserer NATOs opptrapping av nærværet i Øst-Europa.

I korte trekk går Heiers kritikk ut på at NATOs forsterkning av Polen og Baltikum kan øke spenningen mellom Norge og Russland, fordi et styrket NATO-nærvær i Østersjøregionen vil gjøre russerne mer mistenksomme også i nord. Russerne ser ifølge Heier Norge som et springbrett for NATO-operasjoner mot de strategisk viktige basene på Kola, med ubåtene som sikrer landet en evne til å gjengjelde et atomangrep fra USA. Konsekvensen av NATOs forsterkningsplaner blir dermed en økt sannsynlighet for at russerne i en krisesituasjon skal foreta et forkjøpsangrep inn på norsk område, for å skaffe seg en buffer foran disse basene – det såkalte bastionscenariet.

Fordi den mer foroverlente holdningen fra NATO ikke kompenseres av tiltak som samtidig er ment å berolige russerne, forsterkes strategiens aggressive slagside. Alliansen bryter dermed med sin tradisjonelle linje basert på en kombinasjon av avskrekking og beroligelse. Den ensidige vekten på avskrekking leder med stor sannsynlighet til et nytt våpenkappløp mellom Russland og NATO. En slik uheldig utvikling forsterkes av at norske styrker nå også øver mer offensivt opp mot Russland, noe som ytterligere provoserer russerne – alt dette ifølge Heier.

Når det gjelder det norske perspektivet er for øvrig mye av kritikken sammenfallende med den som har vært fremsatt i forbindelse med regjeringens nye langtidsplan for Forsvaret av blant annet Jacob Børresen og andre.

Den kalde krigens logikk

Dette er en argumentasjon som kunne vært klippet rett ut av sikkerhetspolitiske debatter under den kalde krigen, da NATO sto overfor Warszawa-paktens massive konvensjonelle styrker midt i Europa. Spørsmålet var den gang hvordan vi kunne hindre at Sovjetunionen angrep og erobret resten av det europeiske kontinent, og innlemmet det i kommunistblokken. I denne situasjonen kunne det konvensjonelt underlegne NATO bare avverge et endelig nederlag ved å true med å ta i bruk atomvåpen – altså våpen som med sine apokalyptiske konsekvenser nullet ut enhver politisk fordel av en slik erobring.

Det hersket med andre ord en kombinasjon av politiske motsetninger som gjorde spenningen høy, og en militær ubalanse som gjorde atomterskelen lav. Det skapte en helt spesiell sikkerhetspolitisk forutsetning som ga opphav til en egen strategisk logikk med sin egen tankegang og sitt eget begrepsapparat.

Begrepsparet avskrekking og beroligelse oppsto likevel ikke i NATO, og har aldri vært noen del av NATOs strategi. Stilt overfor en knusende sovjetisk overmakt i Europa, hvilket behov skulle NATO hatt for å «berolige» sovjetrusserne? Dette var en særnorsk konstruksjon, opprinnelig lansert av senere forsvarsminister Johan Jørgen Holst[1], og etter hvert gitt doktrinær status på grunn av Norges nærhet til de strategisk viktige basene på Kola-halvøya.

Bekymringen var at tiltak rettet mot avskrekking av et sovjetisk angrep på Norge – for eksempel forhåndslagring av alliert materiell, øvelser i Nord-Norge med mere – kunne oppfattes eller fremstilles på sovjetisk side som forberedelser for angrep på disse basene i en krisesituasjon. Slike tiltak ble derfor kombinert med en rekke sikkerhetspolitiske forbehold overfor NATO, som base- og atompolitikken, begrensninger i fly- og øvingsaktivitet i Finnmark etc.

Heier og andre begår dermed to feil i sin argumentasjon rettet mot NATOs tiltak i Østersjø-regionen. De legger for det første på en analysemessig sjablong som overser at forutsetningene i dag er helt andre enn under den kalde krigen. Dernest fremstiller de tiltakene som avvik fra alliansens egen strategi, på tross av at det de henviser til er elementer i en spesifikt norsk sikkerhetspolitikk. At NATO hele tiden har tilstrebet det best mulige forhold til Russland på tross av motsetningene er naturlig, men det har ingenting med et særskilt ønske om «beroligelse» å gjøre.

Endringer etter den kalde krigen

Hvilke endringer etter den kalde krigen er det som gjør dette til en mangelfull eller gal analyse? For det første; Russland er ikke Sovjetunionen, og kan ikke med noen rimelighet tillegges et politisk ønske om å erobre resten av Europa. Følgelig er muligheten for en europeisk storkrig med potensial for å ende med kjernefysisk utveksling ikke lenger til stede, hverken som en ambisjon i Russland eller som en frykt i Vesten.

Slik russerne selv ser det, har småstater på Russlands periferi, herunder Norge, en plikt til å føre en politikk som tar tilbørlig hensyn til russiske interesser.

For det andre; faren for at et sovjetisk angrep på Vesten skulle ende med opptrapping til kjernefysisk nivå var en følge av den enorme sovjetiske overlegenheten i konvensjonelle styrker. I dag er imidlertid dette forholdet snudd på hodet, derved at Russland er NATO konvensjonelt underlegen. Russland kan med andre ord ikke lenger vinne en krig i Europa, selv om de hadde ønsket det – noe de åpenbart er klar over selv.

Og for det tredje; Russland har med sin inntreden i den globaliserte verdensøkonomien måttet erkjenne at landet er sårbart også for andre virkemidler enn de militære på en helt annen måte enn Sovjetunionen var. Fall i energiprisene, eller et valutamarked som sender rubelen utfor stupet, kan raskt undergrave Russlands evne til både fortsatt opprustning og krigføring. Dette på tross av brutal nedprioritering av andre offentlige oppgaver, for øvrig noe Putins regime må være mer forsiktig med enn det Stalin behøvde.

Småstater i Russlands nærhet

Russland har likevel lang tradisjon for en geopolitisk verdensanskuelse der det er objektiv forskjell på stormakters og småstaters rettigheter, ganske særlig småstater i stormakters umiddelbare nærhet. Slik russerne selv ser det, har småstater på Russlands periferi, herunder Norge, en plikt til å føre en politikk som tar tilbørlig hensyn til russiske interesser. Denne plikten er sterkere jo nærmere Russland de ligger, og jo mer de historisk har vært en del av Russland eller russisk interessesfære. Tar de ikke hensyn til det, utsetter de seg for Russlands misnøye.

I Sovjetunionens dager kunne det bety sovjetisk innmarsj og anneksjon, slik en rekke øst-europeiske land fikk erfare. Men nettopp fordi verden er en annen og den oppskriften som virket for Stalin og Bresjnev ikke lenger er anvendelig, er fremgangsmåten i dag annerledes. Selv et gammelt russisk kjerneområde som Ukraina blir som følge av dette ikke gjenstand for åpenlys invasjon og gjeninnlemmelse i den russiske føderasjonen, men holdes i en tilstand av permanent konflikt, for at det ikke skal kunne slutte seg til vestlige institusjoner og ikke lykkes økonomisk.

Når russerne motsetter seg kraftig planene om et rakettskjold utplassert i Europa, er det på samme måte ikke fordi de faktisk tror at skjoldet representerer noen utfordring mot deres egen slagkraft og dermed mot kjernevåpenbalansen, slik de påstår. Deres militære eksperter er selvsagt like klar over realitetene i dette som Vestens. Men det oppleves som en uakseptabel neglisjering av det de ser som sin legitime rett til å sette grenser for hva europeiske land i deres nærhet kan gjøre uten å skjele til russiske synspunkter – velbegrunnede eller ikke.

Vil ikke risikere krig

For å skape denne respekten for russiske synspunkter er Russland villig til å betale en betydelig pris i form av store rustningsutgifter for å skaffe seg en militær kapasitet som både skal styrke selvfølelsen og gjøre inntrykk på omverdenen. Denne kapasiteten setter dem i stand til å føre en konfrontasjonspoltikk overfor omgivelsene som omfatter både trusler om og faktisk bruk av makt – om enn i begrenset omfang.

Russisk opprustning er ikke drevet av en militær frykt for Vesten, men av et politisk ønske om å bli tatt alvorlig som stormakt.

Men ingen av de stridsspørsmålene det kan være tale om, for eksempel Svalbardspørsmålet i forholdet til Norge, er åpenbart av så vital betydning for russerne at det rettferdiggjør risikoen for en krig med Vesten og NATO anført av USA. En eventuell bruk av makt må derfor holdes innenfor rammer som gjør at den ikke utløser en storkonflikt. Dette mulighetsrommet er likevel blitt noe større i vår tid, nettopp fordi bortfallet av en samtidig og eksistensiell trussel mot alle alliansens medlemmer er avløst av bilaterale og regionale stridsspørsmål som ikke berører alle i samme grad. Det er med andre ord mulig å se for seg en form for væpnet russisk tvangsdiplomati som kan brukes til å fremtvinge politiske konsesjoner i bilaterale konflikter mellom Russland og andre stater, uten dermed automatisk å utløse NATOs artikkel 5.

Russernes tre grep

For å tilpasse sitt forsvar til en slik strategi har russerne i de senere år tatt tre grep som har vært avgjørende: Meget rause forsvarsbudsjetter fra president Putin, effektive administrative og organisatoriske reformer av tidligere forsvarsminister Anatolij Serdjukov, og konseptuell innovasjon fra den nåværende generalstabssjef, general Valerij Gerasimov. Dette har skapt et militærapparat som, på tross av fortsatte mangler på noen områder, er langt mer fleksibelt og anvendelig enn den historiske sovjetiske dampveivalsen, med vekt på en kombinasjon av tradisjonell fysisk maktbruk og de nye, såkalte ikke-lineære eller hybride former for krigføring.

Å bli tatt alvorlig

At en sterkere vektlegging av beroligelse overfor Russland fra NATOs side kunne gjort det mulig for russerne «å ruste ned uten å tape ansikt» slik Heier skriver, er derfor en feilslutning. Russisk opprustning er ikke drevet av en militær frykt for Vesten, men av et politisk ønske om å bli tatt alvorlig som stormakt. For en nasjon som ikke har noen annen måte å gjøre seg gjeldende på enn å demonstrere militær styrke, er derfor enhver nedrustning ensbetydende med å tape ansikt, eller i det minste vise svakhet. All verdens «beroligelse» fra NATOs side hadde derfor neppe hatt den ringeste innflytelse på russisk rustningsnivå.

Russland er ikke truet

Russerne har likevel ingen illusjoner om at dette gir dem kapasitet til å vinne en angrepskrig mot Vesten i Europa. Etter kommunismens fall og bortfallet av et ideologisk motiv, forstår de også at noe slikt overhodet ikke ville være i deres politiske og økonomiske interesse i en globalisert verden.

Samtidig frykter de heller ikke at Vesten skulle prøve å angripe Russland. Det vil åpenbart ikke NATO kunne lykkes med noe mer enn Napoleon og Hitler gjorde, i tillegg til at det hverken lar seg påvise noe motiv for et slikt angrep eller sannsynliggjøre at NATO-landene ville bli enige seg imellom om et så formålsløst og umulig foretagende. Den britiske feltmarskalk Montgomery har oppsummert krigshistoriens mest kategoriske erfaringslov slik: «Do not march on Moscow».[2] Den er europeiske statsledere fullstendig på det rene med, bortsett fra at tanken neppe streifer dem i det hele tatt.

Det russerne derfor frykter er neppe et militært fremstøt fra NATO. Det er snarere en form for politisk marginalisering der ingen tar hensyn til russiske synspunkter, og der land som historisk har vært en del av russisk interessesfære bryter ut og slutter seg til Vesten. Det siste oppfattes ikke bare som et uakseptabelt nederlag rent prestisjemessig, men også som en potensiell fare for Russlands egen politiske og sosiale stabilitet. Skulle disse landene med Ukraina i spissen lykkes med å transformere sine ineffektive og korrupsjonsbefengte post-sovjetiske økonomier og bli velfungerende demokratier med både velstandsøkning og politisk pluralisme, er veien blitt betydelig kortere til Putins skrekkscenario nr 1: et Majdan-opprør på Den Røde Plass.

Derfor vil det også være et primært mål for russisk strategi og sikkerhetspolitikk å hindre en slik utvikling, overalt hvor de ser en fare for det. Den beste måten å oppnå dette på er å holde Vesten splittet og svakt, og dermed ute av stand til å opptre samlet overfor Russland. Ikke minst gjelder det i forhold til NATO, som en konsensusdrevet organisasjon. Dette er i høy grad konsistent med den russiske tradisjon for å se verden generelt og stormaktspolitikken spesielt som et null-sum spill – jo svakere de andre er, desto tryggere er jeg.

Konsekvenser for NATO og Norge

Hvordan påvirker så disse endringene i Russlands politiske og militære stilling de forholdene Heier kommenterer i Klassekampen, og som andre kritikere har gitt uttrykk for i andre fora?

Om de øvrige NATO-nasjoner plusser på 4.000 til kan det åpenbart ikke ha noe annet motiv enn å synliggjøre og styrke alliansegarantiens troverdighet.

I realiteten mister forestillingene om en ukontrollert opptrapping av spenningen og et nytt våpenkappløp mellom øst og vest mesteparten av sin relevans. Fra russisk side fordi deres skepsis til, og frykt for, Vesten ikke er av militær art. Og fra vestlig side fordi Russland ikke lenger har hverken politisk motiv for eller militær kapasitet til å bli en eksistensiell trussel mot Europa. Det har med andre ord inntrådt en annen strategisk likevektstilstand enn under den kalde krigen, fordi både det ideologiske spenningsforholdet og den konvensjonelle militære ubalansen er borte.

I denne situasjonen utgjør 4.000 soldater fra andre NATO-land utplassert i Baltikum og Polen ingen økt trussel mot Russland. Det er verd å merke seg at NATO allerede har 125.000 mann bare i Polen – i form av det polske forsvaret alene. Om de øvrige NATO-nasjoner plusser på 4.000 til kan det åpenbart ikke ha noe annet motiv enn å synliggjøre og styrke alliansegarantiens troverdighet. Russiske statsledere og generaler er ikke dumme, og de kan telle. NATOs meget beskjedne tilstedeværelse kan, selv ikke av russerne, tillegges noen annen hensikt enn å hindre at et russisk fremstøt i Østersjøområdet skal kunne regionaliseres eller bilateraliseres på en måte som gjør at NATO ikke trekkes inn. Men nettopp det faktum at alliansen fortsatt er i stand til å fatte et slikt solidarisk vedtak, irriterer dem selvsagt grenseløst.

Kola-basene er trygge

Når en russisk ambisjon om å erobre resten av Europa så vel som deres konvensjonelle militære overlegenhet er borte, er grunnlaget for en russisk frykt for Kola-basenes sikkerhet heller ikke lenger til stede. At NATOs beslutning skulle gjøre russerne «mer mistenksomme også i nord» slik Heier skriver, fremstår derfor som dobbelt urimelig. Russerne er fullstendig klar over hva NATOs hensikt med utplasseringen i Østersjøregionen er. Den ergrer dem, men det betyr ikke at de ikke forstår NATOs motiver – av hvilket følger at de heller ikke ser noen kobling til nordområdene eller noen grunn til økt mistenksomhet i nord.

Dessuten, når det ikke lenger er slik at russisk konvensjonell overlegenhet ikke gir Vesten noe valg, hvorfor skulle NATO pådra seg risikoen for en dramatisk og farlig opptrapping av en konflikt ved å rette et angrep mot disse basene? Og hvorfor skulle Russland på sin side ta sjansen på å fremprovosere et slikt angrep ved å etablere en buffersone som strakte seg langt inn på norsk område, når de ikke lenger er truet av et forkjøpsangrep fra NATO? Et russisk angrep på Norge i nordområdene for å beskytte Kola-basene forutsetter i realiteten at Russland ser en storkrig med NATO og USA som uunngåelig, noe som i dagens situasjon vil være fullstendig grunnløst og som russiske strateger derfor er innforstått med.

At russerne likevel påberoper seg en slik frykt i sin anti-vestlige retorikk er ikke mer enn selvsagt. De ville åpenbart forsømme seg om de lot en slik mulighet gå fra seg til nettopp å skape uenighet og tvil om sikkerhetspolitikken i Vesten. Heiers og andres engasjement kan jo også tyde på at de her resonnerer riktig. En mer konfronterende russisk holdning i nordområdene kan derfor ikke utelukkes. Men den vil i så fall neppe være drevet av noen genuin frykt for Kola-basenes sikkerhet eller en generell mistenksomhet med hensyn til Norges og NATOs ambisjoner i nord. Den vil være drevet av det samme motiv som andre steder, nemlig ønsket om å motvirke vestlig enighet og felles opptreden der russiske interesser er tjent med det motsatte.

Russland må ikke få diktere

Gitt dagens sikkerhetspolitiske og strategiske situasjon i Europa og de slutninger som kan trekkes på det grunnlag om de ulike aktørenes interesser, er det derfor liten grunn til å tro at NATOs tiltak skal utløse den type frykt og mistenksomhet på russisk side som Heier og andre beskriver. Russerne forstår meget vel Vestens reaksjonsmønster etter begivenhetene på Krim og i Ukraina, og er helt i stand til å se at likheten mellom disse konfliktene og situasjonen i Baltikum er mer enn tydelig nok til å utløse de reaksjonene som er kommet fra NATOs side. Men det er selvsagt ikke det samme som at de liker dem, eller ikke ser dem som et hinder i forhold til å kunne utøve den type politisk og militært press på omgivelsene som de mener at deres egne interesser er tjent med.

NATO kan derfor fastholde den linjen alliansen så langt har fulgt i trygg forvissning om at dens motiver og ambisjoner ikke blir feiltolket i Moskva – all russisk retorikk til tross. Dette betyr ikke at Vesten ikke skal bestrebe seg på å ha det best mulige forhold til Russland, eller ha forståelse for russiske synspunkter der det er rimelig ut fra forholdsmessige betraktninger eller nødvendig ut fra realpolitiske. Men det betyr at vi ikke skal innrømme Russland noen automatisk rett til å påvirke eller diktere andre suverene staters politikk ut fra en oppfatning av at det er deres rett som stormakt, hva enten det skjer ved intimidering eller åpen bruk av makt.

Det er lang tradisjon for kritikk av NATOs og Norges sikkerhetspolitiske linje fra flere miljøer her til lands. Noe av denne kritikken har vært politisk og ideologisk begrunnet, mens andre deler har hatt sitt utspring i akademiske miljøer, og har påberopt seg en mer forskningsbasert begrunnelse. Tormod Heiers kritikk faller forsøksvis i den siste kategorien, men uten å pløye dypere enn til å ta de russiske motforestillingene for det de gir seg ut for. Dermed forsømmer han å analysere i hvilken grad hele den strategiske balansen i Europa med alle dens implikasjoner er endret på en måte som gjør den kalde krigens logikk og begreper lite anvendelige både deskriptivt og preskriptivt – både som bakgrunn for å forstå russisk reaksjons- og handlingsmønster, og som retningsgivende for NATOs og Norges håndtering av Russland i årene fremover.

[1] Johan Jørgen Holst; Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv I-II, NUPI 1967

[2] Field Marshal Viscount Montgomery of Alamein, A History of Warfare, London Collins 1968

 

*

Bilde: ITAR-TASS – http://www.may9.ru/en/photo_folder.php?galleryId=11102&docId=10129&num=5&page=12, Copyrighted free use, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1468590

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden