Politikk

Russland og europeisk sikkerhet

Sverre Diesens analyse av trusselen fra Russland er ensidig, blottet for selvinnsikt og fremstår som et speilbilde av Moskvas analyse av trusselen fra NATO.

Den 26. juli i år publiserte tidligere forsvarssjef og nå forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, general Sverre Diesen, en artikkel om trusselen fra Russland og NATOs svar i form av utplassering av tropper i Baltikum og Polen. Russerne har intet å frykte, var tittelen. Artikkelen var foranlediget av Klassekampens intervju 16. juli med oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets høgskole.

Heier uttalte da blant annet at NATOs økte tilstedeværelse i Østersjøen og Baltikum kunne øke spenningen mellom Norge og Russland, fordi Moskva, i en krisesituasjon, vil betrakte Norge som et potensielt springbrett for NATO-operasjoner rettet mot det russiske basekomplekset på Kolahalvøya. Fordi NATOs økte tilstedeværelse i Baltikum ikke følges opp av beroligende tiltak, får NATOs strategi en ensidig slagside mot det militære, mot aggressiv avskrekking, som kan bidra til å svekke Norges sikkerhet, i stedet for å øke den. Diesens artikkel var først og fremst en kritikk av Heier, men han avla også meg en visitt, ettersom jeg har kritisert Regjeringens nye langtidsplan for Forsvaret som for ensidig rettet mot avskrekking, og at det tradisjonelle beroligelsesaspektet ved norsk sikkerhetspolitikk er borte.

Artikkelen er full av feil. Den gir dessuten en analyse av trusselen fra Russland og hva NATO bør gjøre for å møte den, som er ensidig, blottet for selvinnsikt, full av speilbildetenkning, og som dermed til forveksling likner Moskvas offisielle analyse av trusselen fra NATO og hva Russland må gjøre for å møte den. En klassisk oppskrift på hvordan motsetningsforhold utarter til den konflikten begge parter av all kraft forsøker å unngå.

Diesen dessverre representativ

Om det bare hadde vært en enslig menig forsker som fra sitt bortgjemte kontor ved Forsvarets forskningsinstitutt fant å ville beære oss med sin innsikt – eller rettere mangelen på sådan – kunne Diesens artikkel vært forbigått i barmhjertig stillhet. Problemet er at artikkelen faktisk i en viss grad er representativ for NATOs og den norske regjeringens offisielle syn på utfordringene fra Russland. Den bør derfor leses med det største alvor.

Diesen mener at i dagens situasjon å skulle berolige Russland er meningsløst. Russland vet at NATO verken har evne eller vilje til å erobre Russland, og har ingen grunn til å frykte utplassering av 4000 NATO-soldater i Polen og Baltikum. Å etterlyse beroligelsestiltak overfor Russland er å falle tilbake til den kalde krigens problemstillinger, da det hersket «en kombinasjon av politiske motsetninger som gjorde spenningen høy og en militær ubalanse som gjorde atomterskelen lav», for å bruke Sverre Diesens ord. Utfordringen den gang var, ifølge Diesen, hvordan det konvensjonelt underlegne NATO kunne hindre Sovjetunionen i å angripe og erobre resten av det europeiske kontinent og innlemme det i kommunistblokken. Beroligelse var likevel aldri noen del av NATOs strategi. Begrepsparet avskrekking og beroligelse er dessuten, ifølge Diesen, særnorsk fenomen, oppfunnet av Johan Jørgen Holst på 1960-tallet.

Kald krig preget av stabilitet

Diesens beskrivelse av NATOs utfordring under den kalde krigen er generalens og den militære planleggerens perspektiv. Det var ganske riktig vår oppgave som militære planleggere å finne ut hvordan vi best mulig kunne møte et sovjetisk angrep og vise det tilbake. Diesen gjør den feil at han forveksler militær planlegging med politiske intensjoner. Sovjetunionen hadde aldri noen intensjon om å erobre resten av det europeiske kontinent og innlemme det i kommunistblokken. Av historiske grunner (Sverige på 1700-tallet; Frankrike på 1800-tallet; Polen en rekke ganger, senest 1919-21; Tyskland 1942-45) var Sovjetunionen derimot, slik Russland er det i dag, besatt av behovet for en buffersone av lojale stater det hadde kontroll på mellom seg og stormaktene i Vest.

Med beslutningene i Jalta og Potsdam etter 2. verdenskrig, opprettelsen av DDR og den kommunistiske maktovertakelsen i Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia og landene på Balkan (unntatt Hellas, og at Moskva ga avkall på kontroll over Østerrike) var buffersonen på plass. Den kalde krigen var derfor i realiteten en svært stabil periode i europeisk historie hvor begge parter, USA og Sovjetunionen, hadde en felles interesse av status quo.

Diesens beskrivelse av den kalde krigen som «en kombinasjon av politiske motsetninger som gjorde spenningen høy og en militær ubalanse som gjorde atomterskelen lav» er faktisk dessverre en nokså presis beskrivelse av dagens situasjon i Europa. Forskjellen er at den politiske spenningen ikke er et resultat av ideologiske motsetninger, men av at Russland har mistet sin buffersone mot Vesten og derfor føler seg truet. Den militære ubalansen er nå i favør av NATO, og er årsak til at atomterskelen er blitt lavere i den forstand at Russland har begynt å rasle med atomsabelen.

Avspenning og beroligelse

Så til påstanden om at beroligelse aldri var del av NATOs strategi. Formelt er det riktig, i praksis er det feil. Det het ikke beroligelse i NATO. Det het avspenning, og grunnlaget var Harmel-rapporten fra 1967 som anbefalte at NATO skulle ha en politisk strategi, parallelt med den militære, hvor virkemidlene var dialog og avspenning for å oppnå større grad av stabilitet. Rapporten la grunnlaget for Helsingforsprosessen, og ble, sett i ettertid, starten på utviklingen som til slutt førte til Sovjetunionens oppløsning.

Og så er det riktig at Johan Jørgen Holst er opphavsmann til begrepsparet avskrekking og beroligelse. Det ble utformet på samme tid som arbeidet med Harmel-rapporten pågikk, i det samme sikkerhetspolitiske klima om man vil, og må opptattes som et konkret uttrykk for hvordan Norge kunne bidra til å realisere Harmel-rapportens målsettinger. Det var slik sett ingen «særnorsk konstruksjon», slik Diesen påstår. Når det er sagt er det ingen tvil om at målsettingen med beroligelsespolitikken, lavspenning i nord i den forstand at nordområdene ikke ble et oppmarsjområde i likhet med situasjonen langs grensen mellom DDR og Vest-Tyskland, var i Norges, men også i Sovjetunionens interesse.

Fra sovjetisk side bidro det til å redusere den direkte trusselen mot basekomplekset på Kolahalvøya. For begge land skapte det handlingsrom for effektiv ivaretakelse av felles interesser, slik som f.eks. forvaltningen av den felles russisk-norske torskestammen. Og for NATO var det, som sagt, i tråd med Harmel-rapportens målsetting om avspenning. At mange militære irriterte seg over disse særnorske øvingsberensningene er en annen sak. At Diesen fremdeles besværer seg over dem antyder at han fortsatt er mer general enn forsker.

Sovjetunionen følte seg underlegen

Til slutt i dette avsnittet fyrer Diesen av følgende salve: «Stilt overfor en knusende sovjetisk overmakt i Europa, hvilket behov skulle NATO hatt for å «berolige» sovjetrusserne?» Nei – dersom situasjonen var den at Sovjetunionen ikke fryktet USA og NATO, og sto på spranget og bare ventet på en anledning til å angripe vestover, så ville det saktens ikke hatt noen hensikt å berolige. Og om det hadde vært situasjonen ville også Harmel-rapportens anbefaling om dialog og avspenning vært nokså meningsløs.

Sannheten er at Sovjetunionen den gang, som Russland i dag, følte seg politisk, økonomisk, teknologisk og militært underlegen – militært i den forstand at ettersom ethvert angrep vestover høyst sannsynlig ville bli møtt med atomvåpen fra USAs og NATOs side. Da var ikke deres overlegenhet i konvensjonelle styrker så mye verdt. Og i en situasjon der de sto overfor hverandre med et enormt antall atomvåpen på høy beredskap, fryktet både USA og Sovjetunionen at atomkrigen kunne bli utløst ved et uhell eller en misforståelse.

Følelse av sårbarhet

Det var med andre ord all mulig grunn til beroligelse den gang. Slik er det også i dag. Moskvas utenriks- og sikkerhetspolitikk vis a vis NATO er styrt av en intens følelse av sårbarhet overfor Vesten. Ledelsen i Kreml er frustrerte over at NATO har trengt seg inn i og erobret landets buffer og interessesfære mot vest. De frykter for at innflytelsen fra Vestens økonomiske makt og politiske ideologi, tuftet på rettsstatsprinsipper, parlamentarisk demokrati og menneskerettigheter, skal utfordre deres økonomiske og geopolitiske interesser ytterligere, og dessuten bidra til å undergrave deres evne til å holde seg ved makten i Russland. I denne situasjonen bruker Putin-regimet trusselen fra NATO og USA for det den er verdt, som et middel til å styrke sin stilling ved å mobilisere befolkningen til forsvar mot ytre trusler. Regimet erkjenner at landet befinner seg i en systemkrise, men frykter at forsøk på å løse krisen kan virke destabiliserende. Sporene fra Gorbatsjovs glasnost-politikk skremmer.

Ledelsen i Kreml frykter også NATOs militære overlegenhet i konvensjonelle våpen. Tropper tilhørende det den russiske ledelsen oppfatter som en fiendtlig allianse, står nå mindre enn 100 kilometer, eller halvannen times kjøretur, fra Russlands nest viktigste by St. Petersburg. Russlands følelse av underlegenhet i konvensjonelle styrker og NATO-styrkenes nærhet til det russiske kjerneområdet, har gjort at russiske militære planleggere nå har utviklet en strategi basert på tidlig bruk av atomvåpen i en konflikt under utvikling, og at Kreml truer med utplassering av atomvåpen i Kaliningrad og på Krim.

Den viktigste drivkraften bak Russlands sikkerhetspolitikk er følelsen av underlegenhet, kombinert med oppfatningen av Vesten som Russlands fiende. Det er et overordnet mål for Moskva å sørge for at ikke flere av landene innenfor Russlands tradisjonelle interessesfære nærmer seg Vesten økonomisk eller politisk, og blir inkludert i Vesten som medlemmer av EU og/eller NATO. Her er Sverre Diesen og jeg enige.

Russland respekterer Artikkel 5

Russland har to ganger, Georgia 2008 og Ukraina 2014, demonstrert at for dem er dette casus belli. Samtidig er det et tegn på at Russland faktisk tar sikkerhetsgarantien i Atlanterhavspaktens Artikkel 5 på alvor. Den viktigste arenaen for motsetningene mellom Russland og Vesten vil derfor i overskuelig framtid være det lederen for Carnegiestiftelsens Russlands- og Eurasiaprogram, Eugene Rumer, kaller kamparenastatene[1] – de seks statene som tidligere var del av Sovjetunionen: Armenia; Azerbeidjan; Hviterussland; Georgia; Moldova og Ukraina. Fordi de ikke er medlemmer av NATO og ikke nyter godt av Artikkel 5, inngår disse landene fortsatt som del av det Moskva anser som sin privilegerte interessesfære, og Russland er innstilt på å benytte alle tilgjengelige midler, inkludert militær makt, for at de skal forbli der.

Stormakter og småstater

Sverre Diesen påpeker at Russland har lang tradisjon for en geopolitisk verdensanskuelse der det er objektiv forskjell på stormakters og småstaters rettigheter, og da særlig småstater i stormaktens umiddelbare nærhet. Det har han rett i. Samtidig later han som om Russland er den eneste stormakten som opptrer slik. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Dette er slik stormakter opptrer og alltid har opptrådt. Diesens beskrivelse passer f.eks. også godt på USAs politikk overfor sine små naboer i Latin-Amerika.

Cuba-krisen i 1962, som nesten endte i et kjernefysisk ragnarokk, er et godt eksempel på hva følgene kan bli dersom en stormakt ikke respekterer eller anerkjenner en annens stormakts privilegerte interessesfære, i dette tilfellet da Sovjetunionen trodde de kunne slippe unna med å utplassere kjernevåpen på Cuba, på USAs dørstokk. Utvidelsen av NATO østover, og særlig til de tidligere sovjetrepublikkene i Baltikum, kunne bare skje fordi Russland var svakt og ikke kunne motsette seg det. Det var uklok politikk som har bidratt til å øke spenningen mellom Russland og Vesten og som nå truer Europas stabilitet og sikkerhet, ikke styrker den. Muligheten for en atomkrig kaster igjen skygger over Europa.

Russland er Europas største og potensielt sterkeste stat, den eneste gjenværende stormakten på det europeiske kontinent. Det finnes ingen vei til europeisk sikkerhet og stabilitet som ikke inkluderer Russland. De europeiske landene, inkludert Norge, har i det lange løp ikke noe annet valg enn å samarbeide med Russland. Men samarbeid innebærer både å gi og ta, og forutsetter gjensidig respekt for hverandres interesser og behov. Vi vet at vi ikke har noen planer om å angripe Russland militært. Vi burde vite at Russland ikke har noen planer om å angripe landene i EU og NATO militært. Vår oppgave, og forutsetningen for at det skal kunne utvikle seg et gunstig samarbeidsklima mellom Russland og Vesten, er å overbevise Moskva, ikke bare i ord, men også i handling, om at Vesten ikke har noen planer om å bruke militær makt mot Russland, og at NATO ikke er instrument for noen slik militærpolitikk.

Mer militær avskrekking ikke ønskelig

Situasjonen krever ikke mer militær avskrekking. Russlands opptreden i Georgia og Ukraina har bekreftet at Russland respekterer NATOs artikkel 5. Mer militær avskrekking bidrar bare til å bekrefte Russlands forestillinger om Vesten, til å øke russisk frykt og paranoia og dermed til å svekke sikkerheten og stabiliteten i Europa og ikke til å styrke den. Russland har heller ingen pålitelige partnere eller allierte de kan støtte seg til, men føler at de står omringet og alene. En stormakt med svekket selvbilde som føler seg omringet og truet er en fare både for seg selv og andre.

Denne situasjonen krever at vi i Vesten, den sterkeste part, begynner å lytte til hva Russland sier og ta det på alvor. Det blir f.eks. meningsløst og helt urimelig når Diesen skriver at det bare er noe russerne påstår når de hevder at NATOs rakettskjold er en utfordring mot deres slagkraft, og at det egentlig dreier seg om at de vil ha innflytelse over Polen og Ungarn. Det er avskrekkingsteoretisk barnelærdom at svekkelse av motpartens gjengjeldelsevne svekker avskrekkingen og dermed stabiliteten. ABM-avtalen mellom Sovjetunionen og USA fra 1972 var tuftet på nettopp denne innsikten, og det vakte bred internasjonal kritikk da USA ensidig trakk seg fra avtalen i 2002. Og dersom rakettskjoldet ikke har noen innvirkning på motpartens slagkraft, hva i all verden er da poenget med å utplassere det?

Det er like meningsløst og dertil uttrykk for mangel på innsikt i hvordan vår egen, Vestens og NATOs opptreden og retorikk fortoner seg fra Moskva å hevde, slik Diesen gjør, at russisk skepsis til og frykt for Vesten ikke også er av militær art. Ser han ikke hvordan det må ta seg ut fra Moskva at et militært overlegent og, som de ser det, fiendtligsinnet NATO nå står oppmarsjert på Russlands grense?

Russerne frykter Vesten

Diesen har rett i at det har inntrådt en annen strategisk likevektstilstand enn under den kalde krigen. Men det er ikke fordi det ideologiske spenningsforholdet og den militære ubalansen er borte, slik Diesen påstår. Det ideologiske spenningsforholdet er erstattet av et politisk spenningsforhold, og den militære ubalansen består, men nå i Vestens favør. Russerne er drevne realpolitikere. De forstår de politiske implikasjonene av militær underlegenhet, hvordan det bidrar til å svekke egen innflytelse og handlefrihet i utenrikspolitikken.

Det faller derfor på sin egen urimelighet når Diesen hevder at Russland bare påberoper seg frykt for Vesten for å skape uenighet og tvil om sikkerhetspolitikken i NATO. Hva verre er, er at han med denne måten å argumentere på forsøker å plassere Heier i en rolle som «nyttig idiot» for russiske interesser. At russerne forsøker å splitte og svekke NATO og Vesten er utvilsomt. Det er ikke det samme som at de ikke frykter Vestens overlegenhet, militært økonomisk og politisk. Snarere tvert imot. Det er nettopp derfor de fører en politikk basert på tiltak som Rumer, med å parafrasere Clausewitz, har karakterisert som «fortsettelse av krigen med andre midler»: økonomisk press på sårbare stater som Bulgaria, Kypros og Hellas, undergraving, bestikkelser, utpressing, spionasje, cyberoperasjoner, informasjonskrigføring, kjernefysisk sabelrasling m.m.

Dagens situasjon kaller på beroligelse framfor avskrekking. Det vi trenger mer av i Europa er statsmenn av samme kaliber som Belgias Pierre Harmel. Det vi trenger mindre av er bygging av fiendebilder og enøyd og envis argumentasjon som den Sverre Diesen gjør seg til talsmann for.

[1] Eugene Rumer: «Russia and the Security of Europe», Carnegie Endowment for International Peace 30. juni 2016.

Bilde: ITAR-TASS , Copyrighted free use.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden