Utenriks

Russland og Iran er de store seierherrene

Vladimir Putin møter Irans president Hassan Rouhani.

Bilde: Wikipedia Commons / Kremlin.ru [CC BY 3.0]

Idet krigen i Syria stilner, tar et nytt Midtøsten tar form.

Mandag var den russiske presidenten Vladimir Putin på et overraskende besøk til Syria.

Fra Hemeimeem-basen nært Latakia erklærte han at Russland nå vil trekke ut brorparten av landets militære styrker, som har støttet Assad-regimet i den over seks år lange borgerkrigen i landet.

Ifølge Ehud Yaari, en israelsk kommentator tilknyttet tankesmien Washington Institute, konsoliderer imidlertid Putin den russiske tilstedeværelsen ved å etterlate de nord-kaukasiske bataljonene i Syria som et slags militærpoliti.

Putin har også tatt initiativ til å samle de ulike stridende partene i borgerkrigen i Svartehavsbyen Sotsji til forhandlinger om det krigsherjede landets fremtid.

Allerede sist i november møtte forøvrig Putin med Irans president Hassan Rouhani og Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan i Sotsji for å drøfte landets fremtid.

Hverken representanter for EU eller USA deltok.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Iran og sjiaaksen

Når Assad-regimet har kommet seirende ut av borgerkrigen i Syria, er det slett ikke utelukkende med russisk støtte.

Assad har også bred militær og diplomatisk støtte fra Iran. En lang rekke Iran-støttede militser har dessuten kjempet på Assads side i konflikten.

Det gjelder ikke minst den libanesiske sjiamilitsen Hezbollah, som angivelig har hatt rundt 7000 soldater på bakken i Syria.

Med den militære seieren får Iran nå avkastning for støtten, ikke minst i geostrategisk forstand.

Iran har i praksis sikret seg en kontinuerlig territoriell tilgang til Middelhavet, via Syria og Hezbollah i Libanon.

Det var en tydelig maktdemonstrasjon.

Et nylig og kontroversielt besøk av Qais Khazalis i Sør-Libanon tjener som et godt eksempel her. Khazalis leder den Iran-finansierte sjiamilitsen Asa’ib Ahl al-Haq. Militsen, som har deltatt aktivt i kampen mot Den islamske stat i senere år, er kjent for sine mange og spektakulære angrep mot amerikanske styrker før deres uttrekning fra Irak i 2011.

Libanons president Saad Hariri kritiserte besøket i kraftige ordelag og omtalte det som i strid med libanesisk lovgivning.

Khazali selv benyttet muligheten til å erklære sin støtte til palestinerne i en video som ble publisert av hans milits’ fjernsynsstasjon.

«Vi erklærer vår fulle beredskap for å stå side om side med det libanesiske folket og palestinerne mot den tyranniske israelske okkupasjonen, som er fiendtlig mot islam, araberne og menneskeheten», sa han.

At intervjuet ble gitt kun få kilometer fra den israelske grensen, er neppe tilfeldig.

Det var en tydelig maktdemonstrasjon. Eller som Washington Post formulerer det: «Besøket kan ses som en beskjed til Israel om at en mulig krig med Hezbollah i fremtiden også vil innebære at landet vil måtte kjempe mot et plethora av Iran-støttede militser som befinner seg i regionen.»

Dette er en trussel som Hezbollah-leder Hassan Nasrallah stadig gjentar i sine kringkastede taler.

En svekket sunniakse

Rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Qatar har gjort at landene ikke har bidratt til å konsolidere kreftene til de gruppene som motsatte seg både Assad-regimet og Den islamske stat, for slik å skape en sammenhengende moderat opposisjonsstyrke sammen, men i stedet har støttet ulike og ofte rivaliserende grupper i Syria.

Det skrev Amos Yadlin, en pensjonert israelsk general som tidligere har vært tilknyttet tankesmien Washington Institute, og nå leder Tel Aviv-universitetets Institute for National Security Studies (INSS), allerede i sommer.

President Donald Trumps såkalte transaksjonsbaserte diplomati øker uroen ytterligere.

Barack Obama ble i sin presidentperiode kritisert for å føre en utydelig linje ovenfor sine allierte i Midtøsten. Det vekket allerede da uro blant den såkalt «moderate» sunniaksen, anført av Saudi-Arabia og Qatar, som tradisjonelt har vært USAs nære allierte i regionen.

President Donald Trumps såkalte transaksjonsbaserte diplomati, som gjennomgående preges av fravær av langsiktig strategi og verdidreven politikk, øker uroen ytterligere. I rivaliseringen mellom sunni- og sjiaaksene, som har preget de regionale konfliktene i Midtøsten siden 2011, fremstår sunniaksen i dag som splittet, svak og utydelig.

Et nytt Midtøsten

Før Putin ankom Syria, besøkte han også Egypt. I Kairo signerte han en avtale med Egypts president Fateh Abdel al Sisi, som formaliserer det russiske selskapet Rosatoms arbeid med å bygge en kjernefysisk kraftstasjon i El Dabaa, vest for Kairo.

Dette gir ytterligere et frempek til et nytt Midtøsten, der USA ikke lengre er den sentrale stormaktsaktøren og premissleverandøren.

Idet vi går inn i 2018 ser vi konturene av et Midtøsten der Russland samt Iran har styrket sin posisjon, på bekostning av både USA og EU.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden