Debatt

Russland: Vi må bygge broer, ikke fiendebilder

Er det etter Minervas syn umulig å forklare og fordømme på samme tid? spør Hedda Bryn Langemyr.

Bilde: Pixabay

Å forstå Russlands aggressive fremferd trenger ikke å innebære aksept for overgrepene.

I en kommentar på Minerva 19. mai forsøker redaktør Nils August Andresen å tegne opp en kritikk av de som søker å sidestille russiske fortellinger og narrativ om internasjonal politikk, med de gjengse oppfatningene av det samme i vesten. Underveis i kommentaren retter han også et par kritiske merknader mot Fredsrådets forsøk på å bryte ned polariseringen mellom nettopp dem som avskriver alle vestlige «mainstream-medier» som propaganda, og dem som benytter disse narrativene for å rettferdiggjøre en opprustningspolitikk overfor Russland.

Problemstillingen er interessant, og ikke minst viktig. Problemet er at Andresen, i likhet med en del andre, ender i samme polariserende skyttergrav som Norges Fredsråd tidligere har rettet søkelys mot. Det er nødvendig med et par oppklaringer.

Norges Fredsråd deler frykten for en ideologisering og moralisering av den utenrikspolitiske debatten. En åpen og kritisk diskurs er i alles interesse. Men når Andresen skriver, uteblir nyansene. Relativt beskjedne oppfordringer til mindre militarisering og opprustning, revurdering av ukritisk deltakelse i USAs og EUs sanksjoner mot Russland, og en mindre polarisert debatt, blir hos Andresen oppfattet som å rette seg «inn i den moralske ekvivalensen mellom russiske og vestlige institusjoner som Kreml etterstreber».

Det han indirekte sier, er at alle som kritiserer vestlig journalistisk praksis eller regjerende politikk på feltet, svikter vestens grunnleggende bedre idealer og dermed tjener mindre edle russiske interesser.

Med et slikt utgangspunkt er det dessverre vanskelig, om ikke umulig, å fungere som et korrektiv som kan mane til samforståelse og kompromisser. I verste fall er dette mellomrommet så trangt at det ikke lenger gir mening å rette seg mot det.

Forsoning og avspenning

Under den kalde krigen var en av fredsbevegelsens viktigste oppgaver, slik Andresen korrekt nevner, å bidra til forsoning, avspenning og fred – også mellom de rådende posisjonene. Om vi skal gi en kort oppsummering av den kalde krigen, bør det være ukontroversielt å hevde at et sentralt problem nettopp var at de to «sidenes» oppfatninger av hverandres makt og intensjoner ofte var fundamentalt i utakt med virkeligheten.

Akkurat slik fredsbevegelsen den gang sto fast på, mener vi også i dag at mange av problemene som angripes med opprustning, maktdemonstrasjoner og utfrysing, kunne blitt løst raskere og mer smidig gjennom økt grad av dialog, avspenning og forsoning. Det er ikke «venstreorientert» – eller «høyreorientert», for den del. Det er helt nøktern og klok politikk for å bringe stater og grupper nærmere hverandre, heller enn å rendyrke motsetningene mellom dem.

Andresen ender også opp med en del logiske feilslutninger.

Andresen ender også opp med en del logiske feilslutninger. Han får det for eksempel til å virke som at å forklare Russlands inngripen i Øst-Ukraina med «frykt for ukrainsk tilnærming med Vesten», med nødvendighet innebærer «en aksept av at Russland kan gjøre som de vil i Ukraina uansett».

Mener Andresen oppriktig at ethvert forsøk på å forklare og forstå Russlands aggressive fremferd i sine naboland automatisk innebærer at man samtidig aksepterer overgrep av denne typen? Er det etter Minervas syn umulig å forklare og fordømme på samme tid?

Tendenser til ideologisering

I den siste tiden har vi sett tendenser til en stadig større ideologisering av både høyre- og venstresiden i politikken. Siden 11. september 2001 har ytre venstre i stor grad børstet støvet av anti-amerikanismen fra Vietnamkrigens dager, mens høyresida i mange tilfeller har inntatt et tilsvarende forsvar for «vestlige verdier» i kampen mot diktaturer, terror og ekstremisme. Gamle merkelapper som «krigshisser» eller «apologet» for det ene og det andre har fått fornyet aktualitet.

Det betyr ikke at vi ikke deler Minerva og Andresens syn på liberale friheter og demokrati. Enhver politisk bevegelse, også fredsbevegelsen, legger verdier til grunn for våre standpunkt. Men man må alltid vokte seg for å la ideologi og moral stå i veien for ens egne evner til å lese innspill og bidrag i debatten på en edruelig og god måte. Uenigheter trenger ikke alltid å skyldes at motparten er farget av en ideologisk motprofil – men slike antakelser og anklager, lik den Andresen retter mot det han betegner som det «tradisjonelt venstrevridde» Fredsrådet, kan i verste fall bli selvoppfyllende profetier.

I all fredspolitikk og mekling er det vesentlige alltid å finne fram til felles møtepunkt. I en konflikt bør man alltid søke etter hva man er enige om og har felles interesse av, for så å forhandle om resten. Det forutsetter at man har et ønske om nettopp dette – at man faktisk er innstilt på å forstå motpartens reelle bekymringer og verdensanskuelse, uten at dette dermed betyr at man går god for noen av delene.

Norges forhold til vårt største naboland må ikke drukne i en uforsonlig og moraliserende hengemyr.

Et godt kompromiss eller god løsning vil på sikt generere ytterligere tillit og troverdighet, hvilket kan brukes til å løse enda vanskeligere motsetninger. I en verden preget av terrorbalanse, raskt eskalerende klimaendringer og trussel om atomkrig er dette særdeles viktig.

Mellomposisjoner blir angrepet

I perioder med økt polarisering og fiendskap vil alltid slike mellomposisjoner for forsoning bli angrepet. Norges Fredsråd føyer seg inn i denne tradisjonen. Vi angripes både for å «la Kreml ture fram som de vil» og for å «løpe NATOs ærend» – gjerne som følge av samme medieutspill.

I stedet for å moralisere over og utbrodere motsetningene og kløftene som finnes, håper vi Minerva og Andresen i framtiden heller kan bidra til å finne muligheter og rom for forsoning, brobygging og arenaer for begge «fløyer» i debatten om Norge og Russland. Det er særdeles viktig at et så viktig saksområde som Norges forhold til vårt største naboland ikke drukner i en uforsonlig og moraliserende hengemyr.

Vi i Fredsrådet tror det er mulig å komme fram til tverrpolitiske og gode løsninger på både norsk Russlandspolitikk og den norske dekningen av den.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden