Bøker

Ryktet om ekspertenes død er overdrevet

Selvsagt er ikke alles mening like mye verdt om alle tema, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Pixabay

Den amerikanske statsviteren Tom Nichols har truffet en nerve i sin kamp mot kunnskapsforakt og fordumming. Men boken hans gir ingen originale analyser eller løsningsforslag.

Mange kjenner på gikta at respekten for kunnskap er på full retrett i vestlige samfunn, kanskje mest i USA. «Ekspert» er blitt et skjellsord. Forakten for fakta og vitenskapelighet blir fremsatt med stadig mer aggresjon. Folk er stolte av ikke å vite noe.

NY BOK

  • The Death of Expertise - The Campaign Against Established Knowledge and Why it Matters
  • Tom Nichols
  • 252 sider
  • Oxford University Press, 2017

Den amerikanske statsviteren Tom Nichols har blitt en viktig talsmann for dem som opplever dette. Han fanget første gang opp stemningsbølgen i en bloggpost i 2013. Den ble plukket opp av nettmagasinet The Federalist og gjort til en artikkel der i 2014. Artikkelen genererte raskt over en million klikk. Temaet har selvsagt ikke blitt mindre aktuelt siden den gang, og tre år senere har Nichols utvidet det hele til boken The Death of Expertise.

Nichols’ bok er et forsvar for etablert kunnskap og angrep på en misforstått oppfatning av demokratiet der alle har samme rett til å mene noe om ethvert tema. Samtidig som han dermed gjør seg populær blant liberale og venstrevridde akademikere, rører han i noe som egentlig er en smule politisk ukorrekt: Det er forskjell på folk. Alles mening er ikke like mye verdt. Jeg synes også det er litt paradoksalt at boken selv ikke er noe forskningsarbeid, men full av synsing og anekdoter. Det er ingen statistikk eller grafer i den. Og allerede tittelen er bare en sannhetslignende hyperbol i Donald Trump-aktig stil. Ekspertisen er selvsagt ikke død, men lever stort sett i beste velgående.

Nichols’ bok er full av slike utsagn som ikke skal tas bokstavelig, men som låter unyansert for alle som ikke er veldig positivt innstilt fra før. Et tilfeldig valgt eksempel kan være: «Americans now think of democracy as a state of actual equality, in which every opinion is as good as any other on almost any subject under the sun. Feelings are more important than facts: if people think vaccines are harmful, or if they believe that half of the US budget is going to foreign aid, then it is ‘undemocratic’ and ‘elitist’ to contradict them.»

Flere atskilte fenomener

Samtidig er det et høyst reelt fenomen Nichols beskriver, eller egentlig flere ulike fenomener som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre. For eksempel finnes det organiserte vitenskapsfornektere og konspirasjonsteoretikere, som vaksinemotstandere kanskje er det beste eksempelet på. Nichols vier plass til dette i boken, og på hvordan Hollywood-skuespillere og andre kjendiser ofte blir alternative autoriteter i helsespørsmål på bekostning av folk som faktisk vet hva de snakker om.

Et annet fenomen er inflasjon i og forflatning av høyere utdanning. Her er han på sitt mest politisk ukorrekte, og vil kanskje miste noen av de venstrevridde og liberale leserne. «En del av problemet», skriver han, «er at det finnes for mange studenter. En god del av dem hører rett og slett ikke hjemme i høyere utdanning». Mantraet om at alle skal på universitet eller høyskole, mener han er en viktig faktor i ekspertisens død. Mye av den høyere utdanningen i USA er av så laber kvalitet, hevder Nichols, at vitnemålet ikke nødvendigvis sier mer om studentene enn at de har klart å møte opp. Med beskrivelser som minner om situasjonen her i Norge, skildrer han hvordan det i USA finnes uheldige insentiver som skaper for mange universiteter der for mange studenter presses igjennom. Når det ikke lenger er et kvalitetsbevis å ha gjennomført en universitetsutdannelse, bidrar det til at folk ikke lenger er i stand til å kjenne igjen genuin kunnskap og ekspertise.

Et tredje fenomen, og selvsagt en viktig årsak til at Nichols har truffet en nerve, er den tiltakende oppmerksomheten rundt skillene mellom folk og elite i samfunnet, og den sterke polariseringen i amerikansk politikk. Store deler av befolkningen opplever at de etablerte mediene systematisk vinkler sakene sine på en måte som dekker over sannheten. Motsvaret til dette er alternative medier og blogger der vinklingene er annerledes, men sannhetsgehalten ikke nødvendigvis noe særlig bedre. Det sistnevnte har gitt mange en opplevelse av at etablert kunnskap ikke teller like mye som før.

Mente Putin ville innføre et liberalt demokrati

Hvordan kan situasjonen så bli bedre? Det har ikke Nichols noen slagkraftig plan for. Jeg tror at autoriteter i et demokratisk samfunn med lite hierarki og kort vei til makten, ikke kan regne med å automatisk bli møtt med ærbødighet. Det kan gjøre at mange som helst ikke burde uttale seg om en sak, likevel gjør det, men det er trolig en nødvendig ulempe ved en kritisk og demokratisk kultur. Kritikk av eksperter er nemlig ikke nytt. Mange har flottet seg med sitater av Alexis de Tocqueville for å vise at slik har det alltid vært i USA.

Nichols har heller ingen fasit på når det er riktig å stole på eksperter, og når det ikke er det. For selv om det noen ganger er nesten like sterk konsensus om en sak blant samfunnsforskere som i naturvitenskapen, burde det eksempelvis være forskjell på å være vaksinemostander og EU-mostander. Men Nichols vier i det minste et kapittel i boken til hvorfor eksperter også tar feil. Hans eget fagfelt, Russland-studier, er berømt for at konsensusen om at Sovjetunionen ikke ville bryte sammen, økte frem mot perioden da det faktisk skjedde. Nichols skriver selv om hvordan han en gang spådde at Vladimir Putin ville lede Russland mot et liberalt demokrati av vestlig merke.

Med unntak av enkelte konspiratoriske gærninger på nettet, tror jeg at de fleste av oss skjønner når en ekspert, selverklært eller ei, mener seg å vite mer enn det er grunnlag for. Dette dukker stadig opp eksempler på slik hybris i mediene. Et løsrevet eksempel kan være den britiske finansministeren George Osborne. Gjennom detaljerte beregninger mente han forut for Brexit-valget å ha funnet ut at en uttredelse av EU – på desimalen – ville resultere i 6,2 prosent lavere BNP i 2030. Alle skjønner at slike anslag egentlig er vill gjetning. Et annet eksempel er Aftenposten-kronikken til de to pedagogikkprofessorene som var motstandere av fraværsgrensen i videregående skole. De kritiserte utenforstående for å blande seg inn i en debatt som hørte hjemme blant fagpedagoger. Men de kom selv med drøye anklager mot fraværsgrensen, blant annet at den ville gjøre elevene mindre rustet for arbeidslivet, uten at de selv kunne begrunne synsingen sin med forskning. Denne typen uvilje til å skille mellom politiske meninger og evidensbasert kunnskap, tror jeg er en viktig selvpåført årsak til at eksperter blir møtt med skepsis.

Alles mening er ikke like mye verdt

Grunnen til at den amerikanske revolusjonen var vellykket, mens den franske eller russiske resulterte i vold og diktatur, var at man i de sistnevnte trodde man hadde innsikt i sannheten om hvordan et samfunn skulles styre, og derfor ikke trengte input fra de uopplyste massene. Amerikanerne skjønte derimot at uten maktspredning, ville resultatet bli terror. Elitens etablerte kunnskap var ikke nok til å styre samfunnet.

Mange som river seg i håret over den påståtte ekspertisedøden i dag, er likevel sympatiske til tanker om at politikk er for avansert for folk flest. Det er ikke dette Nichols vil, heldigvis. Selv om jeg synes han overdriver mye, kommer han hele tiden med nyanseringer og innrømmelser som gjør det vanskelig å være uenig med ham. For selvsagt er ikke alles mening like mye verdt om alle tema. Alle er ikke like kompetente og smarte. Men det er det jo bare de inkompetente og dumme som ikke er enige i.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden