Snoen Blogger

Søke lykken, ikke sosialhjelp

Reprise: Tiggere med "fast arbeid" via Folk er folk aktualiserer min artikkel om trygderettigheter for innvandrere.

Reprise: Tiggere med «fast arbeid» via Folk er folk aktualiserer min artikkel om trygderettigheter for  innvandrere.

VG har de siste dagene satt søkelys på de trygderettighetene som romfolk kan få ved å være ansatt av organisasjonen Folk er folk. Denne saken vil teste ut om de regler som i dag gjelder for opptjening av trygderettigheter er rimelige. Min artikkel publisert hos Minerva 10. mai 2010 er mer allmenn og prinsippiell og argumenterer for at vi større grad enn i dag bør skille mellom sosiale rettigheter som nordmenn  fødes med og rettigheter som gis til nyankomne. Da kan vi også liberalisere arbeidsinnvandringen.

***

Innvandring  må lønne seg for dem som allerede er her. Derfor bør velferds-rettighetene  til nyankomne begrenses. Slik «diskriminering» er en betingelse for friere innvandring.

Denne artikkelen er publisert i Unge Høyres debattbok om innvandringspolitikk som ble lansert på Høyres landsmøte lørdag 8. mai.

Hvorfor skal ikke mennesker kunne søke lykken hvor som helst, uavhengig av hvor de er født? Frem til omkring det forrige århundreskiftet var det vanlige svaret: Selvsagt skal de kunne det! Det var få restriksjoner på flytting over landegrensene, og da land og kontinenter som var sparsomt befolket ble åpnet opp, som det heter, dro mange fra tett befolkede Europa, også fra relativt fattige Norge.

Men etter hvert kom det restriksjoner på migrasjonen, og jeg tror ikke at det er tilfeldig at dette skjedde samtidig som at velferdsstaten vokste frem. Velferdsstaten bygger på to sentrale ideer — en følelse av folkelig fellesskap der staten brukes som redskap for å ta seg av de som trenger det, og et ytelsesprinsipp: Vi som har vært med på å bygge opp, har rett på støtte. I en viss forstand kan bidraget ”arves” — derfor har de som er født i landet andre rettigheter enn nyankomne.

De positive velferdsrettighetene er betingede, og ikke universelle. Det skyldes at de er ekskluderende: Den velferden jeg har rett på, innebærer konkurranse om ressurser, og den innebærer en forpliktelse for andre. Menneskerettigheter i tradisjonell forstand er av negativ art — ”frihet fra.” De er universelle — ingen må betale for min frihet eller skades av den, og ingen pålegges andre forpliktelser enn å la meg være i fred. Bevegelsesfriheten kan komme inn under et slikt rettighetsbegrep, så lenge ikke bevegelsen i seg selv utløser velferdsrettigheter.

Det enkle svaret på spørsmålet om fri innvandring er dermed: Avskaff velferdsstaten, åpne grensene.

Velferdsstaten består
Alle vet at det er politisk umulig å avskaffe velferdsstaten. Jeg skal derfor ikke bruke mye plass til å drøfte hvorvidt dette er ønskelig, bare nevne et argument som relevant for innvandring. Moderate liberalister som meg er enig i at det å unngå dyp fattigdom i et samfunn kan ses på som et kollektivt gode — vi nyter alle godt av det.

Men like utopisk som det er å avskaffe velferdsstaten, er det å gjøre den universell. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å gi en nyfødt baby i Nairobi de samme velferdsrettighetene som en på Tøyen eller Toten. Retten til velferd på statens bekostning knyttes derfor til nasjonalstaten.

Av samme grunn kan man ikke uten videre få del i andre staters velferdsrettigheter bare ved å flytte på seg. En slik velferdsstat vil bryte sammen så lenge gapet mellom velferdsordninger i Norge og verdens fattigdom er svært stort. Dermed forblir tilfeldighetene rundt hvor du er født veldig viktig for sjansene i livet.

Flertallet må se fordelene
Mitt underliggende premiss er at innvandring i stort omfang – og da snakker vi nettoinnvandring til Norge som ligger over de 10-15.000 i året som har vært vanlig inntil de aller siste årene – bare er politisk mulig dersom et flertall av dem som allerede er i Norge, mener at det er til deres egen fordel.

Det vil alltid være rom for en viss altruisme — et antall genuine politisk forfulgte, en rimelig grad av familiegjenforening og lignende.

Det trekker også i negativ retning dersom det viser seg at innvandrergrupper med viten og vilje unndrar seg det spleiselaget som står sentralt i velferdsstaten. I boken Svindel uten grenser dokumenteres det at nesten en av tre norskpakistanske menn i arbeidsfør alder i Oslo ble tatt for skatte- og/eller trygdesvindel i taxinæringen.

Sigurd Skirbekk mener at velferdsstaten må forankres i en relativt homogen befolkning — bare da er det grunnlag for offentlig organisert solidaritet. Velferdsstaten bryter sammen dersom noen etniske grupper oppfatter det slik at andre bruker velferdsstaten til å snylte på dem, mener Skirbekk. Som jeg nevnte innledningsvis tror jeg han er inne på noe — følelsen av et folkelig fellesskap er nødvendig. Men jeg tror at det er mindre nødvendig at dette fellesskapet har en etnisk eller kulturell basis, dersom verdigrunnlaget som danner basis for velferdsstaten for øvrig — gjensidighet og maksimal selvhjulpenhet, deles.

Økonomisk og kulturell nytte
Nytten har to aspekter — den økonomiske og den kulturelle. Mange forsøk er gjort, noen i Norge, men særlig internasjonalt, på å beregne hvorvidt innvandring bidrar positivt eller negativt til samfunnsøkonomien.

Professor Kjetil Storsletten på Blindern har laget slike regnskaper for Sverige, og mener at Sverige taper ca 170.000 kroner over livsløpet for en ikke-vestlig innvandrer og trolig omtrent det samme i Norge. Storsletten fant også at bidraget i USA var positivt — de har mindre sosiale rettigheter, større sysselsettingsgrad.

Det er ikke nødvendig å gå gjennom detaljene i slike beregninger her. I det store bildet er det utslagsgivende hvorvidt de nyankomne gruppene har en sysselsettingsgrad som ligger i nærheten av det andre innbyggere har. Har de det, vil de netto være økonomiske aktiva for et samfunn. Det betyr ikke at alle vil tjene på slik innvandring. Dersom innvandringen er konsentrert i deler av arbeidsmarkedet, vil lønningene kunne presses ned der. Internasjonal forskning finner ofte en slik effekt, særlig når det gjelder ufaglærte, men at denne ikke er dramatisk stor.

De ikke-økonomiske virkningene er det større strid om, og vurderingen er farget av holdninger — fra ren rasisme på den ene fløyen til en grenseløs kulturrelativisme på den andre. Et mer mangfoldig Norge tilfører oss kunnskap og andre perspektiver, men det tilfører også verdier og væremåter som kan plage oss, både direkte, for eksempel gjennom kriminalitet og krav om sensur, og gjennom vissheten om at illiberale kulturer lever blant oss.

Dette er ikke stedet for å drøfte de kulturelle virkningene. Jeg nøyer med å slå fast at jeg tror at de økonomiske virkningene er viktigere for de fleste, og at den kulturelle impulsen i gjennomsnitt trolig oppfattes som netto negativ når det gjelder ikke-vestlige innvandrere. Det gjør det altså enda viktigere at det økonomiske regnskapet går i pluss.

Veien til et positivt regnskap
Det finnes to veier til innvandring som er lønnsom for nasjonen:

  • Redusere velferdsytelsene for de nye — slik at de kommer i en mellomstilling mellom velferdsytelsene der de kom fra og normale norske ytelser.
  • Sørge for at bare de som bidrar til positivt til den norske velferdsstaten får komme inn.

Begge disse prinsippene legges til en viss grad til grunn i dagens system i Norge – som i andre land. Vi har liberale ordninger for dem vi er rimelig sikker på vil bidra positivt — spesialistkvoten. Denne druknes riktignok i ordninger som ikke har det norske samfunnets velferd som viktigste mål, nemlig familiegjenforening, asyl og opphold på humanitært grunnlag.

Dessuten er mange sosiale ordninger avhengig av botid — opptjeningstiden i Folketrygden. De er altså bygd på et slags forsikringsprinsipp, eller i det minste at man skal yte noe til fellesskapet før man kan trekke noe ut. La oss se på reglene for opptjening av rettigheter i noen av velferdsstatens viktigste ordninger:

  • Alderstrygden utbetales fullt ut etter 40 års botid etter fylte 16 år. Grunnpensjon krever 3 års medlemskap, og avkortes forholdsvis ved kortere botid. Tilleggspensjonen er avhengig av lønn og opptjeningstid, og dermed det beløpet som det er betalt trygdeavgift av.
  • Uføretrygden beregnes slik at dersom man blir ufør før 40 års trygdetid er nådd, skal man i prinsippet ha samme trygd som alderstrygden ville vært dersom man fortsatt var i arbeid. De som blir uføre etter kort botid i Norge, får noe lavere uføretrygd.
  • Rett til sykepenger, som jo utgjør full lønn, oppnås etter fire uker arbeidsforhold, og utbetales inntil ett år.
  • Arbeidsledighetstrygden, som utgjør ca 62,4% av lønn inntil 6G (1G = ca 71.000 i 2008, 82.000 i 2012), krever en inntekt på minst 1,5 G siste år, eller minst 3 G i gjennomsnitt de siste tre år og utbetales inntil 2 år.

I 2005 ble det, med støtte fra alle partier utenom FrP, vedtatt en særordning i alderspensjonen nettopp for dem med kort botid. Denne gir dem rett til full minstepensjon (drøye 136.000 for enslige i 2009), uavhengig av botid. Ordningen er behovsprøvd mot annen inntekt og formue. Det er altså i prinsippet mulig, for eksempel gjennom familiegjenforeningsordningen, å komme til Norge som pensjonist og motta full minstepensjon uten å ha ytet det minste til det norske velferdssystemet. På den annen side: Uten en slik ordning, ville en betydelig del av denne pensjonen isteden utbetales som sosialhjelp.

Arbeidsledighetstrygden er ikke spesielt feit, og avhenger av opptjening, mens sykelønnen er høy og med svake opptjeningskrav.

I tillegg kommer en rekke behovsprøvde ordninger som ikke er knyttet til opptjening, som sosialhjelp og bostøtte. Heller ikke barnetrygd og kontantstøtte er knyttet til opptjening. I tillegg er det ikke et krav at barnet bor i Norge, bare innenfor EØS-området.

En totrinns velferdsstat
Til en viss grad er de sosiale rettighetene for innvandrere altså avhengig av at de har bidratt, men prinsippet strekkes ikke langt. Jeg mener at det er grunnlag for en langt større grad av forskjellsbehandling, enten ved at man benytter prinsippet om botid i større utstrekning og/eller at noen av rettighetene knyttes til statsborgerskap (som igjen er avhengig av botid).

En gradering av sosiale ytelser etter botid og/eller statsborgerskap innebærer at vi aksepterer at en del innvandrere vil være fattigere enn det vi er vant til i dag, og at de vil være fattigere enn norskfødte i ellers lik situasjon. Dersom de likevel kommer, er det fordi de vil være rikere enn der de kom fra, eller i det minste forvente å bli det.

Dette burde være en vinn-vinn-situasjon. Det kan likevel tenkes at det er negative bivirkninger for det norske samfunnet, for eksempel i form av økt vinningskriminalitet eller økt segregering fordi fattige innvandrere ikke deltar i vanlige aktiviteter (som jeg har nevnt før har liten fattigdom egenskaper som gjør det til et kollektivt gode).

Men da må vi også ta med i vurderingen at mange av dem som i dag faller under den norske fattigdomsgrensen, og her er ikke-vestlige innvandrere sterkt overrepresentert, likevel sparer penger og sender betydelig beløp til slektninger i utlandet. Vi har mange anekdotiske bevis på dette, selv om jeg ikke kjenner til noen undersøkelse som viser omfanget. Selv asylsøkere i mottak, med sine meget begrensende tildelte ressurser, sparer ofte penger som sendes ”hjem”. Dette er ikke så merkelig. Det som fremstår som relativ fattigdom i Norge, tilsvarer god middelklassestandard i mange andre land. Det bør altså være mulig å kutte ytelsene en del uten at det slår ut i fattigdom i absolutt, og ikke relativ forstand.

Konkret kan vi ta vekk ordningen med automatisk minstepensjon uavhengig av botid. Vi kan ha lavere satser for sosialhjelp, bostøtte, barnetrygd og kontantstøtte avhengig av statsborgerskap. Vi kan forlange lengre sysselsettingstid for å gi rett til sykepenger, for å unngå at nye innvandrere ansettes av en fetter, jobber en måned og så går et år på sykepenger.

Ja, dette er diskriminering. Dette er ulike rettigheter for folk som bor i Norge, avhengig av botid eller statsborgerskap. Alternativet er den diskrimineringen som ligger i at innvandrerne aldri får komme inn, og må ta til takke med enda færre sosiale rettigheter i sitt opprinnelsesland.

Jeg har ovenfor beskrevet en ordning der vi åpner grensene, samtidig som vi begrenser velferdsstaten for dem som kommer. I dette er det ment å ligge tilstrekkelig avskrekking mot at folk blir boende over lengre tid uten å jobbe. En liberalisering av innvandringen er altså rettet mot dem som vil komme for å jobbe. Det er ikke meningen at folk skal kunne komme til Norge for å være fattige her. Innvandrere skal kunne ha med familie, men da er det naturlig å videreføre dagens regler for forsørgelsesevne, og familiemedlemmene vil heller ikke ha sosiale rettigheter uavhengig av opptjening.

Det kan tenkes at de som mister inntekt kan leve en stund på familie og venner, eller frivillig hjelp fra utenforstående, men det ligger også en åpenbar risiko for at de skaffer seg ulovlige inntekter, enten gjennom svart arbeid eller kriminalitet. De som blir tatt for slikt, og ikke er norske statsborgere, sendes ut igjen. På den måten unngår vi en del av fattigdommen som kollektivt onde.

Arbeidsinnvandring bare for dem som jobber
Alternativt kan vi åpne opp bare for dem vi forventer skal bidra positivt, og da trenger vi ikke å gjøre så store endringer i velferdsstaten. Den fortsetter derfor i stor grad som i dag. I denne modellen erstatter siling eller arbeidskontrakter reduserte velferdsytelser.

Det er mange måter å sile innvandrere etter forventet økonomisk bidrag. Spesialistkvoten som finnes i Norge i dag er ment for yrker der det er mangel på arbeidskraft, og utnyttes i beskjeden grad.

Man kan tenke seg å slippe inn alle som oppfyller krav til for eksempel høyere utdanning eller yrkeserfaring innen ønskede sektorer. De liberale innvandringsbestemmelsene i land som Australia og Canada er basert på et poengsystem som forsøker å fange opp slike faktorer, samt at de gir trekk for høy alder. I Canada stiller de også krav om en viss finansiell kapital hos innvandreren. Denne typen siling, som er ute etter å ta ”kremen”, har den ulempen at det er liten grunn til at særlig mange av disse attraktive innvandrerne skulle velge seg nettopp Norge. Vi er i utkanten av verden, med kaldt klima og ikke spesielt høye reallønninger for høyt utdannede.

En mer radikal form for åpning er at alle kan komme, men må etter 3 måneder ha egen inntekt over et visst nivå. Dette ligner på reglene som i dag gjelder innen EØS—området. En strengere variant er at alle med en arbeidskontrakt (for tilnærmet heltidsjobb) kan komme. I begge tilfeller er dette å anse som en gjestearbeiderordning. Folk får komme til Norge og være her så lenge de jobber, men må reise tilbake til opprinnelseslandet dersom de ikke lenger har jobb.

Erfaringene med gjestearbeiderordninger fra land som Tyskland, Østerrike og Sveits er at gjestene i høy grad blir værende. Midlertidig arbeidstillatelse blir til permanent oppholdstillatelse for en stor andel. I motsetning til en utbredt myte har et flertall i av utlendingene i Sveits derfor permanent opphold.

Det er tunge politiske grunner til dette. Når noen har bidratt til landets økonomi i mange år, ville det være urimelig å sende dem ut igjen, for eksempel når konjunkturene ble dårlige. En gjestearbeiderordning bør derfor knyttes til mulighet til permanent oppholdstillatelse etter en viss tid. Retten til å ta med seg familien kan også knyttes til permanent opphold, slik det delvis gjøres i typiske gjestearbeiderland.

Til alles fordel
De siste årene har nettoinnvandringen til Norge økt dramatisk, men bare et mindretall kommer som arbeidsinnvandrere. Jeg tror ikke det er politisk mulig, og heller ikke ønskelig, å fortsette på denne måten. Vi må lukke noen dører gjennom en langt strengere flyktningpolitikk. Samtidig bør vi åpne andre dører, som gjør det lettere for dem som både vil og har forutsetninger til å bidra positivt til det norske samfunnet.

Twitter: @jasnoen

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden