Politikk

Så du tror du er imot legalisering?

De fleste argumenter som fremmes for fortsatt narkotikaforbud, er såpass svake at du som forbudstilhenger bør skifte syn etter å ha lest denne artikkelen.

De fleste argumenter som fremmes for fortsatt narkotikaforbud, er såpass svake at du som forbudstilhenger bør skifte syn etter å ha lest denne artikkelen.

Minerva har den siste måneden publisert artikler av Oslos sosialbyråd Anniken Hauglie, og av 1. nestleder i Unge Høyre Rolf Erik Tveten, som begge argumenterer for å fortsette totalforbudslinjen mot narkotika. Jeg er glad for at forbudstilhengerne erkjenner behovet for rasjonell debatt på et felt som har vært preget av moralisering og følelser.

I likhet med de fleste forbudstilhengere innleder Hauglie og Tveten sin argumentasjon for totalforbudet med å snakke om skadevirkninger og kostnader knyttet til rus. Det kan være interessant å diskutere i seg selv, og det er et komplekst felt rent faglig. Men det viktig i denne sammenheng, som de fleste relativt greit burde kunne enes om, er at en diskusjon om hvor skadelige ulike idag forbudte stoffer, bare er relevant i den grad legalisering fører til økt konsum.

Dernest er det slik at forbudet har en del kostnader, noe Tveten også er inne på i sin artikkel. Derfor må kostnader og ulemper veies mot hverandre. Det er ualminnelig vanskelig å se for seg at forbudet har noen positive effekter utover en eventuell konsumreduksjon (den normgivende effekten enkelte snakker om, er da også bare relevant i den grad den bidrar til dette). Og forbudet har reelle kostnader. En eventuell konsumøkning må derfor være av en viss størrelse for at forbud skal være fornuftig.

Kan vi alle være enige om dette? Godt. La oss så se på kunnskapsgrunnlaget.

Forbruk og forbud
En påstand som ofte presenteres, er for eksempel at Norge har relativt lave brukstall sammenlignet med en del andre land takket være vår strenge politikk, og belegget for påstanden er typisk statistikk fra europeiske land. Hauglie går i sin artikkel langt i å antyde en slik forklaring, når hun sammenligner tall for hvor mange 15-16-åringer som har forsøkt cannabis i Norge og Nederland. Men en slik påstand er ikke et godt grunnlag for debatt, og man kan plukke nærmest de tall man ønsker for å bevise et poeng.

Et annet land med streng politikk er Frankrike. I Frankrike, et land som alltid glad i å bruke strenge og ukloke lover når de ser en mulighet dertil, er det endog straffbart å snakke positivt om ulovlig rus, en politikk som skaper problemer for legaliseringstilhengere i landet. Men Frankrike ligger nær toppen for samtlige brukerstatistikker. I relativt strenge Norge er det flere unge under 24 år som bruker kokain og amfetamin jevnlig enn det er i liberale Portugal.

Disse siste påstandene er ikke i seg selv et argument for at forbud ikke fungerer eller at liberal politikk fører til færre kokainbrukere; bare for at vi må være forsiktige med å slutte fra slike sammenligninger til kausalsammenhenger. Det kan nemlig være mange grunner til at Norge ligger relativt lavt på disse statistikkene: Et rikt land med lav arbeidsløshet, ikke minst blant ungdom, en befolkning som har hatt et mer negativt syn på rus, og et særegent rusmønster. Tilsvarende gjelder for Frankrike. I tillegg ser vi lokale og globale trender som påvirker konsumet i land selv om politikken ligger helt fast.

Tveten henviser også til ”mikroøkonomiske” argumenter. Men teoretiske argumenter forteller oss mye mindre om effekten av forbud for narkotikamarkedet enn vi trenger for å gi klare prediksjoner. For det første er det slik at mange narkotiske stoffer har en inelastisk etterspørsel (som Tveten selv er inne på), det vil si at forbruket bare går marginalt ned ved selv en stor prisøkning. Dette gjelder særlig heroin. For det andre er det slik at forbudet har vært lite effektivt for å påvirke pris. I et regulert marked, der avgifter kan settes direkte for den lovlige delen av markedet, har vi mye mer effektive og treffsikre virkemidler for å påvirke prisnivået for størstedelen av markedet. For det tredje er det slik at for en del, særlig unge, rusbrukere, handler rusbruk delvis om opposisjon og å prøve grenser. Særlig blant problemungdom viser forskning (se for eksempel Reuband, 1998) at politiinngripen like gjerne kan øke sjansen for at avvikende adferd fortsetter, og den normgivende effekten av forbud er liten eller kontraproduktiv. Siden vi altså ikke kommer så langt gjennom teoretiske argumenter, trenger vi empirisk forskning.

Cannabis: En viss risiko for en liten konsumøkning

Heldigvis er det forsket enormt mye på hvorvidt og i hvilken grad det er en sammenheng mellom narkotikaforbudet og konsum. Her er det viktig å skille mellom ulike stoffer. Jeg vil i denne gjennomgangen se særlig på cannabis, som er det klart mest utbredte narkotiske stoffet, og heroin, som er det narkotiske stoffet som rammer brukerne hardest (argumentene for andre stoffer følger tilsvarende linjer, men må nyanseres for hvert enkelt stoff – leseren vil, når hun forstår hvor lang denne artikkelen blir, tilgi meg for ikke å skrive inngående om hver enkelt illegal substans).

Slik forskning ser særlig på områder der politikken endres over tid. De beste studiene sammenligner områder som har hatt svært lignende forbruksmønstre før en politikkendring skjer i ett av dem. Det er det nærmeste vi kommer et eksperimentelt studiedesign, og det som er best egnet til å si noe om årsakssammenhenger. Det finnes metodologiske utfordringer også i denne forskningen, men la meg gi en oppsummering hentet fra en gjennomgang av forskningen på feltet fra en RAND-rapport om narkotikapolitikk:

«Existing research does not provide strong evidence of a relationship between the stringency of formal cannabis policy and the prevalence of cannabis use. Some studies indicate a small increase in cannabis consumption after decriminalisation of cannabis offences, although the correlations usually appear to be insignificantly small. (…) In most of the studies that conclude that there is no effect of cannabis policy on individuals’ behaviour, the study sample consists of youths or young adults. The very few studies that did identify an impact on prevalence of cannabis use were mainly targeted at adults (e.g. Farelly et al., 1999).”

Forskningen viser altså ingen klar sammenheng mellom forbud mot cannabis og forbruk. Mange studier finner ingen sammenheng; noen studier finner en svak sammenheng. Forskningen omfatter studier fra midten av 1970-tallet og helt frem til idag, omfatter land som USA, Canada, Australia, Nederland og Tyskland, og både avkriminalisering og de facto-legalisering. Mye tyder også på at andre forhold vil påvirke effekten: I noen amerikanske delstater kan man observere en effekt; i andre ikke. De få studiene som finner en sammenheng, finner den normalt (men med noen unntak) ikke hos ungdom, men hos voksne. Selv studiene som finner en effekt, konkluderer oftest med at sammenhengen er svak, og at årsaksforholdene er usikre. Disse få studiene viser dessuten typisk at selv om antallet som oppgir noen gang å ha forsøkt cannabis går marginalt opp, forblir antallet som oppgir å bruke det regelmessig, stabilt (eller til og med lavere); og de viser at effekten synes å være forbigående. Tolkningen synes å være at en gruppe som lenge har vært nysgjerrige på dette forbudte stoffet, prøver det et par ganger etter at stoffet er avkriminalisert, men effekten gir seg i løpet av et par år.

Og altså: Flere studier finner ingen sammenheng. En evaluering i 2006 av cannabisliberaliseringseksperimenter i Tyskland ser dette som så selvsagt at de forbigår det i halvannen setning, der det enkelt og greit skrives at ”the data indicate that there is no correlation between the prosecution policy adopted and self-reported rates of cannabis consumption. This corroborates similar findings from foreign studies in the field.”

Det kan legges til at forsøkene som er gjort med avkriminalisering og de facto-legalisering, ikke har brukt hele det virkemiddelapparatet som finnes for å føre en streng politikk som gjør at man kan holde en relativt høy pris, begrense åpningstider og omsetningssteder og andre tiltak som vi i Norge har erfaring med at kan gi lavere ruskonsum fra alkoholfeltet. Det er derfor svært sannsynlig at det er mulig å redusere konsumet i et reguleringsregime også sammenlignet med de studiene som er gjort.

La oss så oppsummere i forhold til utgangspunktet: Et minimumskrav for å bruke skadevirkninger av narkotiske stoffer som et argument for forbudspolitikken, er at forbudspolitikken fører til lavere konsum. For cannabis er forskningslitteraturen at det er helt usikkert om noen slikt effekt foreligger; og hvis den gjør det, synes den å være svak, og begrenset til voksne. Da burde vi kunne være enige om at for å forsvare et fortsatt cannabisforbud, må det foreligge store samfunnsmessige skader selv ved en helt marginal økt bruk av cannabis blant voksne, så store at det er en sjanse vi ikke kan ta selv om det altså godt kan tenkes at det ikke vil være noen økning. Som leseren vil skjønne, har dette formodningen mot seg, som jeg skal vise i litt større detalj nedenfor.

Heroin: Hva venter vi egentlig på?

Om cannabisforbudet synes vanskelig å forsvare på grunnlag av dets effekter på konsum, er heroinforbudet enda mye mer problematisk: Forbudet bidrar antagelig til høyere konsum. Om det for mange virker kontraintuitivt ved første øyekast, bør det ikke være det ved nærmere ettertanke. Litt stilisert kan det fremstilles slik:

Heroinetterspørselen kommer i mye større grad enn etterspørselen etter andre stoffer fra folk med betydelige og sammensatte problemer allerede i utgangspunktet. I denne situasjonen er det slik at på det illegale markedet, vil den som selger den første sprøyten med heroin til en ny bruker, nesten alltid være en som selv har en økonomisk egeninteresse i det – noen ganger bekjente av personen som selv er misbrukere, andre ganger mer kyniske pushere. Jo flere personer som fungerer i rollen som pushere, jo større sjanse er det for at en person blir tilbudt sin første sprøyte narkotika på et tidspunkt hvor vedkommende er langt nede.

Forskning fra Sveits, hvor man har opprettet legal omsetning for registrerte heroinbrukere, støtter denne intuisjonen: De brukerne som er med i programmet, reduserer dramatisk sin etterspørsel etter illegal heroin (og, kan man merke seg, andre illegale stoffer); og de reduserer dramatisk sin tilbøyelighet til selv å selge narkotika. Mens 43 prosent av dem som deltok i programmet, selv solgte tunge narkotiske stoffer seks måneder før de begynte i programmet, var det kun 6 prosent som gjorde det ett år etter at de begynte.

Resultatet synes å ha vært en dramatisk reduksjon i nyrekrutteringer i Sveits. En artikkel av Carlos Nordt og Rudolf Stohler i The Lancet viser et dramatisk fall i antall nye brukere i Sveits etter innføringen av heroinutdeling som ikke gjenfinnes i andre land.

Vi skulle selvsagt gjerne hatt mer forskning på dette feltet; forhåpentligvis kan vi forske på dette selv i Norge, etter at selv har begynt med heroinutdeling. I mellomtiden synes det ganske trygt å konkludere med at både teoretiske overveielser og tilgjengelig empiri tilsier at en regulert omsetning vil bidra til lavere bruk over tid.

Stundom, når erfaringene fra Sveits diskuteres i Norge, brukes det som et argument at heroinutdeling ikke hjelper alle. For eksempel har antirusorganisasjonen Actis gjort et poeng ut av å hevde at de aller tyngste heroinbrukerne ikke klarer å dra nytte av dette. En sak er at den siste forskningen og utviklingen på feltet viser at nye former for heroinutdeling faktisk har svært gode resultater med de tyngste brukerne (og se Jan Arild Snoens oppsummering av forskningen om andre virkninger av politikken); viktigere i denne sammenhengen er at det er irrelevant.

Hvis vi fortsatt er enige om at det eneste argumentet for forbud måtte være at det skulle redusere forbruk, er det ganske klart at det er en meningsløs innvending at regulert omsetning ikke er en universalnøkkel til å løse alle problemer på rusfeltet.

Ett ytterligere forhold krever kanskje en særlig behandling: Tveten ser på statistikken over narkotikarelaterte dødsfall. Han merker seg at Portugal først opplevde en nedgang etter avkriminalisering, deretter en økning nesten tilbake til det opprinnelige nivået. Nå er Portugal ikke et eksempel jeg liker å trekke frem; landet har altså innført avkriminalisering av bruk, ikke reelt legal omsetning, og man mister da de fleste positive effektene legalisering kan ha på narkotikamarkedet. Et par kommentarer er likevel på sin plass:

Nå er det kommet en nyere statistikk, der definisjonene for hva som teller som narkotikarelaterte dødsfall er bedre harmonisert mellom land. Her er tallene for Portugal vesentlige lavere; ett av målene oppviser den samme trenden (med i størrelsesorden en tiendedel av nivået for Norge, snarere enn omtrent samme nivå), mens et annet mål oppviser en fallende tendens de siste årene, også på et vesentlig lavere nivå enn Norge.

Men sammenhengen mellom narkotikapolitikk og dødsfall er ikke bare avhengig av definisjon; den består også av mange faktorer med ulik virketid. Mange av dem som dør av for eksempel overdose, har vært brukere i år eller tiår; andre dør av AIDS. Antall dødsfall henger også sammen med resten av rusomsorgen. Norge har for eksempel introdusert et vellykket metadonprogram det siste tiåret, som har bidratt til en moderat reduksjon i antall overdosedødsfall.

Både avkriminalisering og legalisering har imidlertid enkelte fordeler, ved at det kan senke terskelen for å oppsøke hjelp. Spesielt gjelder dette legalisering, som i tillegg har den store fordel at man kan sikre både kvaliteten på stoffet og situasjonen rundt bruken. Et interessant eksempel på potensialet i legal omsetning kommer i stedet fra Sveits. En studie fra 2007 viste at ingen av dem som deltok i Sveits’ heroinprogram, som startet i 1994, hadde dødd av overdose mens de var i programmet. De fleste narkotikarelaterte dødsfall i Sveits skyldes AIDS, og er en arv fra den raske økningen i heroinbruk på 1980-tallet.

For å oppsummere kort: De erfaringene vi har med legal heroinomsetning, tilsier at det ikke er noen som helst grunn til å anta at konsumet vil øke som en følge.

Tvert imot er det all grunn til å tro at det vil gå ned, særlig fordi nyrekruttering synker, slik vi har sett i Sveits. Det finnes også betydelige fordeler med kontroll av stoffets kvalitet og styrke – deler av dette er overførbart til andre narkotiske stoffer. Ut i fra kriteriene vi satte opp innledningsvis bør det være ganske klart at det ikke kan være lett å opprettholde argumentasjonen for et fortsatt totalforbud mot heroin, i første omgang sammenlignet med alternativet, som kan beskrives som strengt reseptbelagt utdeling. Det eneste det er mulig å se for seg, er et slags forsiktighetsargument: Vi vet hva vi har, men ikke helt sikkert hva vi får, all forskning til tross. Men med verdens høyeste overdosedødsfall i forhold til befolkningen mister det argumentet mye av sin kraft. Det er en grunn til at never change a losing team aldri ble et populært slagord.

Ok, hva om cannabiskonsumet øker marginalt?
Ok, da har vi gått gjennom forskningslitteraturen om forholdet mellom forbud og forbruk. Jeg hopper over videre diskusjon om heroin – inntil eventuelt reelle motargumenter er fremført, bør vi utfra kriteriene overfor være enige om at vi bør finne legale, regulerte omsetningskanaler for heroin – og vender tilbake til diskusjonen om skadevirkningene ved cannabis.

Rus har skadevirkninger, det er ganske åpenbart. Men det er overraskende lett å overdrive både skadevirkningene i seg selv, og merskaden ved legalisering og påfølgende regulering. To studier presentert i det prestisjetunge medisintidsskriftet The Lancet viser generelt at skadevirkningene ved cannabisbruk, selv om de kan være alvorlige nok, er vesentlig lavere enn for alkohol. Men la oss, for å gi forbudstilhengerne best mulig sjanse, basere oss på de studiene som finner en sammenheng mellom legalisering og forbruk, og se på de skadevirkningene som kan finnes.

Tveten gjør i sin artikkel et poeng ut av en mulig trappetrinnseffekt – fra cannabis til tyngre stoffer – og siterer en artikkel av Melberg, Bretteville-Jensen og Jones, som viser at de ikke finner noen trappetrinnseffekt for normalungdom, mens de finner en effekt for problemungdom. Det er mye man kunne si om dette feltet, ikke minst kausaleffektene (forbudet kan for eksempel i seg selv skape en kausaleffekt, fordi særlig problemungdom i forbindelse med kjøp og salg av illegal cannabis idag risikerer å komme i kontakt med miljøer som også driver med salg og bruk av andre illegale stoffer).

Jeg skal her imidlertid nøye meg med to kommentarer: Studiene over viser altså at det særlig for ungdom er liten effekt av avkriminalisering og legalisering av cannabis; og, som Reubands artikkel diskuterer, gjelder dette kanskje aller mest for problemungdom, fordi det er den gruppen lovbarrierer og politiinngripen har aller minst avskrekkende effekt overfor.

Dernest er det her viktig å huske på proporsjonene. Forfatterne av studien Tveten referer understreker ikke bare problemer knyttet til kausalitetsforståelsen; de minner også om at selv om de finner en økt sjanse for å prøve et tyngre stoffer for problemungdom, så er det ”still a very rare occurence. For this reason one should be careful not to equate a statistically significant gateway coefficient with a strong gateway effect.” Til sist minner de også om at bare en liten andel av dem som prøver et tyngre stoff, faktisk ender opp med å bruke det mer jevnlig.

Økt bruk av cannabis kan for øvrig også bidra til lavere konsum av andre rusmidler. Flere studier viser at cannabis og alkohol fungerer som substitutter for hverandre, selv om mer forskning her trengs. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor.

Den omdiskuterte kostnaden: 28 milliarder fjær blir til null

Tveten går igjennom enkelte av kostnadene ved rusbruk, og ser særlig på bilulykker. Han viser til en studie fra Transportøkonomisk Institutt (TØI) som anslår kostnadene ved trafikkulykker til 28 milliarder kroner, og presenterer så en studie som viser at illegale rusmidler ble funnet i blodprøvene til en stor andel av omkomne i trafikkulykker. For å oppsummere tallene Tveten referer til: Illegale rusmidler ble funnet i 18,9 prosent av blodprøvene – litt lavere enn tallet for alkohol, som ble funnet i 22,3 prosent av tilfellene. Litt senere stiller Tveten dette sammen med et anslag for kostnader ved forbudet, som han setter til omtrent 10 milliarder, fulgt av kommentaren: ”Dette er mye penger, men ikke mer enn hva trafikkulykker relatert til rus koster Norge hvert år. Den viktigste kostnaden er med andre ord fortsatt relatert til konsumet av narkotika.”

Det er verdt å se litt – eller betydelig – nærmere på disse regnestykkene, ikke fordi trafikkulykker er det avgjørende aspektet i cannabispolitikken (det finnes, til Tvetens forsvar, andre kostnader man også kunne regne på), men fordi det er symptomatisk for hvordan forbudstilhengere ofte er blinde for de pussigste brister i rusargumentasjonen.

Vi innledet altså med å være enige om at det relevante å se på er effekten av endring i konsum knyttet til legalisering og regulering. Det er altså ikke relevant å ta totalomfanget av skader knyttet til illegale rusmidler til inntekt for forbudet – disse skadene foreligger jo altså allerede idag, til tross for forbudet.

For det andre slår Tveten beleilig sammen illegal og legal rus for å få ruskostnaden ved trafikkulykker til å bli større enn hans stipulerte kostnad ved forbudet. Men om vi bruker tallet 18,9 prosent, som altså var andelen knyttet til illegale rusmidler – og det bør vi ikke gjøre, noe jeg kommer tilbake til – vil den maksimale kostnaden ved trafikkulykker som kan settes i noen sammenheng med illegale rusmidler, være vesentlig mindre, nemlig 5,2 milliarder. Her kan for øvrig også nevnes at både Sverige og Finland, til tross for sammenlignbare tall for illegal rusbruk generelt, har mye færre trafikkdødsfall der slike stoffer finnes. Det tyder på at andre forhold enn totalt konsum av rusmidler er av betydning her.

Det stopper imidlertid ikke der. Hvis man ser nærmere på tallene Tveten refererer, finner man ut at i de fleste tilfellene der et illegalt rusmiddel er involvert, er også andre, legale stoffer involvert. Artikkelforfatterne gjør på ingen måte noe forsøk på å tydeliggjøre dette for leseren, og tallet oppgis ikke separat. Jeg beklager derfor en litt nerdete gjennomgang av disse tallene – poenget vil bli klart til slutt: Tabell 5 oppgir at det i 72 (av 243) tilfeller ble funnet enten illegale rusmidler, eller visse typer reseptbelagte legemidler (hvorav valium er det vanligste), eller minst en av disse to samt alkohol. I 50 av disse tilfellene var det ikke alkohol, mens det i 22 av tilfellene var alkohol. I 48 av tilfellene var det lovlige, reseptbelagte legemidler. Dette betyr følgende: I maksimalt 24 (og minimalt 2!) tilfeller ble det funnet spor av illegale rusmidler uten alkohol eller sløvende legemidler.

Det nøyaktige taller er altså ikke oppgitt, men hvis vi antar at bare en tredjedel av alkoholblandingene var illegale rusmidler (som jeg tror vil være konservativt), vil tallet være mellom 16 og 17. Dette utgjør 7 prosent av alle tilfellene, som later til å være nokså jevnt fordelt på i hovedsak cannabis og  amfetamin.

Nå kan selvsagt illegale rusmidler ha bidratt kausalt til ulykker også der de har vært blandet med andre rusmidler. Men det viser at det er verdt å utvise varsomhet i tolkningen – ikke minst fordi THC, virkestoffet i cannabis, forblir relativt lenge i blodet. Det vil si at cannabisbrukere som ikke lenger er ruset på cannabis, men har inntatt andre midler, kan havne i denne kategorien. I alle tilfeller ville neppe alle disse ulykkene med blandingsrus vært unngått om de illegale midlene var tatt ut av ligningen.

Det stopper ikke der heller. Det er nemlig slik at det ikke er tilfeldig hvem som velger å kjøre bil når de er ruset på en disse blandingene av lovlige og ulovlige rusmidler. De er ofte unge menn, med en bestemt sosioøkonomisk bakgrunn, som uansett er de som er mest utsatt for trafikkulykker. Studier viser at denne type variabler forklarer en god del av den økte risikoen knyttet til for eksempel bilulykker der cannabis er involvert. I tillegg antas det at jevnlige cannabisbrukere generelt er mer risikosøkende enn normalbefolkningen (og enn de som bruker cannabis svært sjelden). Disse sjåførene er for eksempel mer tilbøyelige til ikke å bruke bilbelte og mer tilbøyelige til å kjøre for fort. Forskningsartikkelen som bruker dataene som Tveten bygger på, skriver: ”We do not know to what extent the drivers with alcohol and drug findings crashed as a direct consequence of their intake of these substances, or whether the findings can be seen as markers of reckless drivers who also decided to use drugs before they drove.” De mener selv det er rimelig å tro at rusbruken har en viss kausal betydning, og det er jeg helt enig med dem i; men samtidig er det overveldende sannsynlig at rusbruken ikke forklarer hele overrepresentasjonen av alkohol og særlig cannabis i disse blodprøvene.

Dette poenget gjelder for øvrig generelt for diskusjonen om observerte skader knyttet til rusmidler: Tunge rusbrukere har ofte et sett med kompliserte problemer som går forut for rusmisbruket. Skal man snakke om konsekvensene av legalisering, spiller det faktisk en rolle om det var høna eller egget som kom først.

Det stopper imidlertid ikke her heller. Mange studier finner nemlig at illegale rusmidler og alkohol fungerer som substitutter for hverandre. En av studiene som ser på denne substitusjonseffekten, ser også på nettopp bilulykker. Den viser først til forskning som viser at bilførere som kjører under innflytelse av cannabis, oppfører seg mer forsiktig i trafikken enn de som kjører under innflytelse av alkohol. Deretter viser den at statene som har innført ”medical marijuana” har opplevet en klar nedgang i antall trafikkulykker. Det tyder på at den svake økningen som har funnet sted i cannabisbruken, har ført til en nedgang i alkoholbruken, og kanskje også at de som skal kjøre bil, bevisst velger cannabis som rusmiddel i disse tilfellene når stoffet kan inntas lovlig (for flere av delstatene er det nemlig ingen signifikant økning i cannabisbruken). Delstatene ser særlig en nedgang i alkoholinduserte trafikkulykker.

Ikke engang her stopper det. Tallene Tveten sammenligner er nemlig epler og appelsiner. TØI-studien inkluderer alt som kan og ikke kan inkluderes i kostnader knyttet til trafikkulykker. Den største enkeltkomponenten er velferdskostnaden av et tapt liv, som later til å prises til 17 millioner kroner per liv. Det er også store velferdskostnader knyttet til skader. Disse velferdsomkostningene er om lag halvparten av hele kostnaden som er beregnet. Den nest største kostnaden er knyttet til produksjonsbortfall ved sykdom og død. Men studien Tveten siterer for kostnader knyttet til forbudet, tar bare med direkte utgifter og direkte inntekter: Lønninger til politi og kostnader i fengsel, og fravær av inntekter på avgifter knyttet til salg av narkotiske stoffer. Men også forbudet har mange indirekte kostnader. Det har en velferdskostnad for et menneske å tilbringe tid i fengsel; det har en kostnad for samfunnet at vedkommende ikke er i jobb; det har en velferdskostnad å bli registrert som narkotikalovbryter selv om man ikke fengsles, og det kan ha en økonomisk kostnad i reduserte yrkesmuligheter. Summen av disse kostnadene vil ganske sikkert beløpe seg til et antall milliarder kroner.

Tveten forsøker også å gjøre et poeng ut av at det fortsatt vil finnes et svart marked for narkotiske stoffer, og at de kriminelle ikke vil legge ned sine våpen. Men dette er et ganske svakt argument: Det er penger som driver narkotikaøkonomien, ikke våpen. Det er ikke slik at andre lukrative kriminelle muligheter står og venter på å bli fylt. Jo, et visst svart marked vil nok forbli, slik det finnes for alkohol. Men det vil bli dramatisk redusert, slik det også ble for alkohol etter forbudstiden på 1920-tallet.

For å oppsummere: La oss være generøse mot forbudstilhengerne og anta, i strid med forskningen, at antallet som brukte illegale rusmidler ville øke med 20 prosent ved legalisering, som ligger helt i det øvre spekteret av hva noen studie har funnet. Vi har sett at ulovlige rusmidler finnes som eneste rusmiddel i kanskje syv prosent av blodprøvene ved bildødsfall; men la oss også tilskrive det en avgjørende betydning i halvparten av tilfellene der det også finnes andre stoffer, slik at vi kommer opp i 13 prosent. En 20 prosents økning ville da utgjøre en 2,6 prosents økning i antall dødsulykkene, eller en kostnad, slik Tveten oppgir det, på omtrent 728 millioner kroner (som egentlig er upresist, fordi dødsulykkene tross alt er en mindre andel av ulykker og kostnader), et godt stykke fra de 28 milliardene som er det eneste tallet Tveten har oppgitt. Fra dette må vi så trekke alle de andre årsakssammenhengene: Ville en del av ulykkene likevel skjedd på grunn av risikoadferd knyttet til kjønn, alder og personlighet, snarere enn rusbruk? Flerfoldige hundre millioner må trekkes igjen, og økningen i antall dødsulykker går videre ned fra det som foreløbig altså ville vært omtrent fem årlig, ned mot tre, to eller en, om vi skal tro studiene på dette feltet. Og selv dette tallet, altså, er før vi justerer for det forhold at en slik økning i særlig cannabisbruk vel så gjerne kan føre til en nedgang i antallet alkoholrelaterte trafikkulykker, som kunne bringe hele regnestykket ut i pluss.

Om det verste scenariet skulle slå til, altså, kan det like gjerne tenkes at veiene ville bli sikrere som at de ville bli mindre sikre. Da synes det faktisk mer effektivt å bygge bedre veier.

Kostnader ved forbudet
Tveten nevner fortjenestefullt at narkotikaforbudet har en del kostnader. Tallene han siterer, og justerer for norske forhold, tar imidlertid bare hensyn til direkte kostnader knyttet til politi, og tapte inntekter fra avgifter. Jeg nevnte over indirekte kostnader i form av velferdstap – tapt arbeidsinntekt, tapt velferd ved å sitte i fengsel, men, og særlig for cannabis, også tapt velferd ved ikke å kunne bruke det rusmiddelet man ønsker lovlig. Man bør også nevne at anslaget for inntekter fra avgifter er basert på et amerikansk anslag der man skattlegger for eksempel cannabis på nivå med alkohol og tobakk. Det tør være kjent at slike avgifter i Norge er usammenlignbart høyere i Norge enn i USA, og overført til en cannabisavgift i Norge, med det mål å holde prisene høye, vil også inntektene bli vesentlig høyere.

Men jeg vil også her nevne den kostnaden som hverken Tveten eller Hauglie nevner: Kostnaden i landene der narkotika produseres eller transporteres gjennom for å komme til Vesten. Dette gjelder særlig Latin-Amerika og Afghanistan, men også (særlig) Vest-Afrika og i økende grad igjen Indokina. Vi snakker da om problemstillinger som at Taliban mottar kanskje halvparten av sin finansering fra salg av opium som ender opp som heroin i (hovedsakelig) Europa; 15 000 drepte årlig i narkotikakrigene bare i Mexico, flere titalls tusen andre i resten av regionen; vold, konflikt og statssvekkelse i hele Mellom-Amerika, Colombia, og i økende grad Peru og Equador; og økende narkotikarelatert korrupsjon i Vest-Afrika. Dette er årsaken til at Guatemalas president har tatt til orde for legalisering og for internasjonal nyorientering på feltet, og har fått støtte av store deler av regionen.

Noen av kostnadene disse landene opplever, ender oss opp hos Norge, gjennom krigen i Afghanistan, gjennom bistandsmidler som gjør mindre nytte i mer korrupte regimer og gjennom andre effekter av internasjonal organisert kriminalitet.

Norge kan selvsagt ikke alene gjøre noe med alle disse problemene. Men nå som debatten er startet internasjonalt, kan vi velge om vi spiller på lag med dem som vil gjøre noe med problemene, eller motsetter oss all endring. Disse landene har vært under sterkt press for å opprettholde og bekjempe et forbud selv om kampen er ikke bare kostbar, men ødeleggende for disse landene – og til tross for at også Vesten har alt å vinne på å avblåse denne politikken.

Legalisering er ikke farlig
Samfunn har i alle år slitt med å finne det optimale måten å håndtere rusmidler på. Rusmidler innebærer mange betydelige risiki, for samfunnet og for den enkelte; samtidig har forbud ofte ikke vært velegnet til å løse problemene, og det har skapt nye.

I Norge har vi funnet ut at både reguleringer og holdningsarbeid kan være virkemidler som påvirker rusadferd. Derfor har vi et omfattende reguleringsregime for alkohol og tobakk. Etter at farene knyttet til tobakk ble bedre kjent, har for eksempel andelen dagligrøykere sunket dramatisk i de fleste vestlige land, i stor grad som en følge av informasjon og kunnskap, men i Norge påskyndet og forsterket ved politiske tiltak.

Innenfor et reguleringsregime har man muligheten til å justere, slippe opp og stramme til (eller endog rekriminalisere) etter hvert som man gjør seg erfaringer. For alle dem som frykter at man ikke vil kunne gripe inn mot unge brukere som står i fare for å havne på skråplanet, kan det være greit å minne om at vi har aldersgrenser for både alkohol og tobakk, og selvsagt vil ha det også for andre rusmidler. Det gir samfunnet mulighet for å gripe inn slike tilfeller.

Jeg innledet med å si at det eneste gode argumentet for forbud, måtte være at legalisering, også under et godt reguleringsregime, ville gi en økning i konsum, og at denne økningen måtte være av en viss størrelse. Jeg håper leseren, om hun fortsatt er med, er enig i at dette må avvises fullstendig når det gjelder heroin, der ingen slik effekt ved regulert, lovlig omsetning kan finnes, snarere tvert imot.

Jeg har forsøkt å gjennomgå ganske åpent tilstanden for cannabis. Det finnes en viss risiko for økt konsum av cannabis ved legalisering. Jeg har imidlertid forsøkt å vise at det er svært lett å overdrive ulempene og kostnadene knyttet til en slik eventuell økning. Det er vanlig at forbudstilhengerne presenterer bruttotall for rusrelaterte problemer som et argument i en debatt om hva slags reguleringsregime vi bør ha: Men det relevante tallet er den andelen som kan knyttes kausalt til det idag illegale rusmiddelet, og ikke av totalkonsumet av illegale rusmidler, men av endringen som kan tilskrives en politikkendring. Da havner vi raskt på en liten prosent i den ene eller den annen retning, mens vi også skal huske at det er sannsynliggjort at økt konsum av cannabis fører til lavere bruk av alkohol, som tross alt forblir det rusmiddelet som skaper flest og størst problemer i samfunnet.

Det virker for meg merkelig urimelig å mene at den risikoen som finnes for minimale endringer i slike rusrelaterte problemer, skal oppveie de betydelige kostnadene rusforbudet gir.

Et siste punkt: Hauglie skriver i sin artikkel at legaliseringsdebatten er en avsporing. Men store ressurser i narkotikapolitikken settes inn på et virkemiddel som har liten betydning, mens vi ikke vier tilstrekkelig oppmerksomhet til alle de andre faktorene som påvirker bruken eller skadene knyttet til disse rusmidlene – til tross for at det har vært en viss bedring på dette feltet over tid. Den logiske måten å fremstille det på, er at det er forbudet som er en avsporing.

Tror dere fortsatt at dere er imot legalisering, Tveten og Hauglie?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden