Fra papirutgaven

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om krig?

Er krig utelukkende en rasjonell aktivitet som kan isoleres fra press fra opinion, tilfeldigheter og misforståelser? spør Eline Storeide.

Det snakkes mye om at krig er i endring. Likevel sliter vi med å sette ord på hva krig faktisk er.

I kjølvannet av Sovjetunionens fall og enden av Den kalde krigen var det flere som forsøkte å sette ord på endringene man har observert i hvordan kriger utkjempes, og hvilke konsekvenser det vil ha for fremtiden. Martin van Creveld og Rupert Smith var bare to blant mange som på 1990- og 2000-tallet deltok i debatten om skiftet fra maktkampen mellom USA og Sovjet som den store trusselen mot verdensfreden, til i økende grad regionale og lokale konflikter og kriger som det fremtidige ondet.

Debattene fortsetter den dag i dag, tidvis som ekkoer fra fortiden, for eksempel gjennom Graham Allisons seneste bok om de potensielle konsekvensene av en uhemmet maktkonkurranse mellom Kina og USA.

Men hvor mye forteller egentlig de mange spådommene oss om krig som fenomen? Er vi i det hele tatt enige om hva krig faktisk er?

Ubehagelig tema

Fordi vold står sentralt i krig, er det et betent tema. Kriger fører som oftest med seg enormt mye menneskelig smerte og materiell ødeleggelse, og er en tilstand få ønsker å se medmennesker bli påført.

I ideologisk funderte debatter uthever temaet ofte forskjellene oss mennesker imellom. For dem som tror mennesket skaper samfunnet i vel så stor grad som samfunnet skaper mennesket, leder betraktninger om krig fort til refleksjoner over vår egen natur. De som legger større vekt på staten som kjernen i samfunnet, ser gjerne onde, korrupte mennesker på topp som påfører samfunnet smerte ved å dra det inn i krig.

Dynamikken mellom høyre- og venstresiden i vestlige, liberale demokratier endrer seg ofte det sekund det snakkes om krig. Venstreorienterte partier snakker gjerne om at staten vil bidra til ondt dersom den involverer seg i krig. Høyresiden påpeker gjerne at ondet allerede eksisterer, og kun vil vokse seg større og påføre mer lidelse med mindre vi agerer.

Venstreorienterte partier snakker gjerne om at staten vil bidra til ondt dersom den involverer seg i krig. Høyresiden påpeker gjerne at ondet allerede eksisterer.

Dette er et av få, om ikke det eneste, åpenbare eksempelet hvor høyresiden roper om ’mer stat’ enn venstresiden.

Og så er det de liberale som, som Michael Howard formulerte det i War and the Liberal Conscience, slites mellom på den ene siden å se på krig som et unødvendig onde som ikke burde eksistere i et opplyst samfunn, på den annen som et verktøy som kan rettferdiggjøres i enkelte situasjoner.

Én ting har imidlertid alle synspunktene til felles: Argumentasjonen er fundert i en dyp tro på at krig som konsept er tett knyttet til individet, samfunnet og en militær gruppering, og at krig er et instrument som er tilgjengelig for våre ledere når andre utveier er utmattet.

Vom Kriege

Innen vestlig tankegang har få vært så innflytelsesrike når det kommer til å utrede begrepet krig, som den prøyssiske generalen Carl von Clausewitz. I kjølvannet av Napoleonskrigene forfattet han sitt magnum opus Vom Kriege, der han forsøkte å si noe – ikke bare om krigens subsidiære elementer som strategi, operasjon og taktikk, men også om dens natur.

Vom Kriege er en murstein av en bok, og Clausewitz rakk ikke å ferdigstille verket før sin død. Teksten er tidvis abstrakt, og få er enige om hvordan man skal tolke ideene forfatteren presenterer. Boken er tunglest og full av selvmotsigelser, og kan kanskje best beskrives som en slags Ulysses for strateger. Få kan derfor, med hånden på hjertet, si at de har lest og forstått verket fra perm til perm (artikkelforfatteren inkludert).

Likevel er det ikke til å komme forbi at Vom Kriege har satt dype spor i vestlig tankegang om krig.

Er krig utelukkende en rasjonell aktivitet som kan isoleres fra press fra opinion, tilfeldigheter og misforståelser?

Kanskje aller mest kjent er teorien om at krig ikke er et autonomt fenomen, men en forlengelse av politikk med andre midler. Clausewitz sammenlignet krig med en brytekamp, hvor fysisk makt står sentralt, og målet er å tvinge fienden til å gjøre som en selv vil. Selv om krigens karakter vil endre seg med motiv og situasjon, vil naturen – altså brytekampen – mellom partene forholde seg som før.

Til tross for det kjente sitatet er et av Clausewitz’ kanskje aller viktigste bidrag den avsluttende passasjen i bok én, hvor han skiller mellom krig i teorien (som omtalt ovenfor) og krig i virkeligheten.

Ifølge Clausewitz er krig i virkeligheten styrt av en paradoksal treenighet: den første delen av treenigheten er vold, hat og fiendskap, den andre tilfeldigheter, og den tredje krig som et politisk instrument. For å snakke om krig må man ifølge Clausewitz forsone alle tre komponentene.

Som vi skal se, eksisterer det flere som mener Clausewitz’ definisjoner er utdaterte. Likevel vil jeg våge å hevde at selv om teorien er noe abstrakt, kan treenigheten danne et godt rammeverk for å snakke om fenomenet krig.

Samspillet mellom treenigheten

En kjent kritikk av Clausewitz ble lansert av den israelske militærhistorikeren Martin van Creveld tidlig på 90-tallet i The Transformation of War. I sin bok hevder han at Clausewitz’ teorier er utdaterte eller feilaktige fordi kjernefysiske våpen i dag forhindrer at atommakter går til krig mot hverandre.

Treenigheten er ifølge van Creveld en rigid konstruksjon: det er folket, dets politiske lederskap og nasjonale, militære styrker. I et samfunn hvor nasjonalstaten er i forvitring, mener van Creveld at Clausewitz’ treenighet derfor ikke er holdbar.

Van Creveld baserer sine argumenter på antagelser som enkelt kan trekkes i tvil.

For det første, fordi konvensjonell krig mellom atommakter ikke har forekommet ennå, kan vi anta at det er en varig utvikling? Dersom en krigende part kan rydde atomarsenalet til fienden av veien, forsvare seg med solid dekning eller kombinere de to, kan vi forvente at alle atommakter vil fortsette å søke politiske løsninger, slik som avskrekkelse? Kan vi forvente at ulykker og misforståelser aldri vil inntreffe, og at atomvåpen ikke vil falle i hendene på ikke-statlige aktører?

For det andre, er krig utelukkende en rasjonell aktivitet som kan isoleres fra press fra opinion, tilfeldigheter og misforståelser? Da Kina valgte å gå inn i Korea-krigen høsten 1950, sprang situasjonen vel så mye ut av en misforståelse om hvorvidt FN og de amerikanske styrkene hadde planer om å bevege seg nord for elven Yalu og inn i Kina, som den gjorde fra en maktkalkulasjon fra Mao Zedongs side.

For det tredje, må treenigheten nødvendigvis forholde seg innenfor konvensjonelle, westfalske rammer? Grupperinger som al-Qaida og IS består da også av et generelt folk, en militær enhet og et politisk lederskap som ser krig som et politisk instrument for å oppnå sin vilje.

Jus in bello, lover som legger føringer for hvordan en stat skal oppføre seg i en krigssituasjon, er blitt så mange og så kompliserte at det er blitt lettere for stater i utgangspunktet ikke å innrømme at en er i krig.

Sist, men ikke minst, hvor i denne tankerekken sluttet en å forholde seg til småstater som vel så viktige aktører når det gjelder krig? Da den første verdenskrig brøt ut, var det ikke ene og alene et resultat av at Tyskland og Storbritannia over tid hadde sparret om hvem som kunne bygge den største marinen. Sosiale og politiske problemer i Serbia og på Balkan startet krigen, og historien slik vi kjenner den, sprang ut fra det.

Det hersker liten tvil om at spredning av kjernefysiske våpen gjennom Den kalde krigen til i dag, har gjort innsatsen for høy og risikoen for stor til at en atommakt vil velge å risikere krig med en annen atommakt – med mindre alle andre utveier er stengt.

Samtidig må en ikke glemme at veldig små, tidvis nærmest usynlige, variabler som misforståelser og tilfeldigheter samt folkeopinionen kan danne vel så viktige forklaringer på hvorfor kriger bryter ut som de rå, politiske kalkulasjonene til dem som sitter på toppen.

Clausewitz’ kommer til kort i sin teori når han forklarer at krig er en forlengelse av politikk, for krig påvirkes av mer enn som så. Heldigvis rettet Clausewitz på seg selv et par avsnitt senere.

Van Creveld derimot begår den feilen mange gjør, ved å fokusere for snevert på politikk og politikeres vilje alene. Som de fleste som forsøker å motbevise Clausewitz, ender van Creveld dessuten opp med å snakke om hvordan krig ser ut.

Når det gjelder å definere hva krig er, altså krigens natur, står Vom Kriege seg fremdeles som en av de bedre bøkene vi har om temaet – om ikke den beste.

Treenigheten i praksis

I middelalderens Europa ble kriger utkjempet for å løse arvetvister mellom kongelige, og var diktert av det en kan sammenfatte som en overenskomst mellom herrer. Krig var sesongbasert. Ikke bare var det svært vanskelig å flytte menn om vinteren, for ikke å snakke om å skulle frakte forsyninger til en felthær, men soldatene på begge sider ble også sendt hjem for å høste avling.

Det sies at Napoleon var den første til å bryte krigens uskrevne regler, men mange vil   hevde at før ham var det enkelte som tøyde grensene, som Fredrik den store av Preussen. Kort tid etter at han som kronprins hadde tatt et oppgjør med brutal realisme i Anti-Machiavellen, arvet Fredrik tronen. Til habsburgernes store forskrekkelse hadde han, kun måneder senere, presset Herstell-baroniet til underkastelse og annektert Schlesien, hvor hans dynastiske krav stod særdeles svakt. Fredrik hadde dog neppe begynt den begrensede kampanjen for å annektere Schlesien hvis han ikke hadde vært sikker på at den protestantiske majoriteten i provinsen ville være lojal mot en protestantisk konge.

Vannskillet i europeisk krigføring trekkes likevel, som nevnt, ved Napoleonskrigene. Krig, et fenomen som tidligere hadde vært forbeholdt de ’få’ på slagmarken, skulle nå inkludere hele samfunnet; nasjonalstatens ressurser ble viet til krigføring, og ideologi ble et sentralt begrep knyttet til statens bruk av vold.

Felles for alle tre eksemplene er at krig ikke var en selvstendig kraft som spilte seg ut kun på bakgrunn av en herskers politiske ønsker.

Hva så med nyvinning og teknologiens påvirkning på krig? Motbeviser ikke atomvåpenet og andre oppfinnelser  Clausewitz’ teorier?

Selv om akademikere strides om hvorvidt konsepter som Den militære revolusjon faktisk har eksistert, og i så fall når de skal ha foregått, er det få som vil bestride at krigens karakter har endret seg med oppfinnelser som kruttet, stigbøylen, trace italienne og fremskritt i hvordan en fester bajonetten til våpenet. Soldater kunne dermed nå lenger, angripe mer effektivt og beholde posisjoner i en helt annen grad enn tidligere.

Ethvert forsøk på å spå hvilken form fremtidig krig vil ta, er til syvende og sist intet mindre enn en gjettelek.

Konsekvensene av en nyvinning, derimot, kan være vanskelig å forestille seg.

Da atomvåpenet ble oppfunnet, var det få som så for seg hvilke konsekvenser det ville få for maktbalansen mellom land over hele kloden. Da den første dronen ble sendt i luften, var det neppe mange som forutså at nasjoner kom til å bruke teknologien som et våpen for å henrette egne borgere uten rettssak. Dette er dog ikke noen ny utvikling.

Da den første verdenskrig brøt ut, var maskingeværet å finne på bunnen av de fleste militære anskaffelseslister. Teknologien var der, men de krigende parter hadde enten ikke hatt råd til å gå til store innkjøp eller forutsett at det ville bli behov for det. Vi vet alle hvordan det gikk.

Teknologi kan tas i bruk for å krige mer effektivt, og kan i stor grad påvirke militær strategi, men rasjonelle og politiske vurderinger spiller også inn. Teknologien beveger seg altså innen treenighetens rammer.

I dag snakkes det om at forsvaret må holde tritt med den teknologiske utviklingen. Men  tross vår forfjamselse er heller ikke teknologi en autonom faktor som påvirker krig til det ugjenkjennelige uten menneskelig innblanding.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Krig i teori og i praksis

Helt siden det romerske imperiets dager har stater i krigstilstand formelt erklært krig mot sin fiende. Vi omtaler dem som Vietnamkrigen, Falklandskrigen, Den første og andre gulfkrigen, og så videre. I realiteten ble ikke krig formelt erklært i de ovennevnte tilfellene, og skal vi tro forskerne rett, vil denne trenden vedvare.

Det er blitt hevdet at de samme lovene vi implementerte for å begrense sivilt tap og lidelse, i dag er blant årsakene til at store stater ikke lenger formelt erklærer krig. Jus in bello, lover som legger føringer for hvordan en stat skal oppføre seg i en krigssituasjon, er blitt så mange og så kompliserte at det er blitt lettere for stater i utgangspunktet ikke å innrømme at en er i krig.

Da kan en blant annet omgå de juridiske pliktene som ville vært stilt dersom en formelt hadde anerkjent krigens eksistens.

På slutten av 1990-tallet ’erklærte’ al-Qaidas leder, Bin Laden, krig mot Amerika. Som en ikke-statlig aktør uten en formell rett til å erklære krig var dette ikke stort mer enn en truende uttalelse. Likevel oppfattet nok mange angrepene den 11. september som krigshandlinger. Bush-administrasjonen, på sin side, svarte med å gå til krig uten formelt å erklære det som respons mot terroristhandlingene.

Som om det ikke var forvirrende nok fra før, utfordret dessuten Bush-administrasjonen den eksisterende oppfatning av hva stater kan holdes til ansvar for, da de invaderte Afghanistan på bakgrunn av handlingen til en ikke-statlig gruppe.

Krig kan altså utkjempes ikke bare over oppfattede fiendtlige handlinger utført av en stat, men også dersom staten er så inkompetent eller svak at den ikke klarer å forhindre at individer tilknyttet staten begår slike handlinger. Alt uten at det ligger en formell krigserklæring til grunn.

Som Tal Becker har påpekt, i en tid da ikke-statlige organisasjoner og grupperinger vokser seg stadig mer mektige, er ikke dette nødvendigvis en dårlig utvidelse av ansvaret som faller på stater. Et lands uvillighet eller inkompetanse til å ordne opp i et nasjonalt problem kan fort bli et problem for andre stater. Likevel kompliserer det hele ytterligere vår evne til å sette ord på, regulere og forebygge krig.

Krig på papiret svarer altså ikke til krig i realiteten, noe Clausewitz i og for seg advarte oss om for nesten 200 år siden.

Konseptualisering og gjettelek

Tross temaets ubehagelige konnotasjoner er det ikke til å komme forbi at vi mennesker har kriget fra starten av vår nedtegnede historie. På bakgrunn av vår kollektive historie her på jorden er det derfor vanskelig å skulle se for seg at fenomenet vil forsvinne med det første.

Å redusere sjansene for at krig skal inntreffe, samt å minimere sivil lidelse når krig først er et faktum, har derfor opptatt mennesket i lang tid. Likevel fremstår fenomenet tidvis like kaotisk og uforståelig i dag som det alltid har gjort.

På samme måte som at en ikke ønsker å spre sykdom fordi en er medisinsk forsker, diskuterer en ikke krig fordi en ønsker at det skal skje. Snarere tvert imot. Å få klarhet i hva krig faktisk er, og hvordan kriger ser ut i dag, kan vi kun gjøre dersom vi er villige til å snakke om temaet på en konstruktiv måte. Den jobben kompliseres dersom vi ikke har gjengse aksepterte definisjoner som vi kan starte samtalen ut fra.

Det eksisterer mange spådommer der ute om hvordan den neste store krigen kommer til å se ut, og kanskje har noen allerede gitt et korrekt svar. Det store varskuet når det gjelder spådommer om fremtidens krig, er dog at konvensjonell visdom fort kan vise seg å ha vært helt feil det sekundet krig bryter ut.

Ethvert forsøk på å spå hvilken form fremtidig krig vil ta, er til syvende og sist intet mindre enn en gjettelek. Kanskje burde vi derfor starte med å få klarhet i det som forvirrer oss nå.

Den paradoksale treenigheten danner et godt rammeverk for den samtalen. For krig er ikke bare et politisk instrument. Det er noe som involverer oss alle.

Teksten står på trykk i idéseksjonen til Minervas papirutgave 4/2017 der temaet er krig. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden